Med forfatterens tillatelse gjengir vi hele generalløytnant Robert Moods innledning til debatt på Litteraturhuset 31. august 2017:

«Innledning til Forsvarsdebatt
Dagens utfordringer handler kanskje først og fremst om frihet, likhet og fellesskap, om hvordan vi fyller disse begrepene med fremtidsrettet innhold, i større grad enn militær slagkraft, men i kveld skal det ikke desto mindre først og fremst handle om nettopp dette siste.

Militær makt som skaper flere problemer enn den løser, med mindre den settes inn som et underordnet element i et større hele ute, og er en integrert del av vår totale beredskap her hjemme. Militær makt som er eneste utvei i noen tilfeller. Militær makt som verden rundt oss må vurdere å være sterk, balansert og utholdende for at den ikke skal bli utfordret.

Et stort land i en liten verden

Det hevdes at Norge er et lite land. Det er villedende. Norge er et stort land i en liten verden. Vi leverer også en tredjedel av Europas energiforsyning og er ansvarlig for at den fungerer i krise. Vi ligger strategisk utsatt til fordi ut- og innseiling til Barentshavet og Kola kan forstyrres – eller sikres – fra norskekysten.

Vi leverer også en tredjedel av Europas energiforsyning og er ansvarlig for at den fungerer i krise.

Vi bruker nære på mest penger av alle NATO-land til forsvar i forhold til folketallet sier noen. Argumentet er omtrent like logisk som om Luxemburg eller Danmark skulle fremheve det de bruker per kvadratkilometer og se bort fra øvrige faktorer.

Det er innlysende for de fleste at veien ut av dagens svake operative evne handler om å gjøre alle enheter klar til kamp på kort varsel snarest. Det er like innlysende at når vi nå strekker oss mot 2% forpliktelsen må vi også bruke pengene riktig, tenke langsiktig og nytt.

Vi ser i valgkampen politisk konsensus om forpliktelsen vi inngikk med de andre NATO-land i 2014. Det handler ikke om Hvis, det handler om Når, sies det. Hvis det er mer enn valgkamp haster det med å legge frem en opptrappingsplan.

Dagens forsvar

Kritisk lav operativ evne, manglende reaksjonsevne, svak utholdenhet og sviktende forsyningssikkerhet er altså det vi får igjen pr 2017 av å investere ca 50 mrd pr år i forsvaret. Det må være elendig avkastning, med mindre operativ evne ikke er målestokken. En knusende dom over selve langtidsplanleggingen vår.

Operativ evne kan ikke fortsette å være en teoretisk øvelse under ideelle forutsetninger og med lang varslingstid. Forsvaret må når som helst kunne gå i kamp og vinne. På rett sted til rett tid, i dag og i morgen, ikke om ti år. Eller med statsrådens egne ord «Kort eller ingen varslingstid».

Forsvaret må når som helst kunne gå i kamp og vinne. På rett sted til rett tid, i dag og i morgen, ikke om ti år.

Det er åpenbare grunner til at Norge er medlem i NATO. Enhver strateg som ser på norsk geografi og beliggenhet vil tenke at dette landet enten må ha et stort robust forsvar, eller store allierte baser. Våre politikere har valgt bort begge disse alternativene.

Vi forpliktet oss til NATOs artikkel tre og artikkel fem i 1949. Forsvar og totalberedskap (Art 3) skal sikre at medlemslandene står støtt – hver for seg – når stormkastene kommer. Og samtidig kan sende ut avdelinger fly og fartøy for å hjelpe et annet medlem (art 5). Dette er grunnmuren i NATO. Mange land har latt grunnmuren slå sprekker, ikke minst Norge.

Avhengigheten av USA er derfor større enn noen gang, mens utviklingen tilsier at både Europa og vi må ta mer ansvar for egen sikkerhet.

Veien videre

Dagen LTP tar for første gang hensyn til de ekstraordinære kostnadsutfordringene i sektoren. Det fortjener nok betegnelsen historisk i større grad enn den snuoperasjonen som så vidt har startet. Det som er minst like historisk, dersom man skal tro de som har skoen på, er avstanden mellom retorikk og realiteter.

Aslak Bonde stempler de 18 000 sivile og militære medarbeiderne i Forsvaret som Norges mest illojale medarbeidere. Det er ikke det Forsvaret jeg kjenner meg igjen i. Tvert om preges de av kompromissløs lojalitet til vårt demokrati, og bunnsolid respekt for sikkerhetslovens bestemmelser.
Det som tyter ut innimellom kan snarere være toppen av et isfjell. Det er i alle fall ikke uttrykk for 18000 illojale medarbeidere.

Det som er minst like historisk, dersom man skal tro de som har skoen på, er avstanden mellom retorikk og realiteter.

Felles forståelse av dagens situasjon – Avfarende Plass – er viktig for en grunnleggende og seriøs diskusjon om forsvar, totalberedskap og fremtidens eksistensielle utfordringer.

På spørsmålet om hvorvidt forsvaret i enden av gjeldende langtidsplan vil være relevant, er det etter mitt syn mange mulige svar.

+ Ja, hvis vi snakker om kvaliteten på etterretning, spesialstyrker, soldatene, jagerfly, maritime patruljefly og ubåter.

Nei, hvis ambisjonen skal være å forsvare landet eller deler av landet på egenhånd innledningsvis.

Nei, hvis hybride scenarier er mer sannsynlig enn klassiske.

Styrke med en kapasitet kompenserer ikke for svakheter på andre, tvert om skaper det muligheter. En motstander går jo bare rundt, i overført betydning, og bruker utradisjonelle virkemidler på de svake punktene mellom sektorene for å skape et komplekst scenario som skaper usikkerhet og handlingslammelse.

En motstander går jo bare rundt, … og bruker utradisjonelle virkemidler på de svake punktene … for å skape et komplekst scenario som skaper usikkerhet og handlingslammelse.

Som utgangspunkt kan det etterfølgende tenkte forløpet tjene til ettertanke;

** Tunnelbranner i Oslo og på Vestlandet samtidig med innesperrede biler.
** Et ukjent og aggressivt virus fyller sykehusene. A-hus og Rikshospitalet mister strømmen og nødstrømmen virker ikke.
** NRK melder om mulig gisselsituasjon og driftsproblemer på 2 av våre 8 landbaserte anlegg for olje og gass på Vestlandet. TV 2 Nyhetskanalen rapporterer samtidig om en plattform i drift i Norskehavet.
** VG rapporterer at væpnede menn ar tatt kontroll på Kielfergen nord om Færder på vei inn Oslofjorden. Det ryktes at tre tyske turister og fire fra mannskapet er drept.
** Norske styrker som er sendt ut til NATO operasjoner kan ikke kalles hjem, politiets Deltatropp og Forsvarets Spesialkommando er engasjert allerede.
** Sivilforsvar og Heimevern melder om manglende kapasitet og materiell som svikter.
** Naboland – Russland inklusive – uttrykker uro over situasjonen i Norskehavet og Norge, står klar til å «hjelpe».

Dette er bare ett tenkt scenario for å illustrere dilemmaer og utfordringer. Det er imidlertid på ingen måte utenkelig. Bare et par av disse hendelsene vil raskt sette oss på store prøver. Denne måten å sette oss under press på er etter mitt syn mer sannsynlig enn at Russiske stridsvogner ruller over grensen i nord.

Bare et par av disse hendelsene vil raskt sette oss på store prøver.

Både konvensjonell konflikt, angrep i det digitale rom og press med utradisjonell sammensetning av virkemidler er dessverre en del av dagens virkelighet som heller ikke Norge kan melde seg ut av, helt uavhengig av våre naboer.

Til slutt

Fra krevende internasjonale operasjoner vet vi at kulturforståelse, lokal forankring og forståelse av lokal kontekst gir muligheter og beskyttelse som våpen aldri ville gitt, avgjørende i krise og konflikt. Hvorfor ser vi bort fra det her hjemme når tilstedeværelse, kommando og kontroll og evne til å rykke ut står helt sentralt også i NATOs konseptuelle tenkning?

Behovet for en helhetlig og bred analyse av trender og utfordringer som påvirker Norges fremtid øker.

[K]ulturforståelse, lokal forankring og forståelse av lokal kontekst gir muligheter og beskyttelse som våpen aldri ville gitt, avgjørende i krise og konflikt. Hvorfor ser vi bort fra det her hjemme … ?

En «Totalberedskapskommisjon» som spenner opp et lerret langt større og videre enn det fremskjøvet russisk forsvar av Kola skaper, kan være en viktig del av svaret, mens grunnmuren utbedres og opptrappingsplanen slår inn».

(Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret. Fra årsintervju som Generalinspektør i Hæren)