StyrkHV! | SH!

Slik gjør du krav på feriepengene dine

Moderatorene — Tue, 31 Mar 2020 14:00:00 +0000

Har du vært deltidsansatt i Heimevernets innsatsstyrker i perioden 2005 til i dag? Da kan du kreve utbetalt feriepenger av lønnen som du har skattet av.

Slik krever du utbetaling av feriepengene dine:

Kopier teksten under inn i en mail til forsvaret@mil.no.
Sett inn kontonummer mv.
Send mailen.

Her følger utkast til tekst som du kan kopiere inn i mailen:

Emne: Feriepenger etter deltidsansettelse i HVs innsatsstyrker
Sendes: Forsvarets Lønnsadministrasjon (FLA)
Postboks 800 Postmottak
2617 Lillehammer
Sendes for journalføring via forsvaret@mil.no

Anmodning om etterbetaling av ikke-utbetalte feriepenger

Mitt navn er XXX, født XXX.

Mitt ansattnummer i Forsvaret er XXX.

I perioden XXX har jeg gjort tjeneste i Heimevernets innsatsstyrker.

Det vises til Frostating lagmannsretts dom datert 18. desember 2019. Lagmannsretten fastslo at tjeneste i HVs innsatsstyrker er deltidsansettelse i Forsvaret, som gir krav på feriepenger etter ferieloven. Også tingretten kom til samme resultat. Høyesterett har ved beslutning datert 30. mars 2020 nektet å behandle anken fra Forsvarsdepartementet. Kravet på feriepenger er etter dette rettskraftig avgjort, og jeg ber om å få utbetalt oppgjør.

Beløpet kan overføres til min bankkonto XXX.

Staten anførte for lagmannsretten at man var bekymret for Forsvarets økonomi, hvis deltidsansatte skulle få feriepenger. Derfor oppfordrer jeg Forsvarsdepartementet til å fremme forslag om at Stortinget snarest tilleggsbevilger nødvendig beløp for ikke å belaste Forsvarets drift.

Jeg oppfordrer også til at Stortinget øker HVs budsjett på kommende statsbudsjett, slik at ordinære feriepenger ikke belastes et allerede for stramt og for lite HV-budsjett. Det legges til grunn at FD fremmer et slikt forslag.

Hvis det i min nåværende kontrakt er klausul om at jeg har frasagt meg retten til feriepenger, kan det sees bort fra den. Som kjent kan man ikke avtale seg bort fra preseptoriske rettigheter etter ferieloven.

I neste års valg vil jeg stemme på et parti som i handling viser forsvarsvilje til å øke Forsvarets budsjett og Heimevernets budsjettpost, og jeg vil oppfordre mitt nettverk til å gjøre det samme. Jeg vil stemme på et parti som viser vilje og evne til å følge Forsvarssjefens alternativ A.

Jeg gjør for ordens skyld klart at jeg ikke vil stemme på et parti som motsetter seg utbetaling av feriepenger til Statens ansatte i neste års valg.

Jeg meddeler også at jeg uten ytterligere varsel tar forbehold om å delta i gruppesøksmål mot Staten, hvis ikke feriepengene mine beregnes fra første dag som deltidsansatt i Forsvaret.

I og med at feriepengene allerede er kraftig forsinket, ber jeg om at utbetaling skjer snarest, med tillegg av forsinkelsesrente fra forfallsdato til betaling skjer. På forhånd takk for hurtig saksbehandling.

Med vennlig hilsen

Den katastrofale nedbyggingen av Forsvaret – hvem hadde egentlig ansvaret? DEL 1

Moderatorene — Mon, 03 Dec 2018 13:40:46 +0000

Hvem er de, personene som enten åpent eller i skyggene, har gjennomført en reell avvikling av Norges forsvarsevne?

Av: Hallgeir Lindal Reiten

«Aldri mer 9. april» ble et viktig slagord i Norge i etterkrigstiden. Vi skulle aldri mer bli så sårbare og uforberedt på krig som vi var i 1940.

Under den kalde krigen og fram til 1990-tallet ble Forsvaret derfor høyt prioritert, og framsto som en solid organisasjon. Slik oppfattes det ikke lenger. Hvordan kunne den norske landmakten forvitre mens vår store nabo Russland rustet kraftig opp, og hvem hadde egentlig medansvar for dette? I dette innlegget forsøker vi å belyse temaet nærmere, basert på kjente kilder. Dette er av stor allmenn interesse for det norske folk.

Vår konklusjon er et det er behov for en granskningskommisjon for omstillingene i Forsvaret, slik at vi kan lære av våre mange feil.

Mange har hevdet at dagens versjon av det norske Forsvaret er ute av stand til å forsvare landet uten hjelp fra NATO.

Selv forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen har uttalt at «vi har utfordringer knyttet til vår evne til å håndtere de mest krevende oppgavene, å forsvare oss mot et væpnet angrep mot Norge». Tidligere forsvarsminister Ine Eriksen Søreide innrømmet har også innrømmet at «Forsvaret ble svekket på grunn av 20 års nedprioritering og underfinansiering».

Norsk sikkerhetspolitikk er preget av en rekke motstridende interesser og hensyn. Det er ikke til å komme forbi at det politiske klimaet over tid har muliggjort nedbyggingen av Forsvaret. Tøværet etter den kalde krigen bidro til dette. For alle som har vært villige til å innse det, har det likevel vært tydelig at Russland rustet kraftig opp militært etter at Vladimir Putin ble president i 2000. Seks av de elleve dekretene Putin utstedte de første to månedene av sin regjeringstid, hadde med det militære å gjøre. Forsvarsutgiftene skulle eksempelvis umiddelbart økes met 50 prosent i et da lutfattig Russland. Den enorme økningen i overføringene til det russiske forsvaret, har fortsatt kontinuerlig siden – dog noe bremset i 2017 og 2018 av sanksjonene etter den kriminelle anneksjonen av den ukrainske Krim-halvøya. Forsvaret peker i sin trusselvurdering for 2018 fortsatt på Russland som den mest reelle trusselen mot norske interesser. Russland har også rustet kraftig opp i våre nærområder på Kola-halvøya.

Det må understrekes at det først og fremst er skiftende regjeringer og stortingspolitikere som sitter igjen med ansvaret, dersom Norge igjen må møte et angrep like uforberedt som i 1940. Når det er sagt, så har både fagmilitære og byråkrater i Forsvarsdepartementet (heretter kalt FD) kunnet skjule seg nettopp bak politiske prosesser – og dermed også tåkelegge sin egen rolle i demonteringen av den norske landmakten.

Det er på tide at disse personene får et navn og et ansikt. Mange har vært involvert i prosessene som har ledet til nedbyggingen av Forsvaret, men noen av dem var ledere med et større ansvar og større påvirkningskraft. Her er en komprimert historisk gjennomgang, basert på boken «Balansegang – Forsvarets omstilling etter den kalde krigen» (Bogen & Håkenstad, 2015), artikler fra anerkjente medier og diverse offentlig tilgjengelige dokumenter fra regjeringsapparatet.

HVEM VAR DE?

Torolf Rein

Den første fagmilitære som godtok større reduksjoner i Forsvaret var forsvarssjef Torolf Rein [forsvarssjef fra 1989-1994]. Han stilte seg bak prinsippet om å redusere ambisjonen med invasjonsforsvar til «invasjonsforsvar i en landsdel». Forsvarsstudien av 1991 lanserte prinsippet om reduksjon i Forsvarets størrelse og effektivisering av driften, for å frigjøre midler til investering og modernisering. Av de ulike scenarioer for bevilgning i denne forsvarsstudien, ble det såkalte «middelsalternativet» ansett for det mest realistiske. Dette forutsatte «nullvekst», samt at Forsvaret skulle klare å spare hele 63 milliarder kroner (!) av et forespeilet budsjett på 396 milliarder fram til 2012, altså bortimot 16 %. Den mobiliserbare krigsstrukturen, spesielt i Hæren og Sjøforsvaret skulle på bakgrunn av dette reduseres betraktelig.

Vi understreker for ordens skyld også at forsvarssjef Torolf Rein etter hvert kritiserte egen regjering for de massive budsjettkuttene, blant annet i et mye omtalt foredrag for Norges Forsvarsforening.

Under forsvarssjef Torolf Rein fikk New Public Management fotfeste i Forsvaret. Rein og daværende forsvarsminister Johan Jørgen Holst la fram konseptet «Resultatorientert økonomistyring for Forsvaret» (RØFF). Dette innebar at man ved hjelp av en formalisert, systematisk og detaljert målstyring skulle overholde budsjettene. En styrket også FDs makt til å toppstyre gjennom planlegging, budsjettering og oppfølging mellom «foresatte» (FD) og «undergitte» (Forsvaret).

En sterk pådriver for en slik tankegang i FD var også Åge Danielsen, departementsråd i FD fra 1989-1995. Han sto i slutten av 1990-årene også fram som en talsmann for omstilling og omfattende reformer i styringskonseptene i Forsvaret.

Omstilling og nytenking er alltid nødvendig. Det er likevel ikke til å komme forbi at mange av tiltakene som ble gjennomført, faktisk bidro til å svekke Forsvaret kraftig.

Arne Solli

Forsvarssjef Solli innså på den andre siden at Forsvaret stod i fare for å miste evnen til å utføre sine hovedoppgaver. Solli gav blant annet uttrykk for at han mente det var for mye fokus på driftsmessige innsparinger. FD senket etter 1996 farten noe i omstillingene, og Solli advarte mot nullvekst i forsvarsbudsjettet. Han har i ettertid blitt omtalt som en konservativ og reformskeptisk forsvarssjef, en framstilling man bare kan stille seg undrende til – sett i lys av hva som faktisk ble gjennomført på Sollis vakt.

FD var også fullt klar over at underdekningen i forsvarsbudsjettet var katastrofal. Beregninger fra 1997 konkluderte med en underdekning på hele 30 milliarder kroner fram til 2018.

I tillegg viste det seg, at man i tidligere planer hadde feilberegnet kostnader og innsparinger med om lag 20 % i gjennomsnitt. Hvordan dette kunne skje på et så høyt forvaltningsnivå, er et stort mysterium.

Bondevik regjeringen

Den daværende Bondevik-regjeringen ignorerte dessverre alt dette. Forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll fra KrF avviste kontant at planleggingen styrte mot en avvikling av invasjonsforsvaret. Men i realiteten var det nettopp dette som var saken. Og Forsvarets problemer ble stadig mer akutte og synlige.

Høsten 1998 gikk Forsvaret inn i en dramatisk brytningstid, preget av intern uenighet om veien videre. Det var nå synlig for alle og enhver at Forsvaret stod overfor enorme utfordringer. Forsvaret stod overfor store økonomiske problemer, som også ble grundig gjengitt i media. Norsk politikk var i denne perioden preget av mindretallsregjeringer som måtte manøvrere forsiktig. Dette gav dessverre større rom for maktspill og lobbyvirksomhet.

Stortingsproposisjon nr. 45 «Omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005», ble startskuddet for ytterligere nedbygging av landmakten og mer fokus på internasjonale operasjoner. Bondevik-regjeringen var igjen en pådriver, og foreslo for 1999 innsparinger i forsvarsbudsjettet på nesten en milliard kroner. En lyktes i budsjettforhandlingene med å redusere de foreslåtte kuttene til 400 millioner kroner.

Sverre Diesen

I denne situasjonen ble brigader Sverre Diesen håndplukket av forsvarssjef Arne Solli til å lede arbeidet med Forsvarsstudie 2000.

Arne Solli var blitt overbevist om at fremtidig langtidsplanlegging måtte ta utgangspunkt i de ressursene Forsvaret nøkternt sett kunne regne med å få, heller enn en fagmilitær behovsvurdering – noe som i etterpåklokskapens lys må kunne anses som et katastrofalt feilskjær i tankegangen. Hvordan kan en i det hele tatt lykkes, med en slik tilnærming til å forsvare en nasjon?

Sverre Diesen hadde allerede gjennom et tiår før dette markert seg som en skarp kritiker av det tradisjonelle forsvarskonseptet, spesielt den mobiliseringsbaserte massehæren. Han beskrev denne som «en anti-profesjonell og endringsfiendtlig kultur i forsvarsledelsen». Nå fikk Diesen større rom til å forfekte sine kontroversielle meninger, som han tidligere hadde stått relativt alene om i forsvarsledelsen. Han fikk også lede arbeidet med å meisle ut veien videre for Forsvaret. Det ble et dystert og markant veiskille.

Sigurd Frisvold

I 1999 overtok Sigurd Frisvold som forsvarssjef. I realiteten fikk likevel daværende brigader og senere forsvarssjef Sverre Diesen ledelsen over viktige prosesser. Sverre Diesen samlet med forsvarssjefens velsignelse et sterkt lag av byråkrater rundt seg. Dette var noen av de mektigste byråkratene i FD i vår nære fortid.

Hvem var de egentlig, de «grå eminensene» i FD som med stø hånd la til rette for nedbyggingen av Forsvaret?

Svein Efjestad

Svein Efjestad var leder av FDs sikkerhetspolitiske avdeling fra 1995-2014. Efjestad har også over tid vært tungt involvert i styringen av norsk etterretning, som leder av Koordineringsutvalget for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten. Efjestad må ses som en av de viktigste byråkratene og pådriverne i FD over tid.

Fridthjof Søgaard

Fridthjof Søgaard var fra 2001–2014 ekspedisjonssjef i FD, med økonomi og styring som hovedansvarsområde. Han begynte i Forsvarsdepartementet i 1985 og arbeidet frem til årtusenskiftet stort sett ved Sikkerhetspolitisk avdeling. I perioden fra 1995–2000 var Søgaard avdelingens nestleder under Svein Efjestad. Fridthjof Søgaard har også vært direktør for strategisk utvikling i FD, med hovedansvarsområder som departemental rådgivning og kompetanseutvikling, med vekt på byråkratfaget og omstilling.

Per Fredrik Ilsaas Pharo

Per Fredrik Ilsaas Pharo jobbet med sikkerhetspolitikk, forsvarspolitikk og omstilling i sikkerhetspolitisk avdeling i FD, og ble i 2003 av regjeringen utnevnt til konstituert avdelingsdirektør. Senere ble Pharo spesialrådgiver tilknyttet Klima- og Miljødepartementet, med hovedansvar for å bygge opp Norges internasjonale klima- og skogsatsing. Denne satsingen har senere fått tydelig kritikk av Riksrevisjonen. Blant annet for manglende kontroll med pengene.

John Arthur Lunde

John Arthur Lunde var ansatt i Forsvarsdepartementet fra 1974, og var assisterende forsvarsråd ved Norges faste delegasjon til NATO fra 1976–1980. Han var også hovedsekretær for Forsvarskommisjonen av 1990, ekspedisjonssjef i Forsvarsdepartementet i sikkerhetspolitisk avdeling fra 1992–1995 og departementsråd fra 1995–2008. Lunde ledet også den såkalte «S-gruppen», som ble satt ned av FD våren 2008 for blant annet å klargjøre rollefordelingen mellom de hemmelige hysj-tjenestene og FOST. Dette etter at AvlyttingFOST fikk kraftig refs etter overvåkingsanklager fra regjeringsmedlemmer, samt at norske medier omtalte krangler mellom hysj-tjenestene.

Torgeir Hagen

Torgeir Hagen ledet den såkalte «Argus»-gruppen, som overvåket oppbyggingen av FLO – Forsvarets logistikkorganisasjon. Hagen har yrkesmilitær bakgrunn som generalløytnant, og var også sjef for den militære Etterretningstjenesten fra 2002–2010.

Embedsmennene nevnt over, var frustrerte over det de anså som manglende framdrift og politisk nytenking i forsvarssektoren. De fikk nå rikelig anledning til å gjøre noe med dette. Gruppen bidro sterkt til den såkalte Intops-meldingen om tilpasning av Forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner.

Denne meldingen hadde er en rekke radikale forslag. Blant annet å nedprioritere Forsvarets tradisjonelle kjerneoppgaver, og legge økt fokus på deltakelse i NATOs internasjonale fredsoperasjoner. Dette skjedde på forsvarsminister Eldbjørg Løwers vakt.

Vinteren og våren 2000 kom flere beslutninger som la føringer for den kommende langtidsplanen for Forsvaret. Spenningene mellom FD og forsvarssjefen var nå tydelige. I januar 2000 opprettet forsvarssjef Frisvoll derfor prosjektorganisasjonen «Argus», ledet av Torgeir Hagen, som skulle påse at Forsvaret nådde omstillingsmålene og sikre forsvarssjefen «en tydelig hånd på rattet» vis a vis FD. «Argus» skulle også se på nye, konkrete muligheter for kutt, innsparing og reduksjoner i årsverk, driftskostnader, personell, materiell og organisasjon i hele Forsvaret. Prosjektet fikk vide fullmakter, og ble etablert som et uavhengig organ «utenfor linjen» – direkte underlagt forsvarssjef Frisvoll. «Argus» ble på grunn av sin pågående og direkte stil raskt meget upopulær i linjeorganisasjonen i Forsvaret.

På grunn av Bondevik-regjeringens uventede avgang, tok Jens Stoltenberg over som statsminister i mars 2000. Bjørn Tore Godal ble ny forsvarsminister, og overtok forarbeidene til den nye langtidsplanen for Forsvaret. Godal var en politisk tungvekter, som hadde erfaring både som utenriksminister og handelsminister.

Sent i juni 2000 ble sluttrapportene fra Forsvarsstudie 2000 og Forsvarspolitisk utvalg levert med en ukes mellomrom. Disse beredte grunnen for en brutal og toppstyrt omstilling av Forsvaret. Den sentrale forutsetningen, var den ressursbaserte tilnærmingen om «en bærekraftig struktur». Økonomien ble igjen satt foran Forsvarets reelle utfordringer og behov, med tanke på å forsvare Norge. En la til grunn at forsvarsbudsjettene skulle holde seg på 2000-nivå de kommende 20 årene, med en ramme på 25 milliarder årlig. Studiene oppsummerte at det var nødvendig med «en økonomisk drevet reduksjon av strukturens volum». Forsvarsstudiens sjef var Sverre Diesen.

Forsvarsstudie 2000 er av sentrale forskere som Bogen & Håkenstad (2015) omtalt som en sentralisert, toppstyrt og brutal prosess. Strukturmodelleringer, fagmilitære innspill og FFIs forsvarsanalyser ble nedtonet, noe som selvsagt gjorde studien omstridt.

Forsvarsstudie 2000 la opp til valget mellom to hovedretninger: «Terskelforsvar» og «Alliansetilpasset forsvar» – og beveget seg dessverre bort fra tenkingen om det tradisjonelle invasjonsforsvaret.

Den endelige tilrådningen ble en kombinasjon av de to alternativene studien la opp til, og en la bort den tidligere dimensjonerende oppgaven – invasjonsforsvar i en landsdel. I november 2000 ble så Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) opprettet.

Anbefalingen fra Forsvarsstudie 2000 la opp til en reduksjon i Hæren fra seks til to (!) brigader, fra omkring 100.000 ned til 15.000 hoder. Heimevernet skulle reduseres fra 83.000 til 60.000 soldater. Verneplikten skulle reduseres til halve årskullet. Kystartilleriet og MTBene skulle utfases. Antallet overflatefartøyer skulle halveres, og den øvrige kommandostrukturen reduseres kraftig.

«Generalopprøret»

Disse forslagene møtte betydelig motbør i Forsvaret, og utløste det såkalte «Generalopprøret». En appell kalt «Gi Norge et tilstrekkelig Forsvar» ble 25. januar 2001 levert til Stortingets presidentskap og publisert i Aftenposten. Oppropet var undertegnet av 41 pensjonerte flaggoffiserer og 1548 fremtredende borgere – blant dem 222 offiserer.

Oppropet advarte mot å basere seg på «sikkerhetspolitisk ønsketenkning» om fred i vår tid, noe som kunne skape risiko for «å legge landet åpent» og i ytterste konsekvens «berøve oss evnen til et effektivt forsvar».

Bidragsyterne fikk dessverre uhyggelig rett i sine antakelser.

En kan bare spekulere på hvilke motiver og eventuelle bindinger de sentrale aktørene i nedbyggingen av Forsvaret hadde. Her presenteres ingen konspirasjonsteorier.

Vi må likevel alltid være våkne for at det kan være mennesker i systemet med for stor påvirkningskraft, som har en potensiell skjult agenda eller som i verste fall arbeider for fremmede makter.

Det er allerede avdekket alvorlige uregelmessigheter på høyt nivå i Forsvaret/FLO i forbindelse med omstillingene. Etter vår mening er det svært viktig å undersøke hva som faktisk har skjedd over tid, og hvordan dette faktisk har påvirket Norges forsvarsevne og sikkerhet.

Det er derfor på høy tid å sette ned en granskningskommisjon som går i dybden på omstillingen av det norske Forsvaret, og som får fullt innsyn slik at vi best mulig kan lære av feilene som er begått.

I Del 2 tar vi for oss historien om Forsvarets omstilling fra 2000-2018.

Riksadvokaten åpner for etterforskning

Frode Larsen — Sun, 21 Oct 2018 11:45:19 +0000

Det er nå opp til Forsvarssjefen om det skal bli avklart hvorvidt publiseringen av skjermingsverdige objekter var straffbart sikkerhetsbrudd.

Riksadvokat Tor-Aksel Busch åpner for å etterforske om det har skjedd noe straffbart når NSM tidligere i år publiserte en database over norske militære baser og installasjoner.

Det skapte sterke reaksjoner da det ble kjent at det søkbare kartet inneholdt et stort antall skjermingsverdige objekter.

En rekke fagfolk rykket ut i media og gav uttrykk for at de mente publiseringen skadet norsk objektsikkerhet, og at kartet ville være nyttig både for statlige og ikke-statlige aktører som ønsker å ramme norske og allierte anlegg.

Styrk Heimevernet anså at publiseringen kvallifiserer som ett av de aller verste sikkerhetsbrudd Norge har opplevd i moderne tid, og valgte derfor å sende en anmodning om etterforskning til Riksadvokaten. Vi frykter at norsk infrastruktur nå er kompromitert, og at behovet for ekstra manuell objektsikring på disse anleggene har økt dramatisk. Vi ser også for oss at dette sikkerhetsbruddet, dersom det ikke blir gjenstand for ordentlig etterforskning, vil kunne sette presedens i eventuelle fremtidige spionasjesaker.

I et brev fra Riksadvokaten, som har god erfaring fra spionasjesaker, blant annet som aktor i Treholt saken, skriver han at han nå åpner for etterforskning.

Brevet er datert 18.10.2018 og er et svar på Styrk Heimevernets anmodning om etterforskning. Her opplyser Busch om at dersom Forsvarssjefen ber om etterforskning, vil han kunne etterforske om NSM har feiltoket sitt mandat og den innstruks sikkerhetsmyndigheten har fått om å publisere en ugradert oversikt over flyforbudssoner.

Det er med andre ord nå opp til forsvarssjefen å ta stilling til om vi skal få avklart om publiseringen av 239 skjermingsverdige objekter er i henhold til norsk lov, eller om det her har skjedd et grovt straffbart sikkerhetsbrudd.

Vi anser at det vil være i Norges beste interesse å få avklart dette, og forventer derfor at Forsvarssjefen gir Riksadvokaten melding om å iverksette etterforskning.

Javel, statsråd?

Sjak R. Haaheim — Thu, 11 Oct 2018 13:23:36 +0000

SKYTER FRA HOFTA? Forsvarsminister Frank Bakke Jensen (her sammen med NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg og statsminister Erna Solberg) er ivrig tilhenger av å hyre sivile kontraktører. Har han tenkt nøye gjennom de dilemmaer det fører med seg? (Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret)

Forsvarsminister Frank Bakke Jensen vil trekke sivilister nærmere strid, i stedet for å bruke militært personell. Det er en spennende ide – men reiser dilemmaer som ikke løses ved å signere kontrakter.

«Forsvaret har høsten 2018 inngått en rammeavtale for innleie av sivile helikoptre», skriver Bakke-Jensen i forslaget til forsvarsbudsjett.

«Helikoptrene vil være under militær kommando når de benyttes av Forsvaret, og vil støtte operasjonene der det er operativt forsvarlig i forhold til trussel og situasjonen for øvrig», heter det.

Jeg antar at han mener at de sivile flygerne – ikke helikopterne som sådan – skal stå under militær kommando. Å kommandere et helikopter uten flyger gir ingen flytur. Adgangen til å kommandere en ubevæpnet flyger uten militær trening til å fly helikopteret inn i et operasjonsområde er derimot ganske uavklart – både rettslig, moralsk og etisk.

Hvem som skal fly for å evakuere skadde norske soldater når striden er i full gang, er et viktig spørsmål for flygeren, den militære sjef på stedet – og for den skadde selv og hans pårørende.

Å gjøre en sivil helikopterflyger til et mål for en fiende, reiser problemstillinger som krever noe mer tankekraft og forberedelser enn å produsere kontrakter på løpende bånd.

«I dag er Forsvarets eget volum blitt så minimalistisk at sivile må leies inn for å fylle skyttergropene. Dermed oppstår et minefelt av etiske, juridiske og moralske dilemmaer»

Innenfor folkeretten er det et grunnleggende skille mellom «stridende» (militære) og «ikke-stridende» (sivilister). Dette skillet utfordres av det moderne totalforsvarskonseptet. Skillet mellom stridende og ikke-stridende er kjernen i det såkalte «distinksjonsprinsippet», og sier noe til en fiende om hva som er legitime mål (de stridende) og hvem som ikke er legitime mål (sivile).

Den gang Forsvaret hadde stort volum – sent på 1900-tallet – var ikke totalforsvar noe problem: Da kunne svært mange vernepliktige mobiliseres som stridende, og det var ikke nødvendig å utsette sivilister for ekstraordinær risiko for skade eller død. Forsvaret besørget selv sine støtteoppdrag. Biler, fartøy og helikoptre var forhåndsrekvirert, skulle males i snusboks-grønt og brukes av Forsvaret.

«Når alarmen går, er det for sent å etablere studiesirkler, synge kumbahyah tostemt og drøfte rekkevidden av siviles tjenesteplikt og erstatningsordninger»

I dag er Forsvarets eget volum blitt så minimalistisk at sivile må leies inn for å fylle skyttergropene. Dermed oppstår et minefelt av etiske, juridiske og moralske dilemmaer. Statsråden signerer kontrakter uten at det er klart om han har vurdert dilemmaene i tilstrekkelig grad. Det er heller ikke klart om de sivile kontraktspartnerne har overveid risikoen for skade eller død for de ansatte, stilt i utsikt til firmainntekter fra statskassen.

«Totalforsvarskonseptet» er en svært god ide for en liten nasjon som Norge.
«A nation in Arms» sikrer at hele nasjonen kraftsamler alle sine ressurser mot trusselen på territoriet. Eller sagt på en annen måte: I fred, krise og krig må alle trø til ved behov – vi kan ikke ha hjemmesittere når krisen rammer vår hjemmebane.

Men de nye og moderne utfordringene ved totalforsvaret fordrer gjennomtenkte løsninger før krisen rammer. Når alarmen går, er det for sent å etablere studiesirkler, synge kumbahyah tostemt og drøfte rekkevidden av siviles tjenesteplikt og erstatningsordninger.

«HV-soldater går fra å være sivile til å være militære idet fløyta går, og har den folkerettslige status som uniformen gir»

NATOs planlegging for totalforsvar er forankret i «The Seven Baseline Requirements», hvor #forsvarsvilje er et sentralt element. Folkeaksjoner som StyrkHV, forsvarsforeninger og organisasjoner bidrar til å bevisstgjøre og skape slik forsvarsvilje i befolkningen. Her er de sju NATO-kravene:

Continuity of government and critical government services;
Energy supplies;
Ability to deal effectively with uncontrolled movement of people;
Food and water resources;
Ability to deal with mass casualties;
Telecommunications and cyber networks;
Transportation systems.

Heimevernet har – som Forsvarets største driftsenhet, med tilstedeværelse overalt-alltid – særlige oppgaver innenfor disse grunnkravene, som er forankret i NATO-paktens artikkel 3. HV-soldater går fra å være sivile til å være militære idet fløyta går, og har den folkerettslige status som uniformen gir. Status som militær utløser også en plikt til å gjøre tjeneste. Dette er godt lovregulert.

Men hva med sivilisters tjenesteplikt når fløyta går og det faktisk blir livsfarlig å fly, føre skip eller kjøre lastebil?

LEGITIMT MÅL? Totalforsvarskonseptet utfordrer skillet mellom «stridende» og «ikke-stridende». (Foto: Jesper Vigander Edwin/Forsvaret)

«Totalforsvaret – vet vi hva vi gjør?» er en nyere artikkel fra Norsk militært tidsskrift, som bør være på alles leseliste. Artikkelen reflekterer over noen klare og prinsipielle utgangspunkter og begrensninger. Jeg nøler ikke med å anbefale artikkelen også til statsråden.

Artikkelen er skrevet av kst generaladvokat Sigrid Redse Johansen, kommandørkaptein (P) Tom Staib, jurist og leder av prosjektet ”Integrering av krigens folkerett i Forsvaret”, filosofiprofessor Camilla Serck-Hanssen og forsker i filosofi Andreas Brekke Carlsson. Alle er tilknyttet Etisk råd for forsvarssektoren. De drøfter enkelte problemstillinger på en enkel og lettfattelig måte.

Artikkelen drøfter fire hovedspørsmål som jeg velger å spisse slik:

Er sivile leverandøroppdrag direkte deltakelse i fiendtligheter, som vil gjøre sivilpersoner til lovlige mål? Med andre ord: Vil Svein Sivilist bli et legitimt mål å angripe når han kjører lastebil for forsvarskontraktøren Spedisjon AS?
Er risikoen for skade og død for sivilister godt nok kjent blant leverandørene av tjenester til Forsvaret? Spurt på en annen måte: Har Didrik Direktør i Spedisjon AS vurdert hva han skal si til enken etter Svein Sivilist hvis han blir drept i strid?
I hvilken grad er totalforsvarskonseptet en økt risiko for det sivile samfunn som sådan?
Hvilke garantier har vi for at sivilt personell ikke forsvinner fra sine oppgaver ved krig? Eller med andre ord: Hvor sikker kan den militære sjefen være på at Svein Sivilist dukker opp med kritisk etterfylling av ammunisjon?

«Siviles flukt fra militære oppdrag kan bli en real ‘partypooper’ for forsvar av norsk territorium»

Det siste spørsmålet er kanskje det mest praktiske for både Forsvaret og sivilsamfunnet: Hvis sivilister ikke møter ved krig, eller fratrer sine stillinger som helikopterflygere, skipsmannskap, lastebilsjåfører eller i andre støttefunksjoner – hva da? Hvem skal da gjøre jobben?

Der man kan sende Militærpolitiet for å avhente militære mannskaper som ikke møter, har vi ikke den adgangen overfor motvillige sivilister.

«Hvis den sivile ammunisjonssjåføren sist ble sett i fullt firsprang østover, med pass, bilnøkler og 5000 svenske, er det noen som ikke får den ammunisjonen de trenger»

Hæren har ikke mange hodene å beordre, Heimevernet blir færre og færre og har ikke nok volum eller kapasitet til å løse slike oppdrag. Man kunne tenke seg at Sjøheimevernet hadde kompetanse til å føre kommando på visse fartøy – men SHV skal jo legges ned, og dermed er både kvinner, menn og kompetanse borte. Som dimitterte sivilister kan de ikke beordres etter de er gått over fra å være «stridende» til å bli «ikke-stridende».

Artikkelforfatterne drøfter ulike hjemmelsgrunnlag for beordring av sivile, men konkluderer med at lovverket ikke lenger gir den forutsigbarhet som er nødvendig for å sikre stabil sivil «arbeidskraft» ved krig.

Siviles flukt fra militære oppdrag kan bli en real «partypooper» for forsvar av norsk territorium. Hvis den sivile ammunisjonssjåføren sist ble sett i fullt firsprang østover, med pass, bilnøkler og 5000 svenske, er det noen som ikke får den ammunisjonen de trenger – når de trenger den.

«Noen ganger lønner det seg å bruke god tid på å sikte, fremfor å skyte fra hofta»

I artikkelen antydes noen løsninger for å avbøte det dilemma-vakum vi står i, når skillet mellom stridende/ikke-stridende utfordres av det moderne totalforsvarskonseptet og Forsvaret ikke lenger har volum av mannskaper på bakken selv:

«For det første bør frakt av materiell til Forsvaret i et operasjonsområde, utføres av personer som er, eller gjøres til (mobiliseres som), stridende. Av hensyn til personellets sikkerhet og deres behov for å kunne gi et informert samtykke til eventuell risiko, så bør operasjonsområdet forstås vidt. For det andre kan materiell som utgjør et effektivt bidrag til militære operasjoner merkes eller avmerkes, slik at disse ikke fremstår som identiske med sivile objekter».

Det vil kreve lovhjemler for å mobilisere Svein Sivilist som «stridende» og pålegge ham plikten til å dø for Norge. Da oppstår et nytt spørsmål av etisk og moralsk karakter: Bør sivilister ha en form for militær grunntrening før de kastes inn i operasjonsområdet? Hvem har i så fall ansvaret for den utdanningen? For å unngå nye langvarige «krigsseiler-oppgjør», bør også erstatningsordninger være avklart, taima og tilrettelagt på forhånd. Noe må vi ha lært.

Bakke Jensens iver etter å bli god på moderne totalforsvar er en iver jeg deler fullt ut. Men noen ganger lønner det seg å bruke god tid på å sikte, fremfor å skyte fra hofta.

For at ressursene skal finne hverandre og maskineriets tannhjul gripe inn i hverandre også den dagen det virkelig kreves, er ikke noen raske kontraktssigneringer tilstrekkelig.

Når det gjelder siviles rettigheter og plikter #itjenesteforNorge, må det nok brukes noe mer tid i siktemidlene og legges litt mindre trykk på avtrekkeren.

Bør masse-vaksinere befolkningen.

Frode Larsen — Sat, 28 Apr 2018 13:25:38 +0000

Vår befolkning må vaksineres mot hybride virkemidler

Nå snakker jeg ikke om at vi skal vaksinere mot en spesiell sykdom, men mot følgene av de hybride virkemidler som vi daglig utsettes for. En slik vaksinering vil også sette vårt samfunn bedre i stand til å takle uventede kritiske hendelser. Det handler altså om å skape en mental beredskap i vår befolkning.

Både Norge og EU, så vel som USA utsettes daglig for hybride angrep fra russisk side. Omfang og alvorlighetsgrad på disse angrepene har økt i en slik grad at Øystein Bogen, forfatter og TV 2 journalist, i sin siste bok beskriver dem som en pågående hemmelig krig mot Vesten. Disse angrepene foregår i stor grad i form av cyber- og informasjonsoperasjoner, men også rene likvidasjoner og forsøk på dette er nå tatt i bruk. De mest oppsiktsvekkende av den type angrep må nok sies å være bruk av masseødeleggelsesvåpen på britisk jord, noe som ikke bare er gjort en, men to ganger.

Hybride virkemidler.

Hybridkrig forbindes ofte med Gerasimovdoktrinen, men er på ingen måte et nytt fenomen. Det gamle uttrykket splitt og hersk er både et godt bevis på dette, og et like godt eksempel på hva man søker å oppnå ved å benytte disse virkemidlene. For hva er egentlig denne hybride krigføringen som vi må vaksinere vår befolkning, og skape resiliens mot?

Politico.com beskriver det som at Gerasimov har lagt frem en helt ny teori om moderne krigføring, som kan minne om å hacke et samfunn, i stedet for å angripe det med konvensjonelle våpen.

I sin artikkel “The Value of Science Is in the Foresight,” i ukesavisen Military-Industrial Kurier. hvor Gerasiomov la frem sin teori, oppsummerte han slik: «selve reglene for krig er endret. Betydningen av å benytte ikke- militære virkemidler for å oppnå politiske og strategiske mål har økt, og er i mange tilfeller mer effektive enn våpenmakt… Alle disse virkemidlene suppleres av skjult militær makt.»

Kildekritikk som våpen

Vi snakker altså ikke om det ene eller det andre, men en kombinasjon av både og.

Det vi til daglig utsettes for, og hvor vaksinering er meget viktig, er bruken av bevisst feilinformasjon. Eksempler på dette, er Russlands mange teorier om hvem som sto bak gassangrepet mot sivilbefolkningen i den Syriske byen Douma. Her har Russiske medier pekt på en rekke mulige aktører, inkludert nødhjelpsorganisasjoner som opererer på bakken i området. Disse konspirasjonsteoriene deles ytterligere av både norske og utenlandske nettsteder av tvilsom karakter, så vel som enkeltpersoner i vår befolkning. Alt bygges opp-under av en russisk trollhær som tilsynelatende er vanlige nordmenn, men som i både kommentarfelt og sosiale medier fyller på med anti vestlig og pro russisk argumentasjon. Hensikten med dette er å påvirke narrativet, altså hvordan du og jeg oppfatter situasjonen. Ved at vi er splittet i narrativet, reduseres sjansen for en omforent respons, og tvilen kommer tiltalte (Assad) til gode. Vaksinen her er KILDEKRITIKK! Vi bør ikke dele og kommentere på hva som helst, bare fordi det fremstår som oppsiktsvekkende informasjon. Om vi alle evner å utvise tilstrekkelig kildekritikk, nøytraliserer vi et hybrid virkemiddel som innehar et potensiale til å splitte både nasjoner og allianser.

Kritisk infrastruktur, hva om den rammes?

Et annet hybrid virkemiddel jeg mener vi som samfunn må vaksinere oss mot, er angrep på kritisk infrastruktur. Dette kan dreie seg om både hacking og virusangrep, men også regulære sabotasjeaksjoner. Vi har i de senere år sett eksempler på at både banker, radaranlegg og telekommunikasjons-master har blitt angrepet. Vi kan når som helst oppleve at minibankkortet ikke fungerer, butikker og bensinstasjoner klarer ikke å ta betalt for sine varer, strømmen i hjemmet vårt forsvinner, eller all tog og jernbanetrafikk stopper opp. Når vi så setter på radioen eller logger oss på Internett for å få informasjon, så virker ikke dette heller… Hva gjør vi da? Hvor sterk er vår resiliens? For de fleste av våre innbyggere er det nok slik at de aldri engang har tenkt tanken på at noe slikt skal kunne skje. De er med andre ord fullstendig uforberedt, noe som vil gjøre virkningene av angrepet mye større enn de egentlig hadde trengt å bli. Den type resiliens som vi her vil ha behov for, innebærer både reservesystemer og tilstrekkelige militære og sivile sikkerhetsstyrker til å hindre anslag i utgangspunktet. Heimevernet er her en sentral aktør, da dette er vår eneste landsdekkende styrke med tilstrekkelig volum til å fysisk sikre kritisk infrastruktur. Det vil si: HV VAR i stand til dette, men de siste kuttene fra 45 000 til 40 000 soldater sendte styrken ned på et volum hvor dette ikke lenger er mulig. I tillegg trenger vårt samfunn både sentralt og lokalt å være i stand til å bistå vår befolkning i en meget vanskelig situasjon. Det tredje som må være på plass er en sivilbefolkning som er forberedt på at dette kan skje, og som i det minste har tenkt igjennom situasjonen i forkant, og aller helst har tatt noen forhåndsregler. Problemet er at størstedelen av vår befolkning IKKE i sin villeste fantasi har sett for seg at det kan finnes noen der ute som både har evne og vilje til å gjøre dette mot oss. Dette til tross for at vi allerede utsettes for dette daglig…. Vaksinen her er informasjon! Offentlig informasjon om hva som foregår, og hvordan vi alle skal opptre om ulike scenarier inntreffer, er kritisk å få ut til befolkningen. Et godt eksempel på hvordan dette gjøres hver eneste dag, er gjennomgang av sikkerhetsbrief som vi opplever hver eneste gang vi setter oss på et fly. Det er selvsagt ingen blant flybesetningen som tror at flyet skal styrte, men OM noe uventet skulle skje, vil passasjerene ha økt resiliens og mental beredskap enn det de ville hatt om de ikke fikk briefen.

Må ha folkeforsvaret tilbake

Vi må altså være forberedt på at kritisk infrastruktur kan bli forstyrret eller forsvinner. Vi må kjenne til at desinformasjon benyttes daglig, og lære oss å utvise kildekritikk. Men hva om det plutselig på toppen av disse problemene dukker opp mennesker som hevder å være norsk politi eller soldater og som tar kontroll over områder eller ressurser på norsk jord? Hvordan kan vi lære oss å skille klinten fra hveten? Det opplagte svaret her er selvsagt lokalkjennskap og kjennskap til egne sikkerhetsstyrker. Har man selv gjennomført førstegangstjeneste, så kjenner man igjen en norsk soldat, hans utstyr, måte å operere på osv. Man har også nok kunnskap om Forsvaret til at man kan stille kritiske spørsmål. Om man kjenner den lokale områdesjefen i HV og hans soldater fra øvelser, sosialpatruljer, besøk på skoler osv, så vil det også hjelpe. Med andre ord: et folkeforsvar av og for folket vil kunne nøytralisere også dette virkemiddelet i den hybride verktøykassen.

Uten kunnskap, ingen beredskap

Men om nå det verste skulle skje, at Norge blir besatt eller isolert, så vil også den nasjonale beredskapen bli satt på prøve. Selv om vi skulle ha fått bygget lokal beredskap, og våre innbyggere er forberedt, vil det ganske snart oppstå mangel på mat, medisiner, drivstoff, osv. Dette innebærer at vi må ha reservelagre av en del kritiske varer, for eksempel korn og medisiner, men også at vi er helt avhengige av en ledelse som faktisk agerer på den oppståtte situasjon. Våre beslutningstagere må trenes på krisehåndtering, og planverket må stadig drilles og vedlikeholdes. Om ikke dette skjer vil regjeringen nok en gang gå og legge seg mens fienden krysser våre grenser, slik det skjedde i 1940.

Et samfunns resiliens avhenger av hver eneste en av oss som bor i landet, men en forutsetning for å bygge den er informasjon og kunnskap. Dette må komme fra toppen av vårt hierarkiske demokrati, og fordrer at vår politiske ledelse innehar den nødvendige kriseforståelse. Om ikke Regjeringen har forståelse, vil heller ikke nasjonens beredskap kunne bygges.

Samvirke mellom Heimevernet og spesialstyrker

Sjak R. Haaheim — Fri, 23 Mar 2018 18:01:21 +0000

BREDDEIDRETT: HV har unik kapasitet til å skaffe situasjonsforståelse i lokalmiljøene, noe som kan være avgjørende for Forsvarets spesialstyrkers operasjoner. Foto: Marte Brohaug/ Forsvaret

Av Ragnhild Tau Strand Oanes

I den senere tid er et mulig framtidig samarbeid mellom Heimevernet og Spesialstyrkene kommet høyere opp på den militære agenda. Selv om det er snakk om avdelinger som umiddelbart synes svært ulike, vil HV og spesialstyrker ved nærmere øyesyn besitte enkelte likheter som vil lette et samarbeid, samtidig som at de også innehar flere komplementære kapasiteter som vil kunne gi et effektivt samvirke.

Begge avdelinger preges av en høy grad av løsningsorientering, kreativitet og mangel på konvensjonalitet i forhold til regulære prosedyrer og doktriner. Det kan også være interessant å merke seg at begge avdelingene til en viss grad har felles røtter tilbake til S.O.E. og Kompani Linge under andre verdenskrig.

«Den lokale forankringen er særlig framtredende i områdestrukturen, hvor personellet i overveiende grad er rekruttert lokalt»

Heimevernet er i dag den eneste delen av Forsvaret som har landsdekkende tilstedeværelse, og gir gjennom dette et vesentlig bidrag til situasjonsforståelse over hele landterritoriet. Samtidig besitter de også gjennom sin lokale forankring betydelig sosial kapital, høy reaksjonsevne og dyptgående lokalkunnskap.

Den lokale forankringen er særlig framtredende i områdestrukturen, hvor personellet i overveiende grad er rekruttert lokalt. Dette betyr at den jevne HV-avdeling vil være i stand til å innhente et betydelig etterretningstilfang og en bred situasjonsforståelse i eget område, og reagere forholdsvis raskt ut i fra dette. De vil også være i stand til å utnytte sin lokalkunnskap og sine nettverk til å i en viss grad operere skjult i områder som i utgangspunktet er kontrollert av motstanderen.

Spesialstyrkene er på sin side fleksible avdelinger av høy kvalitet som besitter en betydelig kompetanse i kombinasjon med avanserte våpen- og sambandssystemer. De har høy reaksjonsevne, kan slå til hardt og målrettet, og er i tillegg trent i å yte militær assistanse i form av opplæring og ledelse av andre avdelinger med en lavere grad av spesialisering. Avdelingene er også i stand til å operere skjult over tid, også inne i områder som kontrolleres av motstanderen.

Hybrid krigføring uten NATO art 5

Et scenario som ofte trekkes fram som relevant for samvirke mellom HV og spesialstyrker, er i såkalte hybride situasjoner. Det vil i den sammenhengen være nyttig å avklare hva dette begrepet innebærer. Betegnelsen hybridkrig er i noen grad omstridt, og kritikken baserer seg hovedsakelig på at begrepet i seg selv er upresist, fordi det favner et svært bredt spekter av virkemidler. Videre mener flere at det i
realiteten er snakk om to forskjellige former for ikke-lineær krigføring som før eller siden vil bli viklet inn i hverandre under en konflikt. Det er også blitt hevdet at det mange kaller hybridkrig i realiteten er
en naturlig del av mer klassiske krigsscenarier, idet informasjonskrig, diplomatisk konflikt og politisk destabilisering ofte vil være et forstadium til, og i noen tilfeller en erstatning for, en væpnet konflikt.

«…virkemidlene spenner fra bruk av «grønne menn» og cyberangrep, via økonomiske sanksjoner og manipulasjon, til informasjonskampanjer og aktiv bruk av sosiale medier»

Selv innen NATO har man hatt problemer med å finne en klar definisjon av begrepet, utover at det er snakk om «et bredt spekter av fiendtligsinnede handlinger, hvorav militær styrke kun er en liten del, og som utføres koordinert som en del av en fleksibel strategi med langsiktige mål». Det teoretiske fundamentet for hybridkrig, slik ordet forstås i dag, ble oppsummert av den russiske generalstabssjefen Valerij Gerasimov gjennom en artikkel i Voyenno-Promyshlennyy Kurier i februar 2013. Her ble et bredt spekter av virkemidler, både kinetiske og ikke-kinetiske, satt i sammenheng med en mulig fremtidig væpnet konflikt i det som senere er blitt kalt «Gerasimovs linjal». Ut fra dette har Russland utviklet et avansert arsenal av metoder for gibridnaya voina, som er en direkte oversettelse av begrepet «hybrid krig». Her vil man gjennom ulike virkemidler, som ikke skal kunne spores tilbake til avsenderen, forsøke å oppnå sentrale mål uten å måtte ta belastningen ved å bruke tradisjonell militærmakt.

Disse virkemidlene spenner fra bruk av «grønne menn» og cyberangrep, via økonomiske sanksjoner og manipulasjon, til informasjonskampanjer og aktiv bruk av sosiale medier. Det er altså snakk om både symmetriske og asymmetriske virkemidler, hvor man i noen grad kan velge strategier og virkemidler ut fra det rådende styrkeforholdet, uten å måtte risikere konsekvenser i form av militær konfrontasjon.

GRÅSONEKRIG: Det vil være i den militære enden av linjalen at HV og Spesialstyrkene vil være relevante, i en situasjon som ikke utløser NATO-hjelp etter artikkel 5.

Det vil selvsagt være i den militære enden av linjalen at HV og Spesialstyrkene vil være relevante. Det vil da i realiteten være snakk om en form for væpnet konflikt hvor omfang og intensitet er for lav til at den vil utløse støtte fra NATO gjennom artikkel 5, uavhengig om situasjonen defineres som «hybrid» eller ikke. Som sådan vil et samvirke i slike situasjoner ikke skille seg nevneverdig ut fra tilsvarende konsepter i mer tradisjonelle konfliktscenarier.

Et samvirkekonsept må antas å bli bygget ut fra de komplementære kapasiteter som de to avdelingstypene besitter. HV vil på sin side ha en dyptgående lokalkunnskap som vil være sterkt etterspurt av spesialavdelinger, både med hensyn til terrengets beskaffenhet og mulige fremrykningsakser, såvel som i forhold til kontakt med og bistand fra lokalbefolkningen. Likeledes vil HV-avdelingene, da særlig innenfor områdestrukturen, gjennom sine sosiale nettverk ha en utvidet evne til å tilegne seg en bred situasjonsforståelse lokalt, og også fremskaffe lokal etterretning av høy kvalitet. Denne type avdelinger har også hatt ry på seg for å opptre forholdsvis fleksibelt, ukonvensjonelt og ubundet av doktriner.

TOPPIDRETT: Spesialstyrkene har kapasiteter til å slå til evne til å angripe mål uventet, hardt
og målrettet. Foto: Didrik Linnerud/Forsvaret

Spesialstyrkene på sin side har høy kvalitet, bred kompetanse og evne til opplæring og ledelse, besitter avanserte våpen-, ildledelses- og sambandssystemer, og innehar evne til å angripe mål uventet, hardt og målrettet.

De er i tillegg trent til å operere i skjul med stor utholdenhet. På samme måte som Heimevernet vil spesialavdelinger opptre kreativt og ukonvensjonelt, selv dette i større grad er resultatet av en villet strategi, mens man for HVs del nok i noen grad må tilskrive mangelen på konvensjonalitet et trenings- og øvingsmønster som ikke gir tilstrekkelig anledning til å innarbeide prosedyrer og doktriner på samme måte som ved stående avdelinger.

Et lignende forhold gjør seg gjeldende i forhold til den kreativitet som begge avdelinger er kjent for. Mens spesialstyrkene med hensikt opptrer ukonvensjonelt for å oppnå taktiske fordeler gjennom uforutsigbarhet, er Heimevernets kreative opptreden nok snarere en dyd av nødvendighet for å kompensere for en heller begrenset ressurstilgang.

«HV-kjentmann» – vår tids påskehare

Blant de kapasiteter og særtrekk som Heimevernets områdestruktur besitter, er nok lokalkunnskapen og de sosiale nettverkene det som etterspørres mest av spesialstyrker. Spørsmålet blir da om man i dagens situasjon kan tilby dette i stor nok grad, ikke minst kvalitativt, eller om det kan være formålstjenlig å utvikle nye kapasiteter, eventuelt gjeninnføre eldre konsepter som har vært brukt av HV tidligere. En kapasitet som var særegen for Heimevernet helt fra begynnelsen av, og som i praksis forsvant en gang rundt årtusenskiftet, var den nærmest legendariske «HV-kjentmann».

«Den ideelle HV-kjentmann er den alminnelige godt motiverte HV-soldaten ute i områdestrukturen»

Selv om konseptet fortsatt av og til brukes som forutsetning under øvelser, har kjentmannen av i dag blitt en moderne påskehare: Alle har hørt om ham, men ingen har sett ham. Å gjenopplive kjentmannsfunksjonen kan derfor i høyeste grad være relevant som en sentral del av samvirket mellom HV og Spesialstyrkene.

FORSVARSVILJE: Spesialstyrker etterspør lokalkunnskap og de sosiale nettverkene som HV-mannskapene har fra sitt sivile liv. Foto: Didrik Linnerud/Forsvaret

Forsvarets Spesialkommando (FSK) beskriver selv den ideelle HV-kjentmann som «den alminnelige godt motiverte HV-soldaten ute i områdestrukturen. Han er mer opptatt av oppdraget som er gitt enn det utstyret han mener han trenger for å løse det. Han må kjenne sitt område virkelig godt, også de som bor der, helst et par generasjoner bakover i tid. HV-kjentmann må være sosial og omgjengelig og delta aktivt i lag og foreninger. Skal du lære å kjenne menneskene i den bygd eller bydel hvor du bor, må du være sammen med dem. Det er avgjørende for en HV-kjentmann å vite hvem han kan stole på i gitte situasjoner. Funksjonen som HV-kjentmann skal være en liten, men bevisst del i et ellers aktivt sivilt liv.»

FSK sier også at kjentmannen må være så motivert for oppgaven at han ikke bare baserer seg på den årlige treningen, men har denne funksjonen i bakhodet 365 dager i året.

Det bør kanskje legges til at kjentmenn også med fordel kan være over gjennomsnitt friluftsinteresserte, i det en slik tjeneste til tider vil kunne være fysisk krevende, samtidig som at et aktivt friluftsliv vil tilføre den enkelte verdifull kunnskap om lokal geografi og topografi. Dette vil i sin tur være relevant både i forhold til valg av framrykningsakser såvel som kjennskap til egnede bivuakkområder. Kjentmannen vil da i sum utgjøre en effektiv «low-tech» kapasitet som er lite ressurskrevende, og dermed gi høy avkastning i forhold til de investeringer som blir gjort («Return on investment» – ROI).

Okkupasjonsberedskapen og gerilja

Et annet konsept som bør vurderes gjenopplivet er okkupasjonsberedskapen. Selv om et klassisk okkupasjonsscenario i dag synes mindre aktuelt enn under den kalde krigen, er det ingen grunn til å avskrive det helt.

«Heimevernet trente i tidligere tider på geriljakrigføring, og hadde egne spesialavdelinger som var ment å utgjøre kjernen i en framtidig motstandskamp»

Verden er kort fortalt blitt mer komplisert, ikke radikalt endret. I det fremherskende trusselbildet er hybride situasjoner med «grønne menn» ett av flere mulige scenarier, samtidig som at utviklingen tilsier at kinetiske virkemidler blir mer tilgjengelige også for ikke-statlige aktører. Disse kan dermed på sikt bli i stand til å ta, og i noen grad også holde, områder med kritisk infrastruktur. På samme måte synes utviklingen å gå mot konflikter av lavere intensitet hvor en angriper velger å bare ta og holde et avgrenset område, for slik å unngå en opptrapping mot direkte konfrontasjon. Dette er scenarier som må antas å bli særlig aktuelle som en direkte følge av økt geopolitisk interesse for nordområdene. I alle disse tilfellene vil det i praksis være snakk om klassiske okkupasjonsscenarier, om enn innenfor et begrenset geografisk område.

RASK RESPONS: Heimevernet kan sikre viktig infrastrultur som er viktig for Norge ved krise. Foto: Forsvaret

Heimevernet trente i tidligere tider på geriljakrigføring, og hadde egne spesialavdelinger som var ment å utgjøre kjernen i en framtidig motstandskamp. Disse ble utdannet gjennom egne kurs, både ved HV-skolen på Dombås og lokalt i distriktene. Selv om det ikke lenger kan synes like aktuelt å opprette dedikerte geriljagrupper i område- eller innsatsstrukturen, vil det likevel kunne være aktuelt å bygge opp en viss minimumskompetanse på feltet ute ved avdelingene, særlig sett i lys av at spesialstyrker ofte vil være trent til å gjennomføre og lede ukonvensjonelle operasjoner.

Heimevernet som fremskutte ildledere

Det kan også være aktuelt å tilføre Heimevernsavdelinger evne til å lede ild fra avstandsleverte presisjonsvåpen, primært fra bakkebasert artilleri.

Det foregår her en rivende utvikling med hensyn til rekkevidde og presisjon, og da særlig på ammunisjonssiden. En slik modell vil kunne åpne for en vesentlig bedre utnyttelse av fremtidig ildlederteknologi, ikke minst ut fra premisset om at denne over tid blir billigere, enklere å utnytte og lettere å bære med seg. Spesialstyrkene vil på sin side besitte spesialiserte ildlederkapasiteter i forhold til luftstøtte (FAC – Forward Air Control). I en situasjon der man står ovenfor fiendtlig «Anti Access/ Area Denial» (A2/AD), vil disse avdelingene da kunne fungere som døråpnere for andre kapasiteter som så langt har vært nektet adgang til A2/AD-boblen. Nøytralisering av A2/AD-bobler vil selvsagt måtte utføres med maksimal effekt og tempo, oppnådd gjennom et nøye koordinert samspill mellom HV, hær-, luft-, sjø- og spesialstyrker koblet sammen og koordinert gjennom digitale nettverk. Heimevernsavdelingene vil da tilby lokalkunnskap og etterretning, som så utnyttes maksimalt gjennom spesialstyrkenes evne til analyse og målrettet handling, som igjen formidles og koordineres gjennom digitale nettverk.

Også i andre scenarier vil Heimevernet og Spesialstyrkene kunne opptre som gjensidige styrkemultiplikatorer gjennom kombinasjonen av lokalkjennskap, sosiale nettverk, kvalitet og avanserte systemer, og dermed oppnå stor effekt i samvirke både isolert og til støtte for regulære enheter.

Kritiske suksessfaktorer

For at et samvirke skal fungere optimalt, er man avhengig av å lykkes med et sett av kritiske suksessfaktorer.

«HV-avdelingene kan i den sammenheng også benyttes til støtte for operasjonene, eventuelt kan de brukes til å utføre avledningsmanøvre for å lette tilgangen mot målet for spesialstyrkene»

Først og fremst må den aktuelle HV-avdelingen kunne tilby den nødvendige lokalkunnskap og sosiale kompetanse kvantitativt og kvalitativt. Her vil den tidligere nevnte kjentmannsfunksjonen kunne bidra til å heve og kvalitetssikre nivået. Det er som tidligere nevnt særlig i områdestrukturen at man ville kunne finne disse kapasitetene i tilstrekkelig omfang. Videre må den enkelte HV-avdeling kunne etablere og formidle en bred lokal situasjonsforståelse. Denne vil igjen henge sammen med den før nevnte lokalkunnskap og sosial kompetanse. Selv om det må antas å ligge implisitt i begge avdelingskulturer, bør det likevel nevnes at begge sider også må utvise en tilstrekkelig grad av fleksibilitet for å kunne optimalisere samarbeidet.

Spesialavdelingene må på sin side kunne tilby evnen til å analysere innhentet etterretning og sette det sammen til et bredt oversiktsbilde som så brukes til å utføre målrettede operasjoner. HV-avdelingene kan i den sammenheng også benyttes til støtte for operasjonene, eventuelt kan de brukes til å utføre avledningsmanøvre for å lette tilgangen mot målet for spesialstyrkene.

OVERALT-ALLTID: Tette bånd til sivilbefolkningen og lokalkunnskap gjør HV enestående til å skaffe etterretninger. Foto: Marthe Brohaug/Forsvaret

Hva et framtidig samarbeid mellom Heimevernet og Spesialstyrkene eventuelt vil inneholde, er fortsatt uklart. Et eventuelt samvirkekonsept, og den form det måtte få, henger i stor grad sammen med den videre utviklingen ved de aktuelle avdelingene. Noen usikkerhetsmomenter i så måte er utfallet av den pågående landmaktutredningen, utviklingen innen våpen- og sambandsteknologi samt den videre sikkerhetspolitiske utvikling. Et vellykket samarbeid forutsetter også at Heimevernet klarer å bevare sin egenart, da det først og fremst er her man finner de kvaliteter og kapasiteter som spesialstyrkene vil etterspørre.

Uavhengig av den videre utvikling er det likevel mye som tyder på at et samarbeid slik det her er skissert vil være fruktbart og ikke minst kostnadseffektivt i flere sammenhenger, uavhengig av hvilken kurs vår ustabile verden måtte ta.

Ragnhild Tau Strand Oanes skriver forsvarsblogg, og er kjent for StyrkHVs lesere også som en av de sentrale bak den landsomfattende vardebrenningen høsten 2016. Hun ønsker å bidra til en fruktbar og konstruktiv debatt rundt forsvars- og sikkerhetsspørsmål, og vil også bidra med litt folkeopplysning rundt en del emner og begreper som med ujevne mellomrom dukker opp i media.

Dokument 8 forslag til besvær

Geir Dolonen-Marthinussen — Fri, 03 Nov 2017 22:58:54 +0000

(Illustrasjon, representantforslag 33 S har ingenting med saken å gjøre)

Senterpartiet gikk høyt ut i valgkampen og sa de ville kjempe for at Andøya flystasjon skal bestå. Det samme gjorde Venstre, og til dels Kristelig Folkeparti.

I noe som jeg i dag kaller en villfarelse inn i desperasjones irrganger, så gjorde Arbeiderpartiet et stunt på Forsvarsmarkeringen som BAF, StyrkHV og BB339 arrangerte foran Stortinget den 5. september. Da sto plutselig Espen Barth Eide og proklamerte en kursendring for AP i Andøyasaken. Vel bare delvis. Han lovte at AP skulle se på saken på nytt, noe som ga spesielt BAF et ekstra løft etter markeringen.

Arbeiderpartiet har blitt et parti hvor standpunkt veksler fra dag til dag, fra humør til humør nesten.

Så viser det seg at etter valget, og kanskje på grunn av at AP ikke fikk et spesielt stort byks på avgitte stemmer i deres favør, så er ikke AP like interessert i Andøya lenger viser det seg. Etter flere motstridende artikler i avisene fra Jonas Gahr Støre, hvor han først er enig med regjeringen om Andøya, for deretter å moderere seg dagen etterpå, så vil AP tilsynelatende ikke støtte Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstres kommende dokument 8 forslag om en ekstern gjennomgang av Andøya Flystasjon saken. Jeg skriver tilsynelatende, for det er umulig å si om AP har ombestemt seg i morgen, og da mener noe helt annet. Arbeiderpartiet har blitt et parti hvor standpunkt veksler fra dag til dag, fra humør til humør nesten.

Nå (i dag) har arbeiderpartiet bestemt seg for å sende inn et eget dokument 8 forslag om Andøya, hvor de ber regjeringen selv, se gjennom saken på nytt for å «kvalitetssikre» tallene sine. Begrunnelsen er et misforstått prinsipp om at de ikke vil detaljstyre regjeringen på hvordan de skal styre. Prinsippet er vel kanskje ikke misforstått, men timingen med å bruke det som begrunnelse er i hvertfall det. Regjeringen har vist gjennom hele sin periode, med sak på sak på sak, om mangler i objektsikring, halvvering av TMBN (som de snudde på), utbygging/renovering av parkering på Stortinget, og Andøya/Evenes, at den ikke har forankring i folkets tillit i disse sakene. (Min påstand) Det er derfor et demokratisk behov for at en gjennomgang av akkurat Andøya flystasjon saken er så viktig som den er. Det eksisterer i dag to rapporter om økonomisk konsekvens hvis dette blir gjennomført, en intern bestilt av regjeringen, og en ekstern bestilt av senterpartiet. Konsekvensene i disse to rapportene er ikke like, og det vil være et vådeskudd av enorme demokratiske dimensjoner hvis ikke Stortinget kan enes om at dette prosjektet må komme i havn innenfor budsjett. Alt annet vil rive forsvarsbudsjettet i fillebiter, og føre til ytterligere nedtrekk over hele organisasjonen.

Ved å la være å legge ned Andøya, og beholde en delt løsning, så mener Styrk Heimevernet at det er mulig å få frigitt midler bundet opp i «prosjektet,» som kan tilføres andre deler av Forsvaret, og da helst landmakten.

Styrk Heimevernet vil på det kraftigste be Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, og Venstre om å holde kursen, og levere inn sitt dokument 8 forslag om ekstern gjennomgang. Så vil det på voteringssiden for all evighet vise hvem det er som skuslet bort muligheten til å holde kontroll med kostnader til dette «prosjektet.»

Vi vil i hvertfall holde hver og en som voterer mot dette forslaget ansvarlig for enhver sprekk i budsjett hvis Andøya blir nedlagt til fordel for Evenes.

Harald om Heimevernet

Sjak R. Haaheim — Sun, 10 Sep 2017 08:49:26 +0000

Moderne hybrid krigføring og nye sikkerhetspolitiske trusler bidrar til at general Harald Sunde vil satse tungt på Heimevernet i årene som kommer.

Det har vakt mye oppmerksomhet at Harald Sunde meldte seg inn i Senterpartiet. StyrkHV utfordret Sunde til å redegjøre for planene for fremtiden, slik han ser den for Forsvaret.

Her snakker han om dagens hybride trusler, Norges behov for et HV med større volum, Sjøheimevernet, hans ønske om at HV utdanner egne mannskaper, behovet for å se på ordningen med integrert fagledelse og politisk ledelse i FD og landmaktutredningen, som han mener er «unødvendig». Sunde er også klokkeklar på at Hæren og Heimevernet må ha hver sin sjef.

– Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa har forverret seg, med Ukraina, Nord-Korea og Midt-Østen som usikre faktorer. En rekke sikkerhetspolitiske hendelser skjerper den sikkerhetspolitiske situasjonen. Norge må være forberedt på et bredere trusselbilde enn tidligere. Hybrid krigføring er å bruke ulike virkemidler, og se hva virker best for aggressorens mål. Cyberkrig og terror har ikke kommet i stedet for – men i tillegg til – de klassiske truslene, sier Harald Sunde.

«Cyberkrig og terror har ikke kommet i stedet for – men i tillegg til – de klassiske truslene»

Sammen med general og tidligere HV-sjef Bernt Brovold la han sist uke frem «Sul-erklæringen» – en konkret plan for å øke forsvarsbudsjettet til to prosent av BNP. Toprosentmålet er svært viktig for Norge nå, mener Sunde. Generalene vil øke bevilgningene til landmakt allerede i kommende statsbudsjett.

Gjensidig avhengighet

– Gjennom mitt engasjement i Senterpartiet kjemper jeg for at Norge skal nå NATOs toprosentmål. Nå trengs det en reell styrking av Forsvaret på grunn av den sikkerhetspolitiske situasjonen. For å sikre en helhetlig finansiering av Forsvaret, må budsjettet styrkes vesentlig. Hele Forsvaret må styrkes. I den økte trusselsituasjonen som er nå, spiller HV en viktig rolle. Hele Forsvaret er viktig for HV, og hele HV er viktig for Forsvaret. Man kan ikke bare styrke Heimevernet, men man må løfte hele Forsvaret og ha en helhetlig tenking rundt dette, poengterer Sunde.

«Hele Forsvaret er viktig for HV, og hele HV er viktig for Forsvaret»

Han har merket seg at det står 13.000 unge soldater klare for HV-tjeneste i dag, og støtter sitt partis mål om å øke HV til 50.000.

– Det vil bli et årlig behov for påfyll. Dette behovet må fylles lokalt. Når det skal settes mannskaper i et HV-område må dette være folk som faktisk bor i dette HV-området. Jeg mener at det skal gjenopprettes grunnleggende utdanning til HV-tjeneste, altså en egen seks-måneders spesifikk HV-utdanning. Da fanger man opp både geografisk skjevhet og fag- og kompetansemessige skjevheter.

Fysisk sikring av Norge

– Den polske forsvarsministeren bygger opp heimevern fra 0 til 53.000 lokale soldater i 2018. Han uttaler at lokale heimevern er «best og billigst forsvar mot dagens hybride trusler». I hvilken grad er du enig i den påstanden?

– Det er nettopp denne territorielle kontrollen og sikringsfunksjonen som er så viktig i et heimevern, og som bidrar til fysisk sikring av landet. Ved enhver krise, er det viktig at vi har et godt trent HV som sikrer fysisk observasjon, sikring og kontroll over hele landet.

– Hvorfor mener du Sjøheimevernet er viktig for Norge? Hvem skal vokte våre olje/gassmilliarder hvis SHV ikke snarest sjøsettes?

– Det er viktige ilandsføringsobjekter der SHV spiller en viktig rolle. Det er ingen tvil om at HV trenger maritim kapasitet! Langs vår kyst er det viktig å ha HV-styrker som har evne til å ferdes på sjøen. Vi må finne den riktige sammensetningen av hvilke fartøyer vi trenger og hvor disse skal være.

«Det er ingen tvil om at HV trenger maritim kapasitet!»

– Hvordan vurderer du den tette forbindelsen mellom embetsverket og politisk ledelse i dag? Vil du råde Senterpartiet til å foreta endringer – i så fall hvilke?

– Mitt korte svar er at man bør evaluere integrert strategisk ledelse (ISL), og se på en tydeligere ytre etat. Det er mitt råd til Senterpartiet.

«Unødvendig utredning»

– Nå foreligger den foreløpige rapporten fra landmaktutredningen. Hva er din vurdering?

– Landmaktutredningen var i utgangspunktet unødvendig. Den kom fordi regjeringen ikke klarte å finansiere sin egen langtidsplan og derfor er mandatet til LMU den samme økonomiske forutsetning som langtidsplanen bygde på. Dette betyr at dette er en økonomisk styrt utredning, og at de konklusjoner som fremkommer er sikkert de beste basert på den økonomiske begrensningen. Men hadde ikke denne begrensingen vært til stede, ville vi høyst sannsynlig fått en annen anbefaling.

«[LMU] er en økonomisk styrt utredning»

– Noe av kritikken mot LMU er at utredningen er et bestillingsverk innenfor gitte økonomiske rammer, og ikke en utredning av hva slags landmakt Norge trenger for fred, krise og krig. Hva er ditt syn på den kritikken?

– Dette er en korrekt oppsummering.

Totalforsvarstanken

– Klassekampen skriver på lederplass 22. juni 2017: «Fraværende i Landmaktutredningen er også en drøfting av totalforsvaret, der beredskap mot ulike trusler, inkludert terror, og Heimevernets rolle trekkes inn. Heimevernet har en unik tilstedeværelse i hele landet. Det gir lokal situasjonsforståelse og reaksjonsevne langs kysten og i lokalsamfunnene. Robert Moods alternativ med fellesoperative, mobile kampgrupper, forankret i landsdekkende lokalkunnskap fra kyst- og landheimevern, er det heller ingen spor av. Landmaktutredningen er et politisk bestillingsverk som bekrefter at gjeldende forsvarsstrategi betyr en nedprioritering av landforsvaret til fordel for langtrekkende kapasiteter, som har til hensikt å få alle konflikter i Norges nærområder til raskt å eskalere til storkrig som involverer USA og Russland». I hvilken grad er du enig i disse vurderingene?

– Hele Forsvaret må styrkes, og jeg peker nok en gang på at den økonomiske rammen må være to prosent av BNP. Dette vil gi oss nødvendig finansiering til å styrke Forsvaret, både i utholdenhet og kapasiteter. Man bør i tillegg utrede hvordan totalforsvaret kan moderniseres og styrke hele landets beredskap.

Ikke sammenslåing av Hæren og Heimevernet

– Hva er ditt syn på felles ledelse av Hæren og Heimevernet, slik noen mener?

– Jeg mener HV har en selvstendig rolle og at HV skal ledes av en sjef for HV som har et territorielt ansvar. En felles ledelse for Hæren og HV gavner ingen hensikt. HV er landsdekkende og er territorielt tilknyttet, og må skilles fra Hæren som har en mobil brigadestruktur. Disse møtes allikevel på det fellesoperative nivå i FOH.

«En felles ledelse for Hæren og HV gavner ingen hensikt»

– Hæren og HV samarbeider i dag om øvelser, felles kurs og utdanning. På hvilke måter vil du øke samarbeidet?

– Det er en rekke disipliner mellom Hæren og HV som er sammenfallende. Det er viktig å styrke kompetansesamarbeidet mellom Hæren og HV, og HV og Sjøforsvaret. Avhengig av fremtidige oppgaver kan det være at det trengs ytterligere samarbeid også med Cyberforsvaret og Forsvarets operative hovedkvarter (FOH). HV er en del av det fellesoperative forsvaret vårt. Derfor må det samarbeides innen alle områder der man har felles kompetanse.

Harald Sunde (født 9. mars 1954 i Hurdal) er general i den norske Hæren. Han var Norges forsvarssjef fra 1. oktober 2009 til 19. november 2013.
Sunde gikk Befalsskolen for kavaleriet og ble beste elev i kull 1973–74. Han ble deretter troppsoffiser i Oppklaringseskadronen i Brigaden i Nord-Norge. Etter dette tjenestegjorde han som instruktør på Befalsskolen for kavaleriet frem til 1976. Han fullførte Krigsskolen i 1979 og ble løytnant. Han ble rittmester i 1983 og gjennomførte Hærens stabsskole 1 i 1986. I utlandet har han vært student ved Führungsakademie der Bundeswehr i Hamburg, hvor han gikk det nasjonale hovedkurset fra 1987 til 1989, og har eksamen fra US Army War College fra 1999.
Sunde har hatt flere ledende stillinger i Hæren, og oppnådde graden major i 1987. I 1992 ble han sjef for Hærens spesialstyrker der han tjenestegjorde i 4 år. Han ble forfremmet til oberst i 1996. Videre har Harald Sunde arbeidet i NATO og vært sjef for Forsvarsdepartementets avdeling for operasjonsplanlegging og beredskap. I 2006 ble Sunde forfremmet til generalløytnant og beordret til Nato-hovedkvarteret i Brussel som norsk representant i militærkomiteen. I perioden frem til Sunde ble utnevnt til forsvarssjef var han sjef for Fellesoperativt hovedkvarter ved Jåttå i Stavanger som senere ble til Forsvarets operative hovedkvarter ved Reitan i Bodø.
Sunde er født i Hurdal, og bor i Ringsaker. (Wikipedia)

– Forsvaret må når som helst kunne gå i kamp og vinne – i dag, ikke om ti år

Sjak R. Haaheim — Mon, 04 Sep 2017 12:05:20 +0000

Med forfatterens tillatelse gjengir vi hele generalløytnant Robert Moods innledning til debatt på Litteraturhuset 31. august 2017:

«Innledning til Forsvarsdebatt
Dagens utfordringer handler kanskje først og fremst om frihet, likhet og fellesskap, om hvordan vi fyller disse begrepene med fremtidsrettet innhold, i større grad enn militær slagkraft, men i kveld skal det ikke desto mindre først og fremst handle om nettopp dette siste.

Militær makt som skaper flere problemer enn den løser, med mindre den settes inn som et underordnet element i et større hele ute, og er en integrert del av vår totale beredskap her hjemme. Militær makt som er eneste utvei i noen tilfeller. Militær makt som verden rundt oss må vurdere å være sterk, balansert og utholdende for at den ikke skal bli utfordret.

Et stort land i en liten verden

Det hevdes at Norge er et lite land. Det er villedende. Norge er et stort land i en liten verden. Vi leverer også en tredjedel av Europas energiforsyning og er ansvarlig for at den fungerer i krise. Vi ligger strategisk utsatt til fordi ut- og innseiling til Barentshavet og Kola kan forstyrres – eller sikres – fra norskekysten.

Vi leverer også en tredjedel av Europas energiforsyning og er ansvarlig for at den fungerer i krise.

Vi bruker nære på mest penger av alle NATO-land til forsvar i forhold til folketallet sier noen. Argumentet er omtrent like logisk som om Luxemburg eller Danmark skulle fremheve det de bruker per kvadratkilometer og se bort fra øvrige faktorer.

Det er innlysende for de fleste at veien ut av dagens svake operative evne handler om å gjøre alle enheter klar til kamp på kort varsel snarest. Det er like innlysende at når vi nå strekker oss mot 2% forpliktelsen må vi også bruke pengene riktig, tenke langsiktig og nytt.

Vi ser i valgkampen politisk konsensus om forpliktelsen vi inngikk med de andre NATO-land i 2014. Det handler ikke om Hvis, det handler om Når, sies det. Hvis det er mer enn valgkamp haster det med å legge frem en opptrappingsplan.

Dagens forsvar

Kritisk lav operativ evne, manglende reaksjonsevne, svak utholdenhet og sviktende forsyningssikkerhet er altså det vi får igjen pr 2017 av å investere ca 50 mrd pr år i forsvaret. Det må være elendig avkastning, med mindre operativ evne ikke er målestokken. En knusende dom over selve langtidsplanleggingen vår.

Operativ evne kan ikke fortsette å være en teoretisk øvelse under ideelle forutsetninger og med lang varslingstid. Forsvaret må når som helst kunne gå i kamp og vinne. På rett sted til rett tid, i dag og i morgen, ikke om ti år. Eller med statsrådens egne ord «Kort eller ingen varslingstid».

Forsvaret må når som helst kunne gå i kamp og vinne. På rett sted til rett tid, i dag og i morgen, ikke om ti år.

Det er åpenbare grunner til at Norge er medlem i NATO. Enhver strateg som ser på norsk geografi og beliggenhet vil tenke at dette landet enten må ha et stort robust forsvar, eller store allierte baser. Våre politikere har valgt bort begge disse alternativene.

Vi forpliktet oss til NATOs artikkel tre og artikkel fem i 1949. Forsvar og totalberedskap (Art 3) skal sikre at medlemslandene står støtt – hver for seg – når stormkastene kommer. Og samtidig kan sende ut avdelinger fly og fartøy for å hjelpe et annet medlem (art 5). Dette er grunnmuren i NATO. Mange land har latt grunnmuren slå sprekker, ikke minst Norge.

Avhengigheten av USA er derfor større enn noen gang, mens utviklingen tilsier at både Europa og vi må ta mer ansvar for egen sikkerhet.

Veien videre

Dagen LTP tar for første gang hensyn til de ekstraordinære kostnadsutfordringene i sektoren. Det fortjener nok betegnelsen historisk i større grad enn den snuoperasjonen som så vidt har startet. Det som er minst like historisk, dersom man skal tro de som har skoen på, er avstanden mellom retorikk og realiteter.

Aslak Bonde stempler de 18 000 sivile og militære medarbeiderne i Forsvaret som Norges mest illojale medarbeidere. Det er ikke det Forsvaret jeg kjenner meg igjen i. Tvert om preges de av kompromissløs lojalitet til vårt demokrati, og bunnsolid respekt for sikkerhetslovens bestemmelser.
Det som tyter ut innimellom kan snarere være toppen av et isfjell. Det er i alle fall ikke uttrykk for 18000 illojale medarbeidere.

Det som er minst like historisk, dersom man skal tro de som har skoen på, er avstanden mellom retorikk og realiteter.

Felles forståelse av dagens situasjon – Avfarende Plass – er viktig for en grunnleggende og seriøs diskusjon om forsvar, totalberedskap og fremtidens eksistensielle utfordringer.

På spørsmålet om hvorvidt forsvaret i enden av gjeldende langtidsplan vil være relevant, er det etter mitt syn mange mulige svar.

+ Ja, hvis vi snakker om kvaliteten på etterretning, spesialstyrker, soldatene, jagerfly, maritime patruljefly og ubåter.

– Nei, hvis ambisjonen skal være å forsvare landet eller deler av landet på egenhånd innledningsvis.

– Nei, hvis hybride scenarier er mer sannsynlig enn klassiske.

Styrke med en kapasitet kompenserer ikke for svakheter på andre, tvert om skaper det muligheter. En motstander går jo bare rundt, i overført betydning, og bruker utradisjonelle virkemidler på de svake punktene mellom sektorene for å skape et komplekst scenario som skaper usikkerhet og handlingslammelse.

En motstander går jo bare rundt, … og bruker utradisjonelle virkemidler på de svake punktene … for å skape et komplekst scenario som skaper usikkerhet og handlingslammelse.

Som utgangspunkt kan det etterfølgende tenkte forløpet tjene til ettertanke;

** Tunnelbranner i Oslo og på Vestlandet samtidig med innesperrede biler.
** Et ukjent og aggressivt virus fyller sykehusene. A-hus og Rikshospitalet mister strømmen og nødstrømmen virker ikke.
** NRK melder om mulig gisselsituasjon og driftsproblemer på 2 av våre 8 landbaserte anlegg for olje og gass på Vestlandet. TV 2 Nyhetskanalen rapporterer samtidig om en plattform i drift i Norskehavet.
** VG rapporterer at væpnede menn ar tatt kontroll på Kielfergen nord om Færder på vei inn Oslofjorden. Det ryktes at tre tyske turister og fire fra mannskapet er drept.
** Norske styrker som er sendt ut til NATO operasjoner kan ikke kalles hjem, politiets Deltatropp og Forsvarets Spesialkommando er engasjert allerede.
** Sivilforsvar og Heimevern melder om manglende kapasitet og materiell som svikter.
** Naboland – Russland inklusive – uttrykker uro over situasjonen i Norskehavet og Norge, står klar til å «hjelpe».

Dette er bare ett tenkt scenario for å illustrere dilemmaer og utfordringer. Det er imidlertid på ingen måte utenkelig. Bare et par av disse hendelsene vil raskt sette oss på store prøver. Denne måten å sette oss under press på er etter mitt syn mer sannsynlig enn at Russiske stridsvogner ruller over grensen i nord.

Bare et par av disse hendelsene vil raskt sette oss på store prøver.

Både konvensjonell konflikt, angrep i det digitale rom og press med utradisjonell sammensetning av virkemidler er dessverre en del av dagens virkelighet som heller ikke Norge kan melde seg ut av, helt uavhengig av våre naboer.

Til slutt

Fra krevende internasjonale operasjoner vet vi at kulturforståelse, lokal forankring og forståelse av lokal kontekst gir muligheter og beskyttelse som våpen aldri ville gitt, avgjørende i krise og konflikt. Hvorfor ser vi bort fra det her hjemme når tilstedeværelse, kommando og kontroll og evne til å rykke ut står helt sentralt også i NATOs konseptuelle tenkning?

Behovet for en helhetlig og bred analyse av trender og utfordringer som påvirker Norges fremtid øker.

[K]ulturforståelse, lokal forankring og forståelse av lokal kontekst gir muligheter og beskyttelse som våpen aldri ville gitt, avgjørende i krise og konflikt. Hvorfor ser vi bort fra det her hjemme … ?

En «Totalberedskapskommisjon» som spenner opp et lerret langt større og videre enn det fremskjøvet russisk forsvar av Kola skaper, kan være en viktig del av svaret, mens grunnmuren utbedres og opptrappingsplanen slår inn».

(Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret. Fra årsintervju som Generalinspektør i Hæren)

Hvem lyver?

Geir Dolonen-Marthinussen — Thu, 03 Aug 2017 12:26:09 +0000

Av Geir Dolonen-Marthinussen
Styrk Heimevernet!

Helt siden regjeringen la frem langtidsplanen for Forsvaret, siste dag før sommerferien i 2016, har kritikken vært sterk.

Det vi har sett, og opplevd, siden den gang mangler sidestykke i norsk politisk historie. Med sittende regjering så virker det som om at lovløshet, og ansvarsfraskrivelse, rir norske departementer generelt, og Forsvarsdepartementet spesielt. Vi etablerte Styrk Heimevernet som en organisasjon 1. oktober 2015, med et mål om å følge nøye med på prosessene rundt oppfølgingen og vedtakene bundet til den foreslåtte langtidsplanen. Og vi har ikke sett verre arbeid, verre forberedelser, verre beslutningsgrunnlag lagt frem for politikerne til å gjøre vedtak på. Det har vært fremlagt økonomiske vurderinger på hva ting vil koste, som i første instans har virket feil, og som i andre instans har virket fremsatt med feil tall med overlegg, for å styre politikerne til å vedta regjeringens ønsker med Forsvaret. For Styrk Heimevernet som fremstår regjeringens satsing på Forsvaret generelt, og Heimevernet spesielt som en styrt avvikling av forsvaret av Norges territorier med egne styrker.

Regjeringen ønsker å legge til rette for at NATO skal overta Forsvaret av Norge, helt og holdent! Vi skal ikke produsere noe særlig av egne styrker for å forsvare vårt eget land. Av de få som går førstegangstjeneste, så går mesteparten ut i militær arbeidsledighet etterpå. All tid og kompetanse som er brukt, som er bygget opp, forsvinner dermed ut i intet. Forsvaret fremstår dermed som en bedrift med unødig store utgifter. 13000 ferdig utdannede soldater står i rullene klar til å overføres Heimevernet, hvor de årlig kan få brukt det de har tilegnet seg under førstegangstjenesten, og i tillegg få bygget på kompetansen sin. Dette er med andre ord grovt misbruk av tildelte midler til forsvaret av kongeriket.

Så hvem lyver? Hvem opererer i bakgrunnen med agendaer som er i åpen konflikt med et adekvat landforsvar?

Forsvarsministeren presenterte i et internt regjeringsnotat hva hun trengte for forsvaret av Norge. En sum som var mye høyere enn hva hun fikk. FMIN har altså en god forståelse av hva som trengs, men hun fikk det ikke av FinansMIN og SMIN. I etterkant har FMIN nedjustert sin egne uttalelser og ønsker, men i utgangspunktet så var hun på sporet.

Så hvem lyver?

Det alle folkevalgte som vil holde konsekvenser og analyser skjult for folket må forstå, er at dette kommer frem. Før eller senere. Så hvorfor ikke bare legge det frem, og ta debatten? Hvis folket får de nødvendige opplysningene fremlagt, så stemmer de på de partiene som vedtar best basert på opplysningene. Og helt ærlig, hvis regjeringen mener løsningene de presenterer er best, så bør de kunne argumentere for og overbevise folket selv med alle opplysningene offentlig.

Vår påstand er at dette klarer ikke regjeringen. Dette vet regjeringen at de ikke klarer. Derfor graderes opplysninger over en lav sko. Derfor spilles det ut kort om falsum, om hemmelige papirer på avveie, om konspiratorikere (sic) som ikke forstår nasjonens beste og som er landsforrædere og desertører.

Strukturstudien om HV av FFI er et kroneksempel i alt dette. En studie bestilt av Sjef HV for å kartlegge behov. Denne rapporten har blitt beskrevet som ikke påbegynt, den eksisterer ikke. Den har blitt omtalt som et uferdig arbeidsdokument, og den har blitt beskrevet som et falsum, redigert av ukjente personer. I virkeligheten er den et nesten ferdig dokument som skulle ha vært på høring i begynnelsen av juni, og stort sett ferdigstilt i disse dager. Dette ble altså stoppet av "noen." Noen sier at den er stoppet av direktøren på FFI, mens sjef HV sier den er stoppet av noen på FD. Og dette er alvorlig! For her har altså FD stoppet en rapport fra høring, utelukkende for at den kommer med antall mannskaper som er nesten det dobbelte av hva brigader Brandvik som leder LMU har sagt at HV skal være. Det vil si 56.000 i rapporten (Hvis HV skal overta sektorovergripende ansvar fra politiet ved en konflikt) mot 30.000 fra Brandvik. Dette er ille! Når så rapporten ikke blir offentlig før LMU konkluderer, så kan politiske vedtak bli veldig feil ut i fra hva politikerne hadde stemt hvis de hadde fått disse opplysningene på forhånd.

Dette minner om grov tjenestefeil på et eller annet nivå, og bør etterforskes av påtalemyndighetene.

Videre så har denne rapportens eksistens bidratt til full splid på Stortinget mellom posisjon og opposisjon, med unntak av Arbeiderpartiet, som enda stiller seg bak regjeringen. Hvordan skal vi som velgere kunne stole på disse politikerne som går inn for å skjule belastende opplysninger før det skal gjøres vedtak?

Vi er Styrk Heimevernet! Vi er for et styrket forsvar av Norge, med et spesielt trykk på Heimevernet, som er vår aller største ressurs med både militære og sivile oppdrag!

Hvem lyver?

Det er politikere i FD som lyver, etter å ha blitt fortalt av embedsverket og såkalte kommunikasjonsspesialister at de skal lyve

Styrk Heimevernet!