Hvem er de, personene som enten åpent eller i skyggene, har gjennomført en reell avvikling av Norges forsvarsevne?

Av: Hallgeir Lindal Reiten



«Aldri mer 9. april» ble et viktig slagord i Norge i etterkrigstiden. Vi skulle aldri mer bli så sårbare og uforberedt på krig som vi var i 1940.

Under den kalde krigen og fram til 1990-tallet ble Forsvaret derfor høyt prioritert, og framsto som en solid organisasjon. Slik oppfattes det ikke lenger. Hvordan kunne den norske landmakten forvitre mens vår store nabo Russland rustet kraftig opp, og hvem hadde egentlig medansvar for dette? I dette innlegget forsøker vi å belyse temaet nærmere, basert på kjente kilder. Dette er av stor allmenn interesse for det norske folk.

Vår konklusjon er et det er behov for en granskningskommisjon for omstillingene i Forsvaret, slik at vi kan lære av våre mange feil.


Mange har hevdet at dagens versjon av det norske Forsvaret er ute av stand til å forsvare landet uten hjelp fra NATO.

 Selv forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen har uttalt at «vi har utfordringer knyttet til vår evne til å håndtere de mest krevende oppgavene, å forsvare oss mot et væpnet angrep mot Norge». Tidligere forsvarsminister Ine Eriksen Søreide innrømmet har også innrømmet at «Forsvaret ble svekket på grunn av 20 års nedprioritering og underfinansiering».

Norsk sikkerhetspolitikk er preget av en rekke motstridende interesser og hensyn. Det er ikke til å komme forbi at det politiske klimaet over tid har muliggjort nedbyggingen av Forsvaret. Tøværet etter den kalde krigen bidro til dette. For alle som har vært villige til å innse det, har det likevel vært tydelig at Russland rustet kraftig opp militært etter at Vladimir Putin ble president i 2000. Seks av de elleve dekretene Putin utstedte de første to månedene av sin regjeringstid, hadde med det militære å gjøre. Forsvarsutgiftene skulle eksempelvis umiddelbart økes met 50 prosent i et da lutfattig Russland. Den enorme økningen i overføringene til det russiske forsvaret, har fortsatt kontinuerlig siden – dog noe bremset i 2017 og 2018 av sanksjonene etter den kriminelle anneksjonen av den ukrainske Krim-halvøya. Forsvaret peker i sin trusselvurdering for 2018 fortsatt på Russland som den mest reelle trusselen mot norske interesser. Russland har også rustet kraftig opp i våre nærområder på Kola-halvøya.

Det må understrekes at det først og fremst er skiftende regjeringer og stortingspolitikere som sitter igjen med ansvaret, dersom Norge igjen må møte et angrep like uforberedt som i 1940. Når det er sagt, så har både fagmilitære og byråkrater i Forsvarsdepartementet (heretter kalt FD) kunnet skjule seg nettopp bak politiske prosesser – og dermed også tåkelegge sin egen rolle i demonteringen av den norske landmakten.

Det er på tide at disse personene får et navn og et ansikt. Mange har vært involvert i prosessene som har ledet til nedbyggingen av Forsvaret, men noen av dem var ledere med et større ansvar og større påvirkningskraft. Her er en komprimert historisk gjennomgang, basert på boken «Balansegang – Forsvarets omstilling etter den kalde krigen» (Bogen & Håkenstad, 2015), artikler fra anerkjente medier og diverse offentlig tilgjengelige dokumenter fra regjeringsapparatet.

HVEM VAR DE?

Torolf Rein

Den første fagmilitære som godtok større reduksjoner i Forsvaret var forsvarssjef Torolf Rein [forsvarssjef fra 1989-1994]. Han stilte seg bak prinsippet om å redusere ambisjonen med invasjonsforsvar til «invasjonsforsvar i en landsdel». Forsvarsstudien av 1991 lanserte prinsippet om reduksjon i Forsvarets størrelse og effektivisering av driften, for å frigjøre midler til investering og modernisering. Av de ulike scenarioer for bevilgning i denne forsvarsstudien, ble det såkalte «middelsalternativet» ansett for det mest realistiske. Dette forutsatte «nullvekst», samt at Forsvaret skulle klare å spare hele 63 milliarder kroner (!) av et forespeilet budsjett på 396 milliarder fram til 2012, altså bortimot 16 %. Den mobiliserbare krigsstrukturen, spesielt i Hæren og Sjøforsvaret skulle på bakgrunn av dette reduseres betraktelig.

Vi understreker for ordens skyld også at forsvarssjef Torolf Rein etter hvert kritiserte egen regjering for de massive budsjettkuttene, blant annet i et mye omtalt foredrag for Norges Forsvarsforening.

Under forsvarssjef Torolf Rein fikk New Public Management fotfeste i Forsvaret. Rein og daværende forsvarsminister Johan Jørgen Holst la fram konseptet «Resultatorientert økonomistyring for Forsvaret» (RØFF). Dette innebar at man ved hjelp av en formalisert, systematisk og detaljert målstyring skulle overholde budsjettene. En styrket også FDs makt til å toppstyre gjennom planlegging, budsjettering og oppfølging mellom «foresatte» (FD) og «undergitte» (Forsvaret).

En sterk pådriver for en slik tankegang i FD var også Åge Danielsen, departementsråd i FD fra 1989-1995. Han sto i slutten av 1990-årene også fram som en talsmann for omstilling og omfattende reformer i styringskonseptene i Forsvaret.

Omstilling og nytenking er alltid nødvendig. Det er likevel ikke til å komme forbi at mange av tiltakene som ble gjennomført, faktisk bidro til å svekke Forsvaret kraftig.

Arne Solli

Forsvarssjef Solli innså på den andre siden at Forsvaret stod i fare for å miste evnen til å utføre sine hovedoppgaver. Solli gav blant annet uttrykk for at han mente det var for mye fokus på driftsmessige innsparinger. FD senket etter 1996 farten noe i omstillingene, og Solli advarte mot nullvekst i forsvarsbudsjettet. Han har i ettertid blitt omtalt som en konservativ og reformskeptisk forsvarssjef, en framstilling man bare kan stille seg undrende til – sett i lys av hva som faktisk ble gjennomført på Sollis vakt.

FD var også fullt klar over at underdekningen i forsvarsbudsjettet var katastrofal. Beregninger fra 1997 konkluderte med en underdekning på hele 30 milliarder kroner fram til 2018.

I tillegg viste det seg, at man i tidligere planer hadde feilberegnet kostnader og innsparinger med om lag 20 % i gjennomsnitt. Hvordan dette kunne skje på et så høyt forvaltningsnivå, er et stort mysterium.

Bondevik regjeringen

Den daværende Bondevik-regjeringen ignorerte dessverre alt dette. Forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll fra KrF avviste kontant at planleggingen styrte mot en avvikling av invasjonsforsvaret. Men i realiteten var det nettopp dette som var saken. Og Forsvarets problemer ble stadig mer akutte og synlige.

Høsten 1998 gikk Forsvaret inn i en dramatisk brytningstid, preget av intern uenighet om veien videre. Det var nå synlig for alle og enhver at Forsvaret stod overfor enorme utfordringer. Forsvaret stod overfor store økonomiske problemer, som også ble grundig gjengitt i media. Norsk politikk var i denne perioden preget av mindretallsregjeringer som måtte manøvrere forsiktig. Dette gav dessverre større rom for maktspill og lobbyvirksomhet.

Stortingsproposisjon nr. 45 «Omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005», ble startskuddet for ytterligere nedbygging av landmakten og mer fokus på internasjonale operasjoner. Bondevik-regjeringen var igjen en pådriver, og foreslo for 1999 innsparinger i forsvarsbudsjettet på nesten en milliard kroner. En lyktes i budsjettforhandlingene med å redusere de foreslåtte kuttene til 400 millioner kroner.

Sverre Diesen

I denne situasjonen ble brigader Sverre Diesen håndplukket av forsvarssjef Arne Solli til å lede arbeidet med Forsvarsstudie 2000.

Arne Solli var blitt overbevist om at fremtidig langtidsplanlegging måtte ta utgangspunkt i de ressursene Forsvaret nøkternt sett kunne regne med å få, heller enn en fagmilitær behovsvurdering – noe som i etterpåklokskapens lys må kunne anses som et katastrofalt feilskjær i tankegangen. Hvordan kan en i det hele tatt lykkes, med en slik tilnærming til å forsvare en nasjon?

Sverre Diesen hadde allerede gjennom et tiår før dette markert seg som en skarp kritiker av det tradisjonelle forsvarskonseptet, spesielt den mobiliseringsbaserte massehæren. Han beskrev denne som «en anti-profesjonell og endringsfiendtlig kultur i forsvarsledelsen». Nå fikk Diesen større rom til å forfekte sine kontroversielle meninger, som han tidligere hadde stått relativt alene om i forsvarsledelsen. Han fikk også lede arbeidet med å meisle ut veien videre for Forsvaret. Det ble et dystert og markant veiskille. 

Sigurd Frisvold

I 1999 overtok Sigurd Frisvold som forsvarssjef. I realiteten fikk likevel daværende brigader og senere forsvarssjef Sverre Diesen ledelsen over viktige prosesser. Sverre Diesen samlet med forsvarssjefens velsignelse et sterkt lag av byråkrater rundt seg. Dette var noen av de mektigste byråkratene i FD i vår nære fortid.

Hvem var de egentlig, de «grå eminensene» i FD som med stø hånd la til rette for nedbyggingen av Forsvaret?

Svein Efjestad

Svein Efjestad var leder av FDs sikkerhetspolitiske avdeling fra 1995-2014. Efjestad har også over tid vært tungt involvert i styringen av norsk etterretning, som leder av Koordineringsutvalget for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten. Efjestad må ses som en av de viktigste byråkratene og pådriverne i FD over tid.

Fridthjof Søgaard

Fridthjof Søgaard var fra 2001–2014 ekspedisjonssjef i FD, med økonomi og styring som hovedansvarsområde. Han begynte i Forsvarsdepartementet i 1985 og arbeidet frem til årtusenskiftet stort sett ved Sikkerhetspolitisk avdeling. I perioden fra 1995–2000 var Søgaard avdelingens nestleder under Svein Efjestad. Fridthjof Søgaard har også vært direktør for strategisk utvikling i FD, med hovedansvarsområder som departemental rådgivning og kompetanseutvikling, med vekt på byråkratfaget og omstilling.

Per Fredrik Ilsaas Pharo

Per Fredrik Ilsaas Pharo jobbet med sikkerhetspolitikk, forsvarspolitikk og omstilling i sikkerhetspolitisk avdeling i FD, og ble i 2003 av regjeringen utnevnt til konstituert avdelingsdirektør. Senere ble Pharo spesialrådgiver tilknyttet Klima- og Miljødepartementet, med hovedansvar for å bygge opp Norges internasjonale klima- og skogsatsing. Denne satsingen har senere fått tydelig kritikk av Riksrevisjonen. Blant annet for manglende kontroll med pengene.

John Arthur Lunde

John Arthur Lunde var ansatt i Forsvarsdepartementet fra 1974, og var assisterende forsvarsråd ved Norges faste delegasjon til NATO fra 1976–1980. Han var også hovedsekretær for Forsvarskommisjonen av 1990, ekspedisjonssjef i Forsvarsdepartementet i sikkerhetspolitisk avdeling fra 1992–1995 og departementsråd fra 1995–2008. Lunde ledet også den såkalte «S-gruppen», som ble satt ned av FD våren 2008 for blant annet å klargjøre rollefordelingen mellom de hemmelige hysj-tjenestene og FOST. Dette etter at AvlyttingFOST fikk kraftig refs etter overvåkingsanklager fra regjeringsmedlemmer, samt at norske medier omtalte krangler mellom hysj-tjenestene.

Torgeir Hagen

Torgeir Hagen ledet den såkalte «Argus»-gruppen, som overvåket oppbyggingen av FLO – Forsvarets logistikkorganisasjon. Hagen har yrkesmilitær bakgrunn som generalløytnant, og var også sjef for den militære Etterretningstjenesten fra 2002–2010.

Embedsmennene nevnt over, var frustrerte over det de anså som manglende framdrift og politisk nytenking i forsvarssektoren. De fikk nå rikelig anledning til å gjøre noe med dette. Gruppen bidro sterkt til den såkalte Intops-meldingen om tilpasning av Forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner.

Denne meldingen hadde er en rekke radikale forslag. Blant annet å nedprioritere Forsvarets tradisjonelle kjerneoppgaver, og legge økt fokus på deltakelse i NATOs internasjonale fredsoperasjoner. Dette skjedde på forsvarsminister Eldbjørg Løwers vakt.

Vinteren og våren 2000 kom flere beslutninger som la føringer for den kommende langtidsplanen for Forsvaret. Spenningene mellom FD og forsvarssjefen var nå tydelige. I januar 2000 opprettet forsvarssjef Frisvoll derfor prosjektorganisasjonen «Argus», ledet av Torgeir Hagen, som skulle påse at Forsvaret nådde omstillingsmålene og sikre forsvarssjefen «en tydelig hånd på rattet» vis a vis FD. «Argus» skulle også se på nye, konkrete muligheter for kutt, innsparing og reduksjoner i årsverk, driftskostnader, personell, materiell og organisasjon i hele Forsvaret. Prosjektet fikk vide fullmakter, og ble etablert som et uavhengig organ «utenfor linjen» – direkte underlagt forsvarssjef Frisvoll. «Argus» ble på grunn av sin pågående og direkte stil raskt meget upopulær i linjeorganisasjonen i Forsvaret.

På grunn av Bondevik-regjeringens uventede avgang, tok Jens Stoltenberg over som statsminister i mars 2000. Bjørn Tore Godal ble ny forsvarsminister, og overtok forarbeidene til den nye langtidsplanen for Forsvaret. Godal var en politisk tungvekter, som hadde erfaring både som utenriksminister og handelsminister.

Sent i juni 2000 ble sluttrapportene fra Forsvarsstudie 2000 og Forsvarspolitisk utvalg levert med en ukes mellomrom. Disse beredte grunnen for en brutal og toppstyrt omstilling av Forsvaret. Den sentrale forutsetningen, var den ressursbaserte tilnærmingen om «en bærekraftig struktur». Økonomien ble igjen satt foran Forsvarets reelle utfordringer og behov, med tanke på å forsvare Norge. En la til grunn at forsvarsbudsjettene skulle holde seg på 2000-nivå de kommende 20 årene, med en ramme på 25 milliarder årlig. Studiene oppsummerte at det var nødvendig med «en økonomisk drevet reduksjon av strukturens volum». Forsvarsstudiens sjef var Sverre Diesen. 

Forsvarsstudie 2000 er av sentrale forskere som Bogen & Håkenstad (2015) omtalt som en sentralisert, toppstyrt og brutal prosess. Strukturmodelleringer, fagmilitære innspill og FFIs forsvarsanalyser ble nedtonet, noe som selvsagt gjorde studien omstridt.

Forsvarsstudie 2000 la opp til valget mellom to hovedretninger: «Terskelforsvar» og «Alliansetilpasset forsvar» – og beveget seg dessverre bort fra tenkingen om det tradisjonelle invasjonsforsvaret.

Den endelige tilrådningen ble en kombinasjon av de to alternativene studien la opp til, og en la bort den tidligere dimensjonerende oppgaven – invasjonsforsvar i en landsdel. I november 2000 ble så Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) opprettet.

Anbefalingen fra Forsvarsstudie 2000 la opp til en reduksjon i Hæren fra seks til to (!) brigader, fra omkring 100.000 ned til 15.000 hoder. Heimevernet skulle reduseres fra 83.000 til 60.000 soldater. Verneplikten skulle reduseres til halve årskullet. Kystartilleriet og MTBene skulle utfases. Antallet overflatefartøyer skulle halveres, og den øvrige kommandostrukturen reduseres kraftig. 

«Generalopprøret»

Disse forslagene møtte betydelig motbør i Forsvaret, og utløste det såkalte «Generalopprøret». En appell kalt «Gi Norge et tilstrekkelig Forsvar» ble 25. januar 2001 levert til Stortingets presidentskap og publisert i Aftenposten. Oppropet var undertegnet av 41 pensjonerte flaggoffiserer og 1548 fremtredende borgere – blant dem 222 offiserer.

Oppropet advarte mot å basere seg på «sikkerhetspolitisk ønsketenkning» om fred i vår tid, noe som kunne skape risiko for «å legge landet åpent» og i ytterste konsekvens «berøve oss evnen til et effektivt forsvar».

Bidragsyterne fikk dessverre uhyggelig rett i sine antakelser.

En kan bare spekulere på hvilke motiver og eventuelle bindinger de sentrale aktørene i nedbyggingen av Forsvaret hadde. Her presenteres ingen konspirasjonsteorier.

Vi må likevel alltid være våkne for at det kan være mennesker i systemet med for stor påvirkningskraft, som har en potensiell skjult agenda eller som i verste fall arbeider for fremmede makter.

Det er allerede avdekket alvorlige uregelmessigheter på høyt nivå i Forsvaret/FLO i forbindelse med omstillingene. Etter vår mening er det svært viktig å undersøke hva som faktisk har skjedd over tid, og hvordan dette faktisk har påvirket Norges forsvarsevne og sikkerhet.

Det er derfor på høy tid å sette ned en granskningskommisjon som går i dybden på omstillingen av det norske Forsvaret, og som får fullt innsyn slik at vi best mulig kan lære av feilene som er begått. 

I Del 2 tar vi for oss historien om Forsvarets omstilling fra 2000-2018.