Vi fyller ikke lenger vår rolle som bufferstat mellom USA og Russland

 

Siden 2. verdenskrig og påfølgende etablering av NATO som bærebjelke i vårt Forsvar, har prinsippet om beroligelse og avskrekking ligget som en solid grunnmur i vår forsvarstenkning.

Til tross for at vi under den kalde krigen kunne mønstre flere soldater per innbygger enn noe annet NATO- land, var vi fortsatt militært underlegne Sovjet, slik at vi ikke utgjorde noen trussel mot den mektige naboen. MEN, vi var i stand til å yte betydelig motstand og holde en eventuell angriper engasjert i den tiden det ville ta å få bragt inn forsterkninger fra NATO. Vårt Forsvar utgjorde altså en betydelig terskel mot et angrep.

Samtidig var våre væpnede styrker i stand til å utgjøre en buffer mellom de to supermaktene, ved at vi påla våre allierte en del begrensninger i forhold til operasjoner på norsk jord. Den selvpålagte basepolitikken, hvor et samlet storting i mange tiår var enige om at vi ikke skulle ha permanente baser på vårt territorium, er et slikt eksempel. Vi la også begrensninger på alliertes operasjoner i nordområdene, og var selv i stand til å ivareta NATOs behov for at slike operasjoner ble gjennomført.

Vi bedrev altså beroligelse overfor Sovjet ved at vi utgjorde en buffer mot USA og sørget for å fylle maktvakuumet på norsk territorium, uten å utgjøre en trussel mot bjørnen i øst. Samtidig var vårt forsvar av en avskrekkende natur, ved at det i sin desentraliserte form og volum ville være i stand til å påføre en angripende styrke betydelige tap, var meget vanskelig å nøytralisere i et førsteslag, samt at oppfølgning av NATO styrker var garantert. Ved å følge denne linjen oppfylte vi også NATOs paragraf 3, som er en underkommunisert del av vår forpliktelse overfor NATO. Oppfyllelse av paragraf 3 er også en forutsetning for at paragraf 5, den såkalte «Alle for en» paragrafen, blir utløst og alliert støtte kommer til unnsetning.

Dette er altså en forsvarspolitisk linje som har vist seg meget vellykket, og som har holdt landet vårt trygt i en mannsalder. Likevel velger våre folkevalgte, uten en forutgående og ordentlig debatt, å forlate denne linjen. I stedet satser man på ren avskrekking, eller trussel om man vil.

Beroligelsen er borte. Vi fyller ikke lenger vår rolle som bufferstat mellom USA og Russland.

Vi har etablert et maktvakuum få mil fra det Russland anser som sin viktigste forsikring mot fiendtlige angrep, nemlig sine baser på Kola. Dette maktvakuumet er USA til overmål i ferd med å fylle i form av baser i Trøndelag og Troms. Amerikanske overvåkningsfly opererer nå ut fra Andøya, og man kan bare anta at de ikke forholder seg til de restriksjoner som tidligere har vært pålagt allierte overvåkningsfly i nord. Våre bakkestyrker, både Hær og HV, er redusert til et nivå der de ikke er i stand til å yte noen motstand av betydning mot en fremrykkende fiende. Om vårt forsvar i dag er i stand til å sinke en russisk fremrykking i to uker, må det være maks. Årsaken til denne avviklingen av vår landmakt, er økonomiske prioriteringer, og forsvarsteoretisk tankegods fra 90 tallet.

Vårt forsvarsbudsjett benyttes nå i all hovedsak til å investere i avanserte våpen, blant annet stealth jagere som kan trenge inn på russisk territorium og ødelegge mål der. Regjeringen «vurderer» også å la oss alle bli en del av det amerikanske rakettskjoldet, som langt på vei er årsaken til den aggresjon vi har sett fra Russisk side i de senere år.

Regjeringens forsvarsguru, tidligere general og evigvarende teknologientusiast, Sverre Diesen gikk så sent som 8.11.2017 ut i NRK og advarte om at Russland nå kan nå mål over hele Norge, og mente da at vi må ta opp hansken og skaffe samme type kapasiteter. Den avdankede general mener altså i fullt alvor at lille Norge skal kaste seg inn i et våpenkappløp med Russland! Slike utspill vil man normalt avfeie som ren galskap, og mediene vil forholde seg til Vær Varsomplakatens paragraf om at man skal beskytte folk mot seg selv. Problemet er bare det at Diesen ikke er en hvem som helst. Den dramatiske dreiningen i vår forsvarspolitikk som vi i dag ser konsekvensene av, er nemlig hans konstruksjon.

Våre folkevalgte har foretatt en 180 graders U- sving, der vi har valgt bort beroligelse og avskrekking. De har satt oss i en situasjon der vi hver eneste dag bryter NATO charterets paragraf 3, slik at vi ikke er sikret alliert støtte ved et angrep. De har redusert vårt nasjonale forsvar til et nivå der vi ikke lenger utgjør en terskel mot fremmed aggresjon, og har samtidig gjort oss ekstremt sårbare for press fra andre stater. De har gjort Russland nervøs ved at vi ikke lenger utgjør en buffersone mellom USA og Russland, og ved at vi til overmål lar USA fylle det maktvakuumet vi har skapt i våre nærområder.

Vi driver ikke lenger med beroligelse, men søker utelukkende å sikre vårt land ved hjelp av trusler om bruk av strategiske våpen mot Russiske interesser og territorier. Og dette har skjedd UTEN at det har vært foranlediget av en bred og ordentlig demokratisk prosess.

Dette er en skremmende utvikling for vårt demokrati, men ikke minst for vårt folk og land, som nå må leve med konsekvensene av de katastrofale vedtak som er gjort. For Norge ER ikke tryggere i dag enn det vi var for 30 år siden. Vi lever nå i den mest ustabile situasjon verden har sett siden Cuba-krisen. Russland er skremt, og må påregnes å handle deretter. Å trenge en Bjørn opp i et hjørne er som kjent en dårlig ide.

Vi her i Norge er vant med å ha denne Bjørnen som nabo, og vet hva som skal til for å berolige ham. Vi har funnet den balansen mellom beroligelse og avskrekking før, og kan ved enkle grep finne den igjen.

Vi må satse på å bygge opp en troverdig landmakt, desentralisere våre ressurser, holde fast ved basepolitikken og sørge for at vi innfrir NATOs paragraf 3. Heimevernet må styrkes, Hæren må bygges opp, våre flyvende ressurser må spres og plasseres i trygge sheltre når de står på bakken, og vi må slutte med meningsløs flytting av baser og flystasjoner.

Vi VET hva som virker, og trenger IKKE å finne opp kruttet på nytt!