Om en hendelse i Østersjøen får Russland til å frykte krig med NATO, blir deler av Norge okkupert.

Se for deg at det i dag inntreffer en hendelse i østersjøområdet som får Russland til å frykte at en krig mot NATO kan oppstå. Hendelsen kan ha vært initiert av Russland selv, eller som følge av et uhell. Uavhengig av hva som foranlediget episoden vil psykologien få en hovedrolle i fortsettelsen.

I det forrige årtusen opplevde Russland en rekke invasjoner. Fremmede armeer marsjerte over steppene så ofte at russerne etter hvert nesten begynte å forvente en ny invasjon hvert århundre. Det som gjentatte ganger avverget og stoppet disse invasjonene var dybdeforsvar med tilhørende logistikkproblemer for den angripende part.

Dette er kritisk punkt når man søker å forstå den russiske psyke og de fakta på bakken som de har resultert i historisk. Her ligger nemlig selve kjernen i hvorfor Russland er villige til å risikere krig for å bevare den bufferen de tidligere satellittstatene utgjør, ref Georgia (2008) Ukraina (2014) samt de pågående spenninger med Hviterussland og de baltiske stater.

Den store bjørnen i øst føler seg truet av at buffersonene dens forvitrer, og at det de anser som fienden kommer stadig nærmere.

Så hva angår dette oss? Vi har da aldri vært et bufferland for Russland?

Eller er det ikke nettopp det vi har vært? Den norske baseerklæringen fra 1. februar 1949 kom som et svar fra den norske regjeringen på et konkret spørsmål fra Sovjetunionen, og hadde til hensikt å berolige Sovjet. Sovjets fiender (USA) skulle ikke kunne benytte norsk territorium til å gjennomføre et strategisk angrep mot Sovjet. Som en del av dette har Norge innført en rekke restriksjoner på alliert aktivitet i Nord, og disse restriksjonene har blitt respektert av alle regjeringer siden.

Men selv om amerikanerne ble holdt på behørig avstand fra Kolahalvøya, få mil fra grensen til Norge, betød ikke dette at det oppsto noe maktvakum i nord Troms og Finnmark. Et norsk forsvar basert på verneplikt og mulighet for mobilisering, kombinert med baser for både egne fly og hæravdelinger samt allierte forsterkninger, skulle utgjøre en terskel som Sovjet måtte stige over for å kunne invadere Norge.

Dette terskelforsvaret kunne selvsagt ikke overvinne Sovjet på egen hånd, men ville være i stand til å påføre en fremrykkende fiende betydelige tap, mens man sinket fremrykkingen tilstrekkelig til at allierte forsterkninger kunne komme til unnsetning. Samtidig hadde ikke de norske styrkene offensiv kapasitet nok til å kunne utgjøre en trussel mot Sovjet. Med andre ord:

Vi hadde et forhold til naboen i øst som baserte seg på beroligelse, og avskrekking (NATO). Slik sett kan vi nok si at vi utgjorde en for Sovjet nødvendig buffer rundt den strategisk viktige Kolahalvøya og de strategiske kapasiteter Russland fortsatt i aller høyeste grad har der.

Men noe har skjedd: i kjølvannet av den kalde krigen og murens fall snek det seg inn tanker om at vi hadde gått inn i en æra med evig fred. Vårt mobiliseringsforsvar ble avviklet. Hæren ble redusert til noen få bataljoner, Heimevernet ble desimert, Marinen gikk i opplag, og våre jagerfly forfalt sammen med artilleri og stridsvogner. Baser ble nedlagt og forsvarsverkene omgjort til museer. Samtidig gikk Russland gjennom økonomiske kriser, perioder med tegn til demokratisering, og over i en tid med økonomisk vekst og fremvekst av et nytt diktatorisk Tsar velde.

Russland iverksatte en opprustning uten sidestykke, og viste også vilje og etter hvert evne til å bruke denne militære makten. Og hva bruker de den til? Jo, nettopp å gjenvinne kontroll over sine bufferland.

Russland har aldri, og kommer aldri til, å føle seg trygg uten dybde. Denne dybden er det en dårlig skjult hemmelighet at landet også har til hensikt å skaffe seg i nord for å beskytte sine strategiske kapasiteter på Kolahalvøya, dersom de føler at disse blir truet. Om en slik situasjon skulle oppstå hvor Russland frykter et angrep fra NATO, vil de iverksette sitt Bastionforsvar. Da vil de rykke inn i Finnmark og Troms, samt ta kontroll over havområdene vest og nord for Norge, inkludert Svalbard og muligens Island. Dette er ikke en teori, men fakta. Et faktum som også ble demonstrert under øvelse Zapad i 2017. Da ble nettopp dette scenariet øvet.

Samtidig i Norge: den sittende Regjering, ledet av Erna Solberg tar ikke samfunnsoppdrag nummer 1 på alvor. Fullstendig blåøyd og overbevist om at freden vi lever i er evig, ignorerer hun krav både fra egne rekker og andre, om å øke forsvarsbudsjettet til 2% av BNP. Hennes regjering kutter i bakkestyrker både i Hæren og det desentraliserte Heimevernet. Et HV som til alt overmål er den delen av vårt forsvar som raskest kan respondere på en trussel, og som er best egnet til å håndtere hybridtrusler. Flybasen på Andøya, som kanskje er NATOS beste base til sitt formål, legges ned…

Det kan faktisk være fristende å si at Regjeringen anvender den brente jords taktikk på Forsvaret i vår nordligste landsdel. Ved å gjøre dette skapes det samtidig et maktvakuum i nord. Og er det noe som alle kan enes om som et empirisk faktum, så er det at et vakuum ikke er varig. Det vil ALLTID fylles. Og det er alt i ferd med å skje. USA flyr for tiden flere tokt fra Andøya enn det vi selv gjør. US marines har etablert seg i Trøndelag, og kommer til å sette opp avdelinger i Troms. På Rygge har man planer om å stasjonere US Raptor Jagerfly, og dette er etter alt å dømme bare begynnelsen. Beroligelseselementet i forsvarspolitikken er borte. Og i Russland øker uroen…

Så hva er motivasjonen for denne raseringen av egen forsvarsevne og avgivelse av suverenitet over eget territorium? Finnes det en hemmelig plan om å dele landet og overlate nord og sør til hver sin fremmed stat? Svaret på dette er selvsagt nei, selv om det nesten kan virke slik.

Motivasjonen er rett og slett et totalt fravær av kriseforståelse i Regjeringens ledelse. I Ernas verden er det utenkelig at krig igjen skal true riket. Og da blir det jo forståelig at hun heller vil bruke statens midler på populære tiltak, som skattelette og annet som kan sikre gjenvalg.

Men heldigvis har vi den fjerde statsmakt som kan korrigere politikernes kurs, stille kritiske spørsmål ved forsvarspolitikken og sørge for at våre folkevalgte ikke ignorerer sitt ansvar for å løse samfunnsoppdrag nummer 1.

Dette samfunnsoppdraget består i å sikre folk og land gjennom et troverdig sikkerhetsapparat og Forsvar- Faktum er jo at uten fred og frihet, så kan vi heller ikke forvente særlig mye velferd. Dette er faktisk selve grunnlaget for samfunnskontrakten, hvor borgerne gir maktmonopolet til staten, i bytte for statens beskyttelse.

Det burde med andre ord være en prioritert oppgave for mediene å ta oppgaven som vaktbikkje på alvor i denne saken. Men slik er det dessverre ikke… Med noen få hederlige unntak er norske journalister (på lik linje med store deler av vår befolkning) fredsskadde og bedøvede av Kjendisfarmen og #metoo. De agerer som mikrofonstativer for Regjeringen når det en sjelden gang skal omtales forsvarssaker, og evner ikke å stille kritiske spørsmål. Igjen: dette skyldes nok ikke uvilje fra journalistenes side. De har ikke hverken kunnskap eller interesse for saken, så de fremstår heller som nyttige idioter.

Så i denne situasjonen hvor landet styres av de blåøyde som i sin tur «voktes» av nyttige idioter, hvor vårt eget nasjonale forsvar er avviklet sammen med beroligelsespolitikken mot Russland, hva blir resultatet av en utilsiktet hendelse i Østersjøområdet i dag?

Svaret er dessverre opplagt: Norge vil ha kapitulert for en russisk invasjon i morgen.

«Hva brast så høyt» skal Olav Tryggvason ha uttalt under slaget ved Svolder da buen hans knakk.

«Norge ut av hendene dine, herre konge» skal Einar Tambarskjelve ha svart. Kongens bue var for svak, og det kostet ham landet.

Shares