BREDDEIDRETT: HV har unik kapasitet til å skaffe situasjonsforståelse i lokalmiljøene, noe som kan være avgjørende for Forsvarets spesialstyrkers operasjoner. Foto: Marte Brohaug/ Forsvaret

Av Ragnhild Tau Strand Oanes

I den senere tid er et mulig framtidig samarbeid mellom Heimevernet og Spesialstyrkene kommet høyere opp på den militære agenda. Selv om det er snakk om avdelinger som umiddelbart synes svært ulike, vil HV og spesialstyrker ved nærmere øyesyn besitte enkelte likheter som vil lette et samarbeid, samtidig som at de også innehar flere komplementære kapasiteter som vil kunne gi et effektivt samvirke.

Begge avdelinger preges av en høy grad av løsningsorientering, kreativitet og mangel på konvensjonalitet i forhold til regulære prosedyrer og doktriner. Det kan også være interessant å merke seg at begge  avdelingene til en viss grad har felles røtter tilbake til S.O.E. og Kompani Linge under andre verdenskrig.

«Den lokale forankringen er særlig framtredende i områdestrukturen, hvor personellet i overveiende grad er rekruttert lokalt»

Heimevernet er i dag den eneste delen av Forsvaret som har landsdekkende tilstedeværelse, og gir gjennom dette et vesentlig bidrag til situasjonsforståelse over hele landterritoriet. Samtidig besitter de også gjennom sin lokale forankring betydelig sosial kapital, høy reaksjonsevne og dyptgående lokalkunnskap.

Den lokale forankringen er særlig framtredende i områdestrukturen, hvor personellet i overveiende grad er rekruttert lokalt. Dette betyr at den jevne HV-avdeling vil være i stand til å innhente et betydelig etterretningstilfang og en bred situasjonsforståelse i eget område, og reagere forholdsvis raskt ut i fra dette. De vil også være i stand til å utnytte sin lokalkunnskap og sine nettverk til å i en viss grad operere skjult i områder som i utgangspunktet er kontrollert av motstanderen.

Spesialstyrkene er på sin side fleksible avdelinger av høy kvalitet som besitter en betydelig kompetanse i kombinasjon med avanserte våpen- og sambandssystemer. De har høy reaksjonsevne, kan slå til hardt og målrettet, og er i tillegg trent i å yte militær assistanse i form av opplæring og ledelse av andre avdelinger med en lavere grad av spesialisering. Avdelingene er også i stand til å operere skjult over tid, også inne i områder som kontrolleres av motstanderen.

Hybrid krigføring uten NATO art 5

Et scenario som ofte trekkes fram som relevant for samvirke mellom HV og spesialstyrker, er i såkalte hybride situasjoner. Det vil i den sammenhengen være nyttig å avklare hva dette begrepet innebærer.  Betegnelsen hybridkrig er i noen grad omstridt, og kritikken baserer seg hovedsakelig på at begrepet i seg selv er upresist, fordi det favner et svært bredt spekter av virkemidler. Videre mener flere at det i
realiteten er snakk om to forskjellige former for ikke-lineær krigføring som før eller siden vil bli viklet inn i hverandre under en konflikt. Det er også blitt hevdet at det mange kaller hybridkrig i realiteten er
en naturlig del av mer klassiske krigsscenarier, idet informasjonskrig, diplomatisk konflikt og politisk destabilisering ofte vil være et forstadium til, og i noen tilfeller en erstatning for, en væpnet konflikt.

«…virkemidlene spenner fra bruk av «grønne menn» og cyberangrep, via økonomiske sanksjoner og manipulasjon, til informasjonskampanjer og aktiv bruk av sosiale medier»

Selv innen NATO har man hatt problemer med å finne en klar definisjon av begrepet, utover at det er snakk om «et bredt spekter av fiendtligsinnede handlinger, hvorav militær styrke kun er en liten del, og som utføres koordinert som en del av en fleksibel strategi med langsiktige mål». Det teoretiske fundamentet for hybridkrig, slik ordet forstås i dag, ble oppsummert av den russiske generalstabssjefen Valerij Gerasimov gjennom en artikkel i Voyenno-Promyshlennyy Kurier i februar 2013. Her ble et bredt spekter av virkemidler, både kinetiske og ikke-kinetiske, satt i sammenheng med en mulig fremtidig væpnet konflikt i det som senere er blitt kalt «Gerasimovs linjal». Ut fra dette har Russland utviklet et avansert arsenal av metoder for gibridnaya voina, som er en direkte oversettelse av begrepet «hybrid krig». Her vil man gjennom ulike virkemidler, som ikke skal kunne spores tilbake til avsenderen, forsøke å oppnå sentrale mål uten å måtte ta belastningen ved å bruke tradisjonell militærmakt.

Disse virkemidlene spenner fra bruk av «grønne menn» og cyberangrep, via økonomiske sanksjoner og manipulasjon, til informasjonskampanjer og aktiv bruk av sosiale medier. Det er altså snakk om både symmetriske og asymmetriske virkemidler, hvor man i noen grad kan velge strategier og virkemidler ut fra det rådende styrkeforholdet, uten å måtte risikere konsekvenser i form av militær konfrontasjon.

GRÅSONEKRIG: Det vil være i den militære enden av linjalen at HV og Spesialstyrkene vil være relevante, i en situasjon som ikke utløser NATO-hjelp etter artikkel 5.

Det vil selvsagt være i den militære enden av linjalen at HV og Spesialstyrkene vil være relevante. Det vil da i realiteten være snakk om en form for væpnet konflikt hvor omfang og intensitet er for lav til at den vil utløse støtte fra NATO gjennom artikkel 5, uavhengig om situasjonen defineres som «hybrid» eller ikke. Som sådan vil et samvirke i slike situasjoner ikke skille seg nevneverdig ut fra tilsvarende konsepter i mer tradisjonelle konfliktscenarier.

Et samvirkekonsept må antas å bli bygget ut fra de komplementære kapasiteter som de to avdelingstypene besitter. HV vil på sin side ha en dyptgående lokalkunnskap som vil være sterkt etterspurt av spesialavdelinger, både med hensyn til terrengets beskaffenhet og mulige fremrykningsakser, såvel som i forhold til kontakt med og bistand fra lokalbefolkningen. Likeledes vil HV-avdelingene, da særlig innenfor områdestrukturen, gjennom sine sosiale nettverk ha en utvidet evne til å tilegne seg en bred situasjonsforståelse lokalt, og også fremskaffe lokal etterretning av høy kvalitet. Denne type avdelinger har også hatt ry på seg for å opptre forholdsvis fleksibelt, ukonvensjonelt og ubundet av doktriner.

TOPPIDRETT: Spesialstyrkene har kapasiteter til å slå til evne til å angripe mål uventet, hardt
og målrettet. Foto: Didrik Linnerud/Forsvaret

Spesialstyrkene på sin side har høy kvalitet, bred kompetanse og evne til opplæring og ledelse, besitter avanserte våpen-, ildledelses- og sambandssystemer, og innehar evne til å angripe mål uventet, hardt og målrettet.

De er i tillegg trent til å operere i skjul med stor utholdenhet. På samme måte som Heimevernet vil spesialavdelinger opptre kreativt og ukonvensjonelt, selv dette i større grad er resultatet av en villet strategi, mens man for HVs del nok i noen grad må tilskrive mangelen på konvensjonalitet et trenings- og øvingsmønster som ikke gir tilstrekkelig anledning til å innarbeide prosedyrer og doktriner på samme måte som ved stående avdelinger.

Et lignende forhold gjør seg gjeldende i forhold til den kreativitet som begge avdelinger er kjent for. Mens spesialstyrkene med hensikt opptrer ukonvensjonelt for å oppnå taktiske fordeler gjennom uforutsigbarhet, er Heimevernets kreative opptreden nok snarere en dyd av nødvendighet for å kompensere for en heller begrenset ressurstilgang.

«HV-kjentmann» – vår tids påskehare

Blant de kapasiteter og særtrekk som Heimevernets områdestruktur besitter, er nok lokalkunnskapen og de sosiale nettverkene det som etterspørres mest av spesialstyrker. Spørsmålet blir da om man i dagens situasjon kan tilby dette i stor nok grad, ikke minst kvalitativt, eller om det kan være formålstjenlig å utvikle nye kapasiteter, eventuelt gjeninnføre eldre konsepter som har vært brukt av HV tidligere. En kapasitet som var særegen for Heimevernet helt fra begynnelsen av, og som i praksis forsvant en gang rundt årtusenskiftet, var den nærmest legendariske «HV-kjentmann».

«Den ideelle HV-kjentmann er den alminnelige godt motiverte HV-soldaten ute i områdestrukturen»

Selv om konseptet fortsatt av og til brukes som forutsetning under øvelser, har kjentmannen av i dag blitt en moderne påskehare: Alle har hørt om ham, men ingen har sett ham. Å gjenopplive kjentmannsfunksjonen kan derfor i høyeste grad være relevant som en sentral del av samvirket mellom HV og Spesialstyrkene.

FORSVARSVILJE: Spesialstyrker etterspør lokalkunnskap og de sosiale nettverkene som HV-mannskapene har fra sitt sivile liv. Foto: Didrik Linnerud/Forsvaret

Forsvarets Spesialkommando (FSK) beskriver selv den ideelle HV-kjentmann som «den alminnelige godt motiverte HV-soldaten ute i områdestrukturen. Han er mer opptatt av oppdraget som er gitt enn det utstyret han mener han trenger for å løse det. Han må kjenne sitt område virkelig godt, også de som bor der, helst et par generasjoner bakover i tid. HV-kjentmann må være sosial og omgjengelig og delta aktivt i lag og foreninger. Skal du lære å kjenne menneskene i den bygd eller bydel hvor du bor, må du være sammen med dem. Det er avgjørende for en HV-kjentmann å vite hvem han kan stole på i gitte situasjoner. Funksjonen som HV-kjentmann skal være en liten, men bevisst del i et ellers aktivt sivilt liv

FSK sier også at kjentmannen må være så motivert for oppgaven at han ikke bare baserer seg på den årlige treningen, men har denne funksjonen i bakhodet 365 dager i året.

Det bør kanskje legges til at kjentmenn også med fordel kan være over gjennomsnitt friluftsinteresserte, i det en slik tjeneste til tider vil kunne være fysisk krevende, samtidig som at et aktivt friluftsliv vil tilføre den enkelte verdifull kunnskap om lokal geografi og topografi. Dette vil i sin tur være relevant både i forhold til valg av framrykningsakser såvel som kjennskap til egnede bivuakkområder. Kjentmannen vil da i sum utgjøre en effektiv «low-tech» kapasitet som er lite ressurskrevende, og dermed gi høy avkastning i forhold til de investeringer som blir gjort («Return on investment» – ROI).

Okkupasjonsberedskapen og gerilja

Et annet konsept som bør vurderes gjenopplivet er okkupasjonsberedskapen. Selv om et klassisk okkupasjonsscenario i dag synes mindre aktuelt enn under den kalde krigen, er det ingen grunn til å avskrive det helt.

«Heimevernet trente i tidligere tider på geriljakrigføring, og hadde egne spesialavdelinger som var ment å utgjøre kjernen i en framtidig motstandskamp»

Verden er kort fortalt blitt mer komplisert, ikke radikalt endret. I det fremherskende trusselbildet er hybride situasjoner med «grønne menn» ett av flere mulige scenarier, samtidig som at utviklingen tilsier at kinetiske virkemidler blir mer tilgjengelige også for ikke-statlige aktører. Disse kan dermed på sikt bli i stand til å ta, og i noen grad også holde, områder med kritisk infrastruktur. På samme måte synes utviklingen å gå mot konflikter av lavere intensitet hvor en angriper velger å bare ta og holde et avgrenset område, for slik å unngå en opptrapping mot direkte konfrontasjon. Dette er scenarier som må antas å bli særlig aktuelle som en direkte følge av økt geopolitisk interesse for nordområdene. I alle disse tilfellene vil det i praksis være snakk om klassiske okkupasjonsscenarier, om enn innenfor et begrenset geografisk område.

RASK RESPONS: Heimevernet kan sikre viktig infrastrultur som er viktig for Norge ved krise. Foto: Forsvaret

Heimevernet trente i tidligere tider på geriljakrigføring, og hadde egne spesialavdelinger som var ment å utgjøre kjernen i en framtidig motstandskamp. Disse ble utdannet gjennom egne kurs, både ved HV-skolen på Dombås og lokalt i distriktene. Selv om det ikke lenger kan synes like aktuelt å opprette dedikerte geriljagrupper i område- eller innsatsstrukturen, vil det likevel kunne være aktuelt å bygge opp en viss minimumskompetanse på feltet ute ved avdelingene, særlig sett i lys av at spesialstyrker ofte vil være trent til å gjennomføre og lede ukonvensjonelle operasjoner.

Heimevernet som fremskutte ildledere

Det kan også være aktuelt å tilføre Heimevernsavdelinger evne til å lede ild fra avstandsleverte presisjonsvåpen, primært fra bakkebasert artilleri.

Det foregår her en rivende utvikling med hensyn til rekkevidde og presisjon, og da særlig på ammunisjonssiden. En slik modell vil kunne åpne for en vesentlig bedre utnyttelse av fremtidig ildlederteknologi, ikke minst ut fra premisset om at denne over tid blir billigere, enklere å utnytte og lettere å bære med seg. Spesialstyrkene vil på sin side besitte spesialiserte ildlederkapasiteter i forhold til luftstøtte (FAC – Forward Air Control). I en situasjon der man står ovenfor fiendtlig «Anti Access/ Area Denial» (A2/AD), vil disse avdelingene da kunne fungere som døråpnere for andre kapasiteter som så langt har vært nektet adgang til A2/AD-boblen. Nøytralisering av A2/AD-bobler vil selvsagt måtte utføres med maksimal effekt og tempo, oppnådd gjennom et nøye koordinert samspill mellom HV, hær-, luft-, sjø- og spesialstyrker koblet sammen og koordinert gjennom digitale nettverk. Heimevernsavdelingene vil da tilby lokalkunnskap og etterretning, som så utnyttes maksimalt gjennom spesialstyrkenes evne til analyse og målrettet handling, som igjen formidles og koordineres gjennom digitale nettverk.

Også i andre scenarier vil Heimevernet og Spesialstyrkene kunne opptre som gjensidige styrkemultiplikatorer gjennom kombinasjonen av lokalkjennskap, sosiale nettverk, kvalitet og avanserte systemer, og dermed oppnå stor effekt i samvirke både isolert og til støtte for regulære enheter.

Kritiske suksessfaktorer

For at et samvirke skal fungere optimalt, er man avhengig av å lykkes med et sett av kritiske suksessfaktorer.

«HV-avdelingene kan i den sammenheng også benyttes til støtte for operasjonene, eventuelt kan de brukes til å utføre avledningsmanøvre for å lette tilgangen mot målet for spesialstyrkene»

Først og fremst må den aktuelle HV-avdelingen kunne tilby den nødvendige lokalkunnskap og sosiale kompetanse kvantitativt og kvalitativt. Her vil den tidligere nevnte kjentmannsfunksjonen kunne bidra til å heve og kvalitetssikre nivået. Det er som tidligere nevnt særlig i områdestrukturen at man ville kunne finne disse kapasitetene i tilstrekkelig omfang. Videre må den enkelte HV-avdeling kunne etablere og formidle en bred lokal situasjonsforståelse. Denne vil igjen henge sammen med den før nevnte lokalkunnskap og sosial kompetanse. Selv om det må antas å ligge implisitt i begge avdelingskulturer, bør det likevel nevnes at begge sider også må utvise en tilstrekkelig grad av fleksibilitet for å kunne optimalisere samarbeidet.

Spesialavdelingene må på sin side kunne tilby evnen til å analysere innhentet etterretning og sette det sammen til et bredt oversiktsbilde som så brukes til å utføre målrettede operasjoner. HV-avdelingene kan i den sammenheng også benyttes til støtte for operasjonene, eventuelt kan de brukes til å utføre avledningsmanøvre for å lette tilgangen mot målet for spesialstyrkene.

OVERALT-ALLTID: Tette bånd til sivilbefolkningen og lokalkunnskap gjør HV enestående til å skaffe etterretninger. Foto: Marthe Brohaug/Forsvaret

Hva et framtidig samarbeid mellom Heimevernet og Spesialstyrkene eventuelt vil inneholde, er fortsatt uklart. Et eventuelt samvirkekonsept, og den form det måtte få, henger i stor grad sammen med den videre utviklingen ved de aktuelle avdelingene. Noen usikkerhetsmomenter i så måte er utfallet av den pågående landmaktutredningen, utviklingen innen våpen- og sambandsteknologi samt den videre sikkerhetspolitiske utvikling. Et vellykket samarbeid forutsetter også at Heimevernet klarer å bevare sin egenart, da det først og fremst er her man finner de kvaliteter og kapasiteter som spesialstyrkene vil etterspørre.

Uavhengig av den videre utvikling er det likevel mye som tyder på at et samarbeid slik det her er skissert vil være fruktbart og ikke minst kostnadseffektivt i flere sammenhenger, uavhengig av hvilken kurs vår ustabile verden måtte ta.

Ragnhild Tau Strand Oanes skriver forsvarsblogg, og er kjent for StyrkHVs lesere også som en av de sentrale bak den landsomfattende vardebrenningen høsten 2016. Hun ønsker å bidra til en fruktbar og konstruktiv debatt rundt forsvars- og sikkerhetsspørsmål, og vil også bidra med litt folkeopplysning rundt en del emner og begreper som med ujevne mellomrom dukker opp i media.