Er regjeringens forsvarspolitikk tiltenkt en alternativ virkelighet?

Hva er det som ligger under, når nye linjer for Forsvarsmakten trekkes, og de ikke fremstår som hverken fornuftige eller forståelige målt mot noen anerkjente forsvarsprinsipper?

Hvordan kan det ha seg at Regjeringen kan forkaste alle innspill fra fagmiljøer og anerkjente militærteoretikere, som blant andre den amerikanske Generalen H. R. McMaster?

Hva er det som gjør forsvaret av Norge så spesielt at våre fremste folkevalgte, som de eneste i den vestlige verden, fortsatt tror på teoriene om at fremtidens kriger ikke krever soldater på bakken? Men at de kan vinnes med et joy- stick forsvar fra sofakroken?

Og hvor finner Regjeringen visdom i å kraftsamle vårt forsvar på færre baser, når resten av våre allierte gjør det motsatte og sprer sine ressurser utover slik at de blir vanskeligere å ta ut for en fiende? Hva er det som får våre ledere til å mene det er klokt å legge ned NATOs kanskje beste base for maritim overvåkning på Andøya, for heller å satse på Evenes? En base som vil koste milliarder å få til å fungere sånn noenlunde, etter å ha blitt forkastet som militær flystasjon på grunn av sin uegnethet for årevis siden?

Hvordan kan de samme menneskene vi har valgt til å lede landet til vårt felles beste ta fra våre soldater muligheten til å bli evakuert ved hjelp av hellikoptre, dersom de skulle bli skadet mens de forsvarer oss? Ingen andre land som vi ellers kan sammenligne oss med har satset på en hær uten helikoptre, og med god grunn.

Jeg forstår ikke dette… Jeg forstår heller ikke hvorfor Norge allerede i mange år har brukt penger og ressurser på å hjelpe våre allierte med å bygge opp Heimevern etter norsk modell, samtidig som vårt eget er i ferd med å avvikles. Like lite forstår jeg hvordan selve grunnlaget for den norske velferden, våre olje og gassanlegg langs kysten, ikke lenger anses som verdt å forsvare. Sjøheimevernet, som var et nøkkelelement i å trygge disse ressursene ble nedlagt, uten at noen erstatning er på plass.

Jeg forstår heller ikke hvordan politikerne våre peker på ubåter som det fremste og kanskje eneste taktiske våpenet Norge har, samtidig som de kutter antallet til 2/3 av det fagmiljøet selv sier er et minimum av det vi trenger for å opprettholde et ubåtvåpen.

Men på den annen side er det er mye jeg ikke forstår. Blant annet forstår jeg ikke hvordan regjeringen kan mene at vi har fått et historisk løft for Forsvaret når Hærens hovedvåpen, Stridsvognene, alt er umoderne og utslitte. Regjeringens løsning på dette var å utsette oppgradering og innkjøp av nye. Joda, jeg skjønner jo at Hæren tross alt fortsatt har stridsvogner, men de vil jo bli slått ut av en eventuell fiende før de engang kommer på skuddhold… Står ikke da valget egentlig mellom å kjøpe nye nå med en gang, eller å avskilte de rullende likkistene?

Men hva vet vel jeg. I norsk forsvarspolitikk virker det nå som om opp har blitt ned og sort har blitt hvitt. Generalene og soldatene har ikke lenger kunnskap om hva som skal til for å sikre land og folk, mens ansiktsløse byråkrater og karrierepolitikere sitter med fasiten.

Det er nesten så man skulle tro den forsvarspolitikken som utformes ikke er tenkt omsatt i den virkelighet vi vanlige dødelige kjenner oss igjen i, men i en twilight zone, lukket for oss som bare stoler på vårt sunne bondevett.

Eller kan det være at våre folkevalgte faktisk vet hva de gjør, men at de holder sine motiver skjulte for oss?

Salig Sigbjørn Obstfelders dikt Undring, faller meg i hu:

Jeg ser, jeg ser …
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underlig …

Shares