Erna Solberg bør straks tilby Jonas Gahr Støre en statsrådspost som takk for bidraget til å svekke Norges forsvarsvilje og forsvarsevne.

Det er vanskelig å vite om man skal le eller gråte, etter at Arbeiderpartiet 9. mai 2018 gikk inn for å støtte regjeringens Evenes-prosjekt, på bekostning av en overvåkingsbase som vi vet virker: Andøya flystasjon. Jeg velger tristheten. Forsvar av en nasjons territorium ikke bare er et spørsmål om liv eller død men langt viktigere: Det er et spørsmål om et helt samfunns mulighet til eksistens, og våre barns muligheter til å leve i det demokratiet vi setter så høyt.

Forsvar av en nasjons territorium ikke bare er et spørsmål om liv eller død, men langt viktigere

Forsvar, Erna Solberg, er ikke bare «en offentlig ytelse» som må konkurrere med andre offentlige sektorer.

Det nytter lite å stenge bolte døra mot et overfall, mens alle vinduene  står på vidt gap slik at «små grønne menn» kan hoppe inn. En statsminister som ikke forstår det, bør muligens søke seg til Heimevernets grunnleggende kurs i objektsikring. Hun vil bli tatt godt imot, av motiverte og engasjerte HV-soldater med bred sivil-militær kompetanse. En kopp kaffe blir det nok også tid til.

Norge er fortsatt ENESTE land i Europa som kutter volumet i landforsvaret

Med Andøya-vedtaket har Arbeiderpartiet på nytt markert seg som regjeringens viktigste støtteparti. Jonas Gahr Støre er medskyldig i følgende kjølige fakta, som partienes budskapsfabrikker og trylletalere ikke kan få endret:

Medansvar for kutt i landforsvaret: Norge er fortsatt ENESTE land i Europa som kutter volumet i landforsvaret. Moderne land bygger opp hær og heimevern, blant annet for å møte økende gråsonetrusler (hybrid krigføring, små grønne menn som opererer i den hensikt å skape kaos og krise i samfunnet vårt i løpet av timer og dager). Mens Finland kan mønstre 280.000 soldater til å forsvare folk og verdier, kan den rike oljenaboen kun stille cirka 50.000 soldater ved krise. Når færre og færre unge kalles inn til førstegangstjeneste eller siviltjeneste, svekkes også befolkningens forsvarsvilje. Det er alvorlig for en liten nasjon som har fristende verdier å forsvare.

Medansvar for nedleggelsen av Sjøheimevernet: I fjor forsvant 130 tilgjengelige SHV-fartøy fra kystberedskapen, og all lokalkjent kompetanse blant våre tusenvis av holmer og skjær ble borte. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet er ansvarlig for vedtaket. Verdens nest lengste kystlinje (25.000 kilometer fra Halden til Kirkenes), med en av verdens mest lukrative mål for en gråsonekriger (et titalls olje/gassanlegg – vår fremtidige velferd, en rekke havner der NATO skal komme for å hjelpe oss), ligger nå mer eller mindre åpent for hogg.

Medansvar for Andøya-nedleggelsen: Til tross for en massiv folkelig innsats for å få fakta på bordet, slik at Arbeiderpartiet kunne ha rimelig grunn til å vise opposisjonspolitikk i praksis, velger likevel partiet å støtte sine regjeringskamerater.

«…ny storm om «stortingshangarene» på Evenes»

Medansvar for en ny kostnadsbombe på Evenes: Ikke før stormen om stortingsgarasjen har lagt seg, brygger det opp til ny storm om «stortingshangarene» på Evenes. Mye taler for at det kommer en ny millardsprekk ved utbyggingen av Evenes. Jonas Gahr Støre leder skattebetalerne inn i en ny og unødvendig utgiftspost, sammen med regjeringen.

Medansvar for sentralisering av politi og annen beredskap: Der all logikk tilsier at desentraliserte mål gjør det vanskelig for en fiende, er Arbeiderpartiet enig med regjeringen at sentralisering er veien å gå. Altså: Gjør det enklest mulig for en fiende. Samle målene så tett som mulig, slik at en fiende ikke trenger å lete etter det som bør slås ut.

Vi vet at Arbeiderpartiet stemmer sammen med regjeringen i om lag halvparten av alle saker på Stortinget. Dette faktum gjør det røde partiet til en viktig støttespiller for de blå partiene.

Er de politiske skillelinjene mellom rødt og blått nå visket ut?

I den offentlige debatten på grasrota ser vi ofte «de røde» mot «de blå» – mens på Stortinget er det «de rødblå» mot resten. Er de politiske skillelinjene mellom rødt og blått nå visket ut? Er det ikke lenger sosialistene mot de borgerlige? Bør vi nå lytte mildt overbærende til dem som slåss for et rødt eller blått parti – vel vitende om at de slåss mot vindmøller?

Er det mer riktig å si at skillelinjen i politikken i dag går mellom sentralistene og desentralistene? Mellom globalister og tilhengere av nasjonalstaten? I forsvarspolitikken er det i alle fall slik, målt etter hvordan partiene har stemt på Stortinget.

Selv om gårsdagen må ha vært surrealistisk og vond, håper jeg folkeaksjonen «Bevar Andøya» står ved sitt slagord: «Vi gjer oss ikkje!»

Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men det kan være slutten på begynnelsen.

Carry on, Andøya. Never surrender.