Per Sandbergs persiske eventyr – med regjeringens telefon og statsrådhatten i kofferten – er dessverre bare siste episode i en unødvendig såpeserie av dårlig dømmekraft og elendig sikkerhetskultur blant våre fremste tillitsvalgte.

Sandbergs Iran-eskapader handler ikke om en iranskfødt kjæreste, om de bor sammen eller bare er mye på besøk hos hverandre. Saken handler ikke om hans politiske syn på Iran eller om han har fått en ny og mer ungdommelig klesstil. Den handler ikke om en impulsiv «hopp på»-tur til et brutalt regime som undertrykker menneskerettigheter. Frem til det eventuelt skulle bli sannsynliggjort at Bahareh Letnes skulle jobbe som iransk agent, er hennes rolle helt underordnet.

Sandberg-saken handler om Rikets sikkerhet, og er dessverre den siste i en rekke av avsløringer om kritikkverdig sikkerhetskultur også blant andre rikspolitikere det siste året.

«Flere av våre rikspolitikere har dessverre i handling vist at de er risikopolitikere»

Flere av våre rikspolitikere har dessverre i handling vist at de er risikopolitikere. Risikopreget adferd skaper unødvendig sårbarhet for Rikets sikkerhet.

Statsråd Per Sandberg, Ap-topp Trond Giske, statsråd Trine Skei Grande, ex-Høyrebroiler Kristian Tonning Riise med flere har med sine handlinger skapt tvil om de har tenkt gjennom hvilken posisjon de har – og hvor sårbare de kan være for press fra fremmed makt eller fremmed aktør som vil nasjonen vondt.

#MeToo har hovedfokus på seksuelle trakasseringer eller overgrep. Hvis du opptrer promiskuøst eller uanstendig i fylla, gjør du seg selv sårbar for en real og vel fortjent fylleangst, og du kan bli stilt strafferettslig til ansvar. Når våre fremste tillitsvalgte gjør det samme, skaper de sårbarheter for press og utpressing som kan ramme Rikets sikkerhet. Er dette så vanskelig å forstå, hvis du er valgt av folket til å tjene folket?

«Selv om Sandberg husket å ta med seg telefonen til både Kina og Iran, har han åpenbart ikke husket innholdet i siste sikkerhetsbrief»

Takk og pris for at handlingene er avslørt og kommet offentligheten for øre. Da mister ukloke handlinger karakter som pressmiddel, fordi offentlig kjente opplysninger ikke er hemmeligheter som kan brukes i et skyggespill for å presse frem informasjon.

Selv om Sandberg husket å ta med seg telefonen til både Kina og Iran, har han åpenbart ikke husket innholdet i siste sikkerhetsbrief. Det er bare noen måneder siden Iran ble mistenkt for å stå bak et målrettet og profesjonelle hackerangrep mot forskere ved vestlige universiteter, også universitetene i Oslo og Bergen. Kina og Iran er sulteforet på informasjon. Statsråd Sandberg bringer med seg en norsk gavepakke til det han mener er et stadig mer populært feriemål.

– Land i Midt-Østen er fullt på høyde med vesten når det gjelder moderne spionasjeteknologi. Adgang til mobil og PC er svært enkelt å få tilgang til, sier pensjonert E14-sjef Ola Kaldager til Fiskeribladet. Han mener Per Sandbergs handlinger er «Gefundenes Fressen» for etterretningsvirksomhet mot Norge. Sikkerhets-Norge har ikke vært nådig mot Fiskeri-Sandberg.

Sandberg har også blitt gjort til objekt for harselas og satire. Vitsemakerne synes å glemme det svært alvorlige bakteppet for saken. Ved å flire kollektivt av billige Sandberg-vitser, viser de hvordan det er mulig å bomme fullstendig på de alvorlige fakta i saken. Harselasen hjelper dessuten Sandberg til å komme seg unna sikkerhetsspørsmålene i saken, fordi det da er lettere å spille på følelser, offerrolle og sympati. Erfaringsmessig er dette noe Sandberg kan. Hvorfor gi ham muligheten?

«Noen av våre fremste folkevalgte har selv bygd sin egen honningfelle, for deretter å sette begge beina i den»

I stedet er det utenlandske sikkerhetstjenester som må le seg skakke av en norsk politiker på tur, slett ikke sur og fullstendig uten sikkerhetskultur. Latteren henger nok løst i ulike etterretningsmiljøer også etter #MeToo-handlinger som gjør politikere sårbare og utsatt for presspotensiale.

Ondsinnede interessenter i norske forhold trenger ikke sette opp sofistikerte honningfeller for norske rikspolitikere, fordi de får utmerket bistand av sikkerhetsukulturen blant norske risikopolitikere: Noen av våre fremste folkevalgte har selv bygd sin egen honningfelle, for deretter å sette begge beina i den.

Verken #MeToo-sakenes sikkerhetsaspekt eller Sandbergsaken har fått regjeringssjefen til å reagere. En klok regjeringssjef ville gitt sin statsråd fyken på dagen, for å vise at lettsindig omgang med Rikets sikkerhet gir følbare konsekvenser. Erna Solberg erklærer i stedet sin «tillit» til en statsråd som har brutt enhver tenkelig sikkerhetsforanstaltning: Han reiser på tur til Iran uten å varsle. Han tar med seg smarttelefonen til Iran, med regjeringens app for saksbehandling installert. Fiskeriministeren gir iranerne alle muligheter til å fiske i norske statshemmeligheter.

«Den samme Erna Solberg som har ’tillit’ til Per Sandberg i dag, brukte sikkerhetsloven for hva den var verdt for å hindre almenheten innsyn i elendig vern av folk og verdier»

Har du «tillit» til Sandberg, etter hans sikkerhetsbrudd? Ville en ansatt i ditt firma hatt «tillit» i en liknende situasjon? Eller ville det vært sparken på dagen?

Den samme Erna Solberg som har «tillit» til Per Sandberg i dag, brukte sikkerhetsloven for hva den var verdt for å hindre almenheten innsyn i elendig vern av folk og verdier for et års tid siden. Da brukte hun loven i sitt eget politiske spill – til «å føre folket bak lyset», slik Dagbladet oppsummerte.

Det kan være greit å presisere noen premisser i den videre debatten om Rikets sikkerhet. Mange har krevd at Sandbergs sikkerhetsklarering må trekkes tilbake. Sandberg har imidlertid ingen sikkerhetsklarering å miste, slik den norske karrierediplomaten Dag P. Halvorsen hadde. Halvorsen mistet nylig klareringen, etter han giftet seg med en chilensk kvinne.

Formelt gjelder sikkerhetsloven ikke for stortingsrepresentanter. Det følger av sikkerhetslovens § 2 sjuende ledd:

«Loven gjelder ikke for Stortinget, Riksrevisjonen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen og andre organer for Stortinget».

Det følger av § 2 sjette ledd at lovens bestemmelser om personellsikkerhet i kapittel 6 (sikkerhetsklarering og autorisasjon) ikke gjelder for regjeringens medlemmer.

Det er gode demokratiske grunner for disse unntakene, begrunnet i maktfordelingsprinsippet: Den utøvende makt (forvaltningen) skal ikke kunne påvirke en folkevalgt i den lovgivende makt.

«Selv om sikkerhetsloven formelt ikke gjelder for Per Sandberg og andre risikopolitikere, er det ikke noe forbud mot at de opptrer i tråd med den loven de selv har vedtatt for folk flest»

Du får selv reflektere rundt enkelte politikeres risikohandlinger i lys av sikkerhetslovens formål, som blant annet er å «legge forholdene til rette for effektivt å kunne motvirke trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser».

Selv om sikkerhetsloven formelt ikke gjelder for Per Sandberg og andre risikopolitikere, er det ikke noe forbud mot at de opptrer i tråd med den loven de selv har vedtatt for folk flest.