Warning: Trying to access array offset on value of type bool in /customers/0/4/f/styrkhv.no/httpd.www/wp-content/themes/Divi/includes/builder/functions.php on line 1528
Warning: Cannot modify header information - headers already sent by (output started at /customers/0/4/f/styrkhv.no/httpd.www/wp-content/themes/Divi/includes/builder/functions.php:1528) in /customers/0/4/f/styrkhv.no/httpd.www/wp-includes/feed-rss2.php on line 8
Under den kalde krigen og fram til 1990-tallet ble Forsvaret derfor høyt prioritert, og framsto som en solid organisasjon. Slik oppfattes det ikke lenger. Hvordan kunne den norske landmakten forvitre mens vår store nabo Russland rustet kraftig opp, og hvem hadde egentlig medansvar for dette? I dette innlegget forsøker vi å belyse temaet nærmere, basert på kjente kilder. Dette er av stor allmenn interesse for det norske folk. Vår
konklusjon er et det er behov for en granskningskommisjon for
omstillingene i Forsvaret, slik at vi kan lære av våre mange feil.
Selv forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen har uttalt at «vi har utfordringer knyttet til vår evne til å håndtere de mest krevende oppgavene, å forsvare oss mot et væpnet angrep mot Norge». Tidligere forsvarsminister Ine Eriksen Søreide innrømmet har også innrømmet at «Forsvaret ble svekket på grunn av 20 års nedprioritering og underfinansiering». Norsk
sikkerhetspolitikk er preget
av en rekke motstridende interesser og hensyn.
Det er ikke til å komme forbi at det politiske klimaet over tid har
muliggjort nedbyggingen av Forsvaret. Tøværet etter den kalde
krigen bidro til dette. For alle som har vært villige til å innse
det, har det likevel vært tydelig at Russland rustet kraftig opp
militært etter at Vladimir Putin ble president i 2000. Seks av de
elleve dekretene Putin utstedte de første to månedene av sin
regjeringstid, hadde med det militære å gjøre. Forsvarsutgiftene
skulle eksempelvis umiddelbart økes met 50 prosent i et da lutfattig
Russland. Den enorme økningen i overføringene til det russiske
forsvaret, har fortsatt kontinuerlig siden – dog noe bremset i 2017
og 2018 av sanksjonene etter den kriminelle anneksjonen av den
ukrainske Krim-halvøya. Forsvaret peker i sin trusselvurdering
for 2018
fortsatt på Russland som den mest reelle trusselen mot norske
interesser. Russland har også rustet kraftig opp i våre nærområder
på
Kola-halvøya. Det må understrekes at det først og fremst er skiftende regjeringer og stortingspolitikere som sitter igjen med ansvaret, dersom Norge igjen må møte et angrep like uforberedt som i 1940. Når det er sagt, så har både fagmilitære og byråkrater i Forsvarsdepartementet (heretter kalt FD) kunnet skjule seg nettopp bak politiske prosesser – og dermed også tåkelegge sin egen rolle i demonteringen av den norske landmakten. Det er på tide at disse personene får et navn og et ansikt. Mange har vært involvert i prosessene som har ledet til nedbyggingen av Forsvaret, men noen av dem var ledere med et større ansvar og større påvirkningskraft. Her er en komprimert historisk gjennomgang, basert på boken «Balansegang – Forsvarets omstilling etter den kalde krigen» (Bogen & Håkenstad, 2015), artikler fra anerkjente medier og diverse offentlig tilgjengelige dokumenter fra regjeringsapparatet. Den første fagmilitære som godtok større reduksjoner i Forsvaret var forsvarssjef Torolf Rein [forsvarssjef fra 1989-1994]. Han stilte seg bak prinsippet om å redusere ambisjonen med invasjonsforsvar til «invasjonsforsvar i en landsdel». Forsvarsstudien av 1991 lanserte prinsippet om reduksjon i Forsvarets størrelse og effektivisering av driften, for å frigjøre midler til investering og modernisering. Av de ulike scenarioer for bevilgning i denne forsvarsstudien, ble det såkalte «middelsalternativet» ansett for det mest realistiske. Dette forutsatte «nullvekst», samt at Forsvaret skulle klare å spare hele 63 milliarder kroner (!) av et forespeilet budsjett på 396 milliarder fram til 2012, altså bortimot 16 %. Den mobiliserbare krigsstrukturen, spesielt i Hæren og Sjøforsvaret skulle på bakgrunn av dette reduseres betraktelig. Vi
understreker for ordens skyld også at forsvarssjef Torolf Rein etter
hvert kritiserte egen regjering for de massive budsjettkuttene, blant
annet i et mye omtalt foredrag for Norges Forsvarsforening. Under
forsvarssjef Torolf Rein fikk New Public Management fotfeste i
Forsvaret. Rein og daværende forsvarsminister Johan Jørgen Holst la
fram konseptet «Resultatorientert økonomistyring for Forsvaret»
(RØFF). Dette innebar at man ved hjelp av en formalisert,
systematisk og detaljert målstyring skulle overholde budsjettene. En
styrket også FDs makt til å toppstyre gjennom planlegging,
budsjettering og oppfølging mellom «foresatte» (FD) og
«undergitte» (Forsvaret). En sterk pådriver for en slik tankegang i FD var også Åge Danielsen, departementsråd i FD fra 1989-1995. Han sto i slutten av 1990-årene også fram som en talsmann for omstilling og omfattende reformer i styringskonseptene i Forsvaret. Omstilling og nytenking er alltid nødvendig. Det er likevel ikke til å komme forbi at mange av tiltakene som ble gjennomført, faktisk bidro til å svekke Forsvaret kraftig. Forsvarssjef
Solli innså på den andre siden at Forsvaret stod i fare for å
miste evnen til å utføre sine hovedoppgaver. Solli gav blant annet
uttrykk for at han mente det var for mye fokus på driftsmessige
innsparinger. FD senket etter 1996 farten noe i omstillingene, og
Solli advarte mot nullvekst i forsvarsbudsjettet. Han har i ettertid
blitt omtalt som en konservativ og reformskeptisk forsvarssjef, en
framstilling man bare kan stille seg undrende til – sett i lys av hva
som faktisk ble gjennomført på Sollis vakt. FD var også fullt klar over at underdekningen i forsvarsbudsjettet var katastrofal. Beregninger fra 1997 konkluderte med en underdekning på hele 30 milliarder kroner fram til 2018. I tillegg viste det seg, at man i tidligere planer hadde feilberegnet kostnader og innsparinger med om lag 20 % i gjennomsnitt. Hvordan dette kunne skje på et så høyt forvaltningsnivå, er et stort mysterium. Den daværende Bondevik-regjeringen ignorerte dessverre alt dette. Forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll fra KrF avviste kontant at planleggingen styrte mot en avvikling av invasjonsforsvaret. Men i realiteten var det nettopp dette som var saken. Og Forsvarets problemer ble stadig mer akutte og synlige. Høsten
1998 gikk Forsvaret inn i en dramatisk brytningstid, preget av
intern uenighet om veien videre. Det var nå synlig for alle og
enhver at Forsvaret stod overfor enorme utfordringer. Forsvaret stod
overfor store økonomiske problemer, som også ble grundig gjengitt i
media. Norsk politikk var i denne perioden preget av
mindretallsregjeringer som måtte manøvrere forsiktig. Dette gav
dessverre større rom for maktspill og lobbyvirksomhet. Stortingsproposisjon
nr. 45 «Omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005», ble
startskuddet for ytterligere nedbygging av landmakten og mer fokus på
internasjonale operasjoner. Bondevik-regjeringen var igjen en
pådriver, og foreslo for 1999 innsparinger i forsvarsbudsjettet på
nesten en milliard kroner. En lyktes i budsjettforhandlingene med å
redusere de foreslåtte kuttene til 400 millioner kroner. I denne situasjonen ble brigader Sverre Diesen håndplukket av forsvarssjef Arne Solli til å lede arbeidet med Forsvarsstudie 2000. Arne Solli var blitt overbevist om at fremtidig langtidsplanlegging måtte ta utgangspunkt i de ressursene Forsvaret nøkternt sett kunne regne med å få, heller enn en fagmilitær behovsvurdering – noe som i etterpåklokskapens lys må kunne anses som et katastrofalt feilskjær i tankegangen. Hvordan kan en i det hele tatt lykkes, med en slik tilnærming til å forsvare en nasjon? Sverre
Diesen hadde allerede gjennom et tiår før dette markert seg som en
skarp kritiker av det tradisjonelle forsvarskonseptet, spesielt den
mobiliseringsbaserte massehæren. Han beskrev denne som «en
anti-profesjonell og endringsfiendtlig kultur i forsvarsledelsen».
Nå fikk Diesen større rom til å forfekte sine kontroversielle
meninger, som han tidligere hadde stått relativt alene om i
forsvarsledelsen. Han fikk også lede arbeidet med å meisle ut veien
videre for Forsvaret. Det ble et dystert og markant veiskille. I 1999 overtok Sigurd Frisvold som forsvarssjef. I realiteten fikk likevel daværende brigader og senere forsvarssjef Sverre Diesen ledelsen over viktige prosesser. Sverre Diesen samlet med forsvarssjefens velsignelse et sterkt lag av byråkrater rundt seg. Dette var noen av de mektigste byråkratene i FD i vår nære fortid. Hvem
var de egentlig, de «grå eminensene» i FD
som med stø hånd la til rette for nedbyggingen av Forsvaret? Svein Efjestad var leder av FDs sikkerhetspolitiske avdeling fra 1995-2014. Efjestad har også over tid vært tungt involvert i styringen av norsk etterretning, som leder av Koordineringsutvalget for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten. Efjestad må ses som en av de viktigste byråkratene og pådriverne i FD over tid. Fridthjof Søgaard var fra 2001–2014 ekspedisjonssjef i FD, med økonomi og styring som hovedansvarsområde. Han begynte i Forsvarsdepartementet i 1985 og arbeidet frem til årtusenskiftet stort sett ved Sikkerhetspolitisk avdeling. I perioden fra 1995–2000 var Søgaard avdelingens nestleder under Svein Efjestad. Fridthjof Søgaard har også vært direktør for strategisk utvikling i FD, med hovedansvarsområder som departemental rådgivning og kompetanseutvikling, med vekt på byråkratfaget og omstilling. Per Fredrik Ilsaas Pharo jobbet med sikkerhetspolitikk, forsvarspolitikk og omstilling i sikkerhetspolitisk avdeling i FD, og ble i 2003 av regjeringen utnevnt til konstituert avdelingsdirektør. Senere ble Pharo spesialrådgiver tilknyttet Klima- og Miljødepartementet, med hovedansvar for å bygge opp Norges internasjonale klima- og skogsatsing. Denne satsingen har senere fått tydelig kritikk av Riksrevisjonen. Blant annet for manglende kontroll med pengene. John Arthur Lunde var ansatt i Forsvarsdepartementet fra 1974, og var assisterende forsvarsråd ved Norges faste delegasjon til NATO fra 1976–1980. Han var også hovedsekretær for Forsvarskommisjonen av 1990, ekspedisjonssjef i Forsvarsdepartementet i sikkerhetspolitisk avdeling fra 1992–1995 og departementsråd fra 1995–2008. Lunde ledet også den såkalte «S-gruppen», som ble satt ned av FD våren 2008 for blant annet å klargjøre rollefordelingen mellom de hemmelige hysj-tjenestene og FOST. Dette etter at AvlyttingFOST fikk kraftig refs etter overvåkingsanklager fra regjeringsmedlemmer, samt at norske medier omtalte krangler mellom hysj-tjenestene. Torgeir Hagen ledet den såkalte «Argus»-gruppen, som overvåket oppbyggingen av FLO – Forsvarets logistikkorganisasjon. Hagen har yrkesmilitær bakgrunn som generalløytnant, og var også sjef for den militære Etterretningstjenesten fra 2002–2010. Embedsmennene nevnt over, var frustrerte over det de anså som manglende framdrift og politisk nytenking i forsvarssektoren. De fikk nå rikelig anledning til å gjøre noe med dette. Gruppen bidro sterkt til den såkalte Intops-meldingen om tilpasning av Forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner. Denne meldingen hadde er en rekke radikale forslag. Blant annet å nedprioritere Forsvarets tradisjonelle kjerneoppgaver, og legge økt fokus på deltakelse i NATOs internasjonale fredsoperasjoner. Dette skjedde på forsvarsminister Eldbjørg Løwers vakt. Vinteren
og våren 2000 kom flere beslutninger som la føringer for den
kommende langtidsplanen for Forsvaret. Spenningene mellom FD og
forsvarssjefen var nå tydelige. I januar 2000 opprettet forsvarssjef
Frisvoll derfor prosjektorganisasjonen «Argus», ledet av Torgeir
Hagen, som skulle påse at Forsvaret nådde omstillingsmålene og
sikre forsvarssjefen «en tydelig hånd på rattet» vis a vis FD.
«Argus» skulle også se på nye, konkrete muligheter for kutt,
innsparing og reduksjoner i årsverk, driftskostnader, personell,
materiell og organisasjon i hele Forsvaret. Prosjektet fikk vide
fullmakter, og ble etablert som et uavhengig organ «utenfor linjen»
– direkte underlagt forsvarssjef Frisvoll. «Argus» ble på grunn av
sin pågående og direkte stil raskt meget upopulær i
linjeorganisasjonen i Forsvaret. På
grunn av Bondevik-regjeringens uventede avgang, tok Jens Stoltenberg
over som statsminister i mars 2000. Bjørn Tore Godal ble ny
forsvarsminister, og overtok forarbeidene til den nye langtidsplanen
for Forsvaret. Godal var en politisk tungvekter, som hadde erfaring
både som utenriksminister og handelsminister. Sent
i juni 2000 ble sluttrapportene fra Forsvarsstudie 2000 og
Forsvarspolitisk utvalg levert med en ukes mellomrom. Disse beredte
grunnen for en brutal og toppstyrt omstilling av Forsvaret. Den
sentrale forutsetningen, var den ressursbaserte tilnærmingen om «en
bærekraftig struktur». Økonomien ble igjen satt foran Forsvarets
reelle utfordringer og behov, med tanke på å forsvare Norge. En la
til grunn at forsvarsbudsjettene skulle holde seg på 2000-nivå de
kommende 20 årene, med en ramme på 25 milliarder årlig. Studiene
oppsummerte at det var nødvendig med «en økonomisk drevet
reduksjon av strukturens volum». Forsvarsstudiens sjef var Sverre
Diesen. Forsvarsstudie 2000 er av sentrale forskere som Bogen & Håkenstad (2015) omtalt som en sentralisert, toppstyrt og brutal prosess. Strukturmodelleringer, fagmilitære innspill og FFIs forsvarsanalyser ble nedtonet, noe som selvsagt gjorde studien omstridt. Forsvarsstudie 2000 la opp til valget mellom to hovedretninger: «Terskelforsvar» og «Alliansetilpasset forsvar» – og beveget seg dessverre bort fra tenkingen om det tradisjonelle invasjonsforsvaret. Den endelige tilrådningen ble en kombinasjon av de to alternativene studien la opp til, og en la bort den tidligere dimensjonerende oppgaven – invasjonsforsvar i en landsdel. I november 2000 ble så Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) opprettet. Anbefalingen
fra Forsvarsstudie 2000 la opp til en reduksjon i Hæren fra
seks til to (!) brigader, fra omkring 100.000 ned til 15.000 hoder.
Heimevernet skulle reduseres fra 83.000 til 60.000 soldater.
Verneplikten skulle reduseres til halve årskullet. Kystartilleriet
og MTBene skulle utfases. Antallet overflatefartøyer skulle
halveres, og den øvrige kommandostrukturen reduseres kraftig. Disse forslagene møtte betydelig motbør i Forsvaret, og utløste det såkalte «Generalopprøret». En appell kalt «Gi Norge et tilstrekkelig Forsvar» ble 25. januar 2001 levert til Stortingets presidentskap og publisert i Aftenposten. Oppropet var undertegnet av 41 pensjonerte flaggoffiserer og 1548 fremtredende borgere – blant dem 222 offiserer. Oppropet advarte mot å basere seg på «sikkerhetspolitisk ønsketenkning» om fred i vår tid, noe som kunne skape risiko for «å legge landet åpent» og i ytterste konsekvens «berøve oss evnen til et effektivt forsvar». Bidragsyterne fikk dessverre uhyggelig rett i sine antakelser. En kan bare spekulere på hvilke motiver og eventuelle bindinger de sentrale aktørene i nedbyggingen av Forsvaret hadde. Her presenteres ingen konspirasjonsteorier. Vi må likevel alltid være våkne for at det kan være mennesker i systemet med for stor påvirkningskraft, som har en potensiell skjult agenda eller som i verste fall arbeider for fremmede makter. Det er allerede avdekket alvorlige uregelmessigheter på høyt nivå i Forsvaret/FLO i forbindelse med omstillingene. Etter vår mening er det svært viktig å undersøke hva som faktisk har skjedd over tid, og hvordan dette faktisk har påvirket Norges forsvarsevne og sikkerhet. Det
er derfor på høy tid å sette ned en granskningskommisjon som går
i dybden på omstillingen av det norske Forsvaret, og som får fullt
innsyn slik at vi best mulig kan lære av feilene som er begått. Riksadvokat Tor-Aksel Busch åpner for å etterforske om det har skjedd noe straffbart når NSM tidligere i år publiserte en database over norske militære baser og installasjoner. Det skapte sterke reaksjoner da det ble kjent at det søkbare kartet inneholdt et stort antall skjermingsverdige objekter. En rekke fagfolk rykket ut i media og
gav uttrykk for at de mente publiseringen skadet norsk
objektsikkerhet, og at kartet ville være nyttig både for statlige
og ikke-statlige aktører som ønsker å ramme norske og allierte
anlegg. Styrk Heimevernet anså at
publiseringen kvallifiserer som ett av de aller verste
sikkerhetsbrudd Norge har opplevd i moderne tid, og valgte derfor å
sende en anmodning om etterforskning til Riksadvokaten. Vi frykter at
norsk infrastruktur nå er kompromitert, og at behovet for ekstra
manuell objektsikring på disse anleggene har økt dramatisk. Vi ser
også for oss at dette sikkerhetsbruddet, dersom det ikke blir
gjenstand for ordentlig etterforskning, vil kunne sette presedens i
eventuelle fremtidige spionasjesaker. I et brev fra Riksadvokaten, som har
god erfaring fra spionasjesaker, blant annet som aktor i Treholt
saken, skriver han at han nå åpner for etterforskning. Brevet er datert 18.10.2018 og er et
svar på Styrk Heimevernets anmodning om etterforskning. Her opplyser
Busch om at dersom Forsvarssjefen ber om etterforskning, vil han
kunne etterforske om NSM har feiltoket sitt mandat og den innstruks
sikkerhetsmyndigheten har fått om å publisere en ugradert oversikt
over flyforbudssoner.
Det er med andre ord nå opp til forsvarssjefen å ta stilling til om vi skal få avklart om publiseringen av 239 skjermingsverdige objekter er i henhold til norsk lov, eller om det her har skjedd et grovt straffbart sikkerhetsbrudd. Vi anser at det vil være i Norges beste interesse å få avklart dette, og forventer derfor at Forsvarssjefen gir Riksadvokaten melding om å iverksette etterforskning.Av: Hallgeir Lindal Reiten
«Aldri mer 9. april» ble et viktig slagord i Norge i etterkrigstiden. Vi skulle aldri mer bli så sårbare og uforberedt på krig som vi var i 1940.
Mange har hevdet at dagens versjon av det norske Forsvaret er ute av stand til å forsvare landet uten hjelp fra NATO. HVEM
VAR DE?
Torolf Rein
Arne Solli
Bondevik regjeringen
Sverre Diesen
Sigurd Frisvold
Svein Efjestad
Fridthjof Søgaard
Per Fredrik Ilsaas Pharo
John Arthur Lunde
Torgeir Hagen
«Generalopprøret»
I
Del 2 tar vi for oss historien om Forsvarets omstilling fra
2000-2018.
]]>
Av Ragnhild Tau Strand Oanes
I den senere tid er et mulig framtidig samarbeid mellom Heimevernet og Spesialstyrkene kommet høyere opp på den militære agenda. Selv om det er snakk om avdelinger som umiddelbart synes svært ulike, vil HV og spesialstyrker ved nærmere øyesyn besitte enkelte likheter som vil lette et samarbeid, samtidig som at de også innehar flere komplementære kapasiteter som vil kunne gi et effektivt samvirke.
Begge avdelinger preges av en høy grad av løsningsorientering, kreativitet og mangel på konvensjonalitet i forhold til regulære prosedyrer og doktriner. Det kan også være interessant å merke seg at begge avdelingene til en viss grad har felles røtter tilbake til S.O.E. og Kompani Linge under andre verdenskrig.
«Den lokale forankringen er særlig framtredende i områdestrukturen, hvor personellet i overveiende grad er rekruttert lokalt»
Heimevernet er i dag den eneste delen av Forsvaret som har landsdekkende tilstedeværelse, og gir gjennom dette et vesentlig bidrag til situasjonsforståelse over hele landterritoriet. Samtidig besitter de også gjennom sin lokale forankring betydelig sosial kapital, høy reaksjonsevne og dyptgående lokalkunnskap.
Den lokale forankringen er særlig framtredende i områdestrukturen, hvor personellet i overveiende grad er rekruttert lokalt. Dette betyr at den jevne HV-avdeling vil være i stand til å innhente et betydelig etterretningstilfang og en bred situasjonsforståelse i eget område, og reagere forholdsvis raskt ut i fra dette. De vil også være i stand til å utnytte sin lokalkunnskap og sine nettverk til å i en viss grad operere skjult i områder som i utgangspunktet er kontrollert av motstanderen.
Spesialstyrkene er på sin side fleksible avdelinger av høy kvalitet som besitter en betydelig kompetanse i kombinasjon med avanserte våpen- og sambandssystemer. De har høy reaksjonsevne, kan slå til hardt og målrettet, og er i tillegg trent i å yte militær assistanse i form av opplæring og ledelse av andre avdelinger med en lavere grad av spesialisering. Avdelingene er også i stand til å operere skjult over tid, også inne i områder som kontrolleres av motstanderen.
Et scenario som ofte trekkes fram som relevant for samvirke mellom HV og spesialstyrker, er i såkalte hybride situasjoner. Det vil i den sammenhengen være nyttig å avklare hva dette begrepet innebærer. Betegnelsen hybridkrig er i noen grad omstridt, og kritikken baserer seg hovedsakelig på at begrepet i seg selv er upresist, fordi det favner et svært bredt spekter av virkemidler. Videre mener flere at det i
realiteten er snakk om to forskjellige former for ikke-lineær krigføring som før eller siden vil bli viklet inn i hverandre under en konflikt. Det er også blitt hevdet at det mange kaller hybridkrig i realiteten er
en naturlig del av mer klassiske krigsscenarier, idet informasjonskrig, diplomatisk konflikt og politisk destabilisering ofte vil være et forstadium til, og i noen tilfeller en erstatning for, en væpnet konflikt.
«…virkemidlene spenner fra bruk av «grønne menn» og cyberangrep, via økonomiske sanksjoner og manipulasjon, til informasjonskampanjer og aktiv bruk av sosiale medier»
Selv innen NATO har man hatt problemer med å finne en klar definisjon av begrepet, utover at det er snakk om «et bredt spekter av fiendtligsinnede handlinger, hvorav militær styrke kun er en liten del, og som utføres koordinert som en del av en fleksibel strategi med langsiktige mål». Det teoretiske fundamentet for hybridkrig, slik ordet forstås i dag, ble oppsummert av den russiske generalstabssjefen Valerij Gerasimov gjennom en artikkel i Voyenno-Promyshlennyy Kurier i februar 2013. Her ble et bredt spekter av virkemidler, både kinetiske og ikke-kinetiske, satt i sammenheng med en mulig fremtidig væpnet konflikt i det som senere er blitt kalt «Gerasimovs linjal». Ut fra dette har Russland utviklet et avansert arsenal av metoder for gibridnaya voina, som er en direkte oversettelse av begrepet «hybrid krig». Her vil man gjennom ulike virkemidler, som ikke skal kunne spores tilbake til avsenderen, forsøke å oppnå sentrale mål uten å måtte ta belastningen ved å bruke tradisjonell militærmakt.
Disse virkemidlene spenner fra bruk av «grønne menn» og cyberangrep, via økonomiske sanksjoner og manipulasjon, til informasjonskampanjer og aktiv bruk av sosiale medier. Det er altså snakk om både symmetriske og asymmetriske virkemidler, hvor man i noen grad kan velge strategier og virkemidler ut fra det rådende styrkeforholdet, uten å måtte risikere konsekvenser i form av militær konfrontasjon.
Det vil selvsagt være i den militære enden av linjalen at HV og Spesialstyrkene vil være relevante. Det vil da i realiteten være snakk om en form for væpnet konflikt hvor omfang og intensitet er for lav til at den vil utløse støtte fra NATO gjennom artikkel 5, uavhengig om situasjonen defineres som «hybrid» eller ikke. Som sådan vil et samvirke i slike situasjoner ikke skille seg nevneverdig ut fra tilsvarende konsepter i mer tradisjonelle konfliktscenarier.
Et samvirkekonsept må antas å bli bygget ut fra de komplementære kapasiteter som de to avdelingstypene besitter. HV vil på sin side ha en dyptgående lokalkunnskap som vil være sterkt etterspurt av spesialavdelinger, både med hensyn til terrengets beskaffenhet og mulige fremrykningsakser, såvel som i forhold til kontakt med og bistand fra lokalbefolkningen. Likeledes vil HV-avdelingene, da særlig innenfor områdestrukturen, gjennom sine sosiale nettverk ha en utvidet evne til å tilegne seg en bred situasjonsforståelse lokalt, og også fremskaffe lokal etterretning av høy kvalitet. Denne type avdelinger har også hatt ry på seg for å opptre forholdsvis fleksibelt, ukonvensjonelt og ubundet av doktriner.
Spesialstyrkene på sin side har høy kvalitet, bred kompetanse og evne til opplæring og ledelse, besitter avanserte våpen-, ildledelses- og sambandssystemer, og innehar evne til å angripe mål uventet, hardt og målrettet.
De er i tillegg trent til å operere i skjul med stor utholdenhet. På samme måte som Heimevernet vil spesialavdelinger opptre kreativt og ukonvensjonelt, selv dette i større grad er resultatet av en villet strategi, mens man for HVs del nok i noen grad må tilskrive mangelen på konvensjonalitet et trenings- og øvingsmønster som ikke gir tilstrekkelig anledning til å innarbeide prosedyrer og doktriner på samme måte som ved stående avdelinger.
Et lignende forhold gjør seg gjeldende i forhold til den kreativitet som begge avdelinger er kjent for. Mens spesialstyrkene med hensikt opptrer ukonvensjonelt for å oppnå taktiske fordeler gjennom uforutsigbarhet, er Heimevernets kreative opptreden nok snarere en dyd av nødvendighet for å kompensere for en heller begrenset ressurstilgang.
Blant de kapasiteter og særtrekk som Heimevernets områdestruktur besitter, er nok lokalkunnskapen og de sosiale nettverkene det som etterspørres mest av spesialstyrker. Spørsmålet blir da om man i dagens situasjon kan tilby dette i stor nok grad, ikke minst kvalitativt, eller om det kan være formålstjenlig å utvikle nye kapasiteter, eventuelt gjeninnføre eldre konsepter som har vært brukt av HV tidligere. En kapasitet som var særegen for Heimevernet helt fra begynnelsen av, og som i praksis forsvant en gang rundt årtusenskiftet, var den nærmest legendariske «HV-kjentmann».
«Den ideelle HV-kjentmann er den alminnelige godt motiverte HV-soldaten ute i områdestrukturen»
Selv om konseptet fortsatt av og til brukes som forutsetning under øvelser, har kjentmannen av i dag blitt en moderne påskehare: Alle har hørt om ham, men ingen har sett ham. Å gjenopplive kjentmannsfunksjonen kan derfor i høyeste grad være relevant som en sentral del av samvirket mellom HV og Spesialstyrkene.
Forsvarets Spesialkommando (FSK) beskriver selv den ideelle HV-kjentmann som «den alminnelige godt motiverte HV-soldaten ute i områdestrukturen. Han er mer opptatt av oppdraget som er gitt enn det utstyret han mener han trenger for å løse det. Han må kjenne sitt område virkelig godt, også de som bor der, helst et par generasjoner bakover i tid. HV-kjentmann må være sosial og omgjengelig og delta aktivt i lag og foreninger. Skal du lære å kjenne menneskene i den bygd eller bydel hvor du bor, må du være sammen med dem. Det er avgjørende for en HV-kjentmann å vite hvem han kan stole på i gitte situasjoner. Funksjonen som HV-kjentmann skal være en liten, men bevisst del i et ellers aktivt sivilt liv.»
FSK sier også at kjentmannen må være så motivert for oppgaven at han ikke bare baserer seg på den årlige treningen, men har denne funksjonen i bakhodet 365 dager i året.
Det bør kanskje legges til at kjentmenn også med fordel kan være over gjennomsnitt friluftsinteresserte, i det en slik tjeneste til tider vil kunne være fysisk krevende, samtidig som at et aktivt friluftsliv vil tilføre den enkelte verdifull kunnskap om lokal geografi og topografi. Dette vil i sin tur være relevant både i forhold til valg av framrykningsakser såvel som kjennskap til egnede bivuakkområder. Kjentmannen vil da i sum utgjøre en effektiv «low-tech» kapasitet som er lite ressurskrevende, og dermed gi høy avkastning i forhold til de investeringer som blir gjort («Return on investment» – ROI).
Et annet konsept som bør vurderes gjenopplivet er okkupasjonsberedskapen. Selv om et klassisk okkupasjonsscenario i dag synes mindre aktuelt enn under den kalde krigen, er det ingen grunn til å avskrive det helt.
«Heimevernet trente i tidligere tider på geriljakrigføring, og hadde egne spesialavdelinger som var ment å utgjøre kjernen i en framtidig motstandskamp»
Verden er kort fortalt blitt mer komplisert, ikke radikalt endret. I det fremherskende trusselbildet er hybride situasjoner med «grønne menn» ett av flere mulige scenarier, samtidig som at utviklingen tilsier at kinetiske virkemidler blir mer tilgjengelige også for ikke-statlige aktører. Disse kan dermed på sikt bli i stand til å ta, og i noen grad også holde, områder med kritisk infrastruktur. På samme måte synes utviklingen å gå mot konflikter av lavere intensitet hvor en angriper velger å bare ta og holde et avgrenset område, for slik å unngå en opptrapping mot direkte konfrontasjon. Dette er scenarier som må antas å bli særlig aktuelle som en direkte følge av økt geopolitisk interesse for nordområdene. I alle disse tilfellene vil det i praksis være snakk om klassiske okkupasjonsscenarier, om enn innenfor et begrenset geografisk område.
Heimevernet trente i tidligere tider på geriljakrigføring, og hadde egne spesialavdelinger som var ment å utgjøre kjernen i en framtidig motstandskamp. Disse ble utdannet gjennom egne kurs, både ved HV-skolen på Dombås og lokalt i distriktene. Selv om det ikke lenger kan synes like aktuelt å opprette dedikerte geriljagrupper i område- eller innsatsstrukturen, vil det likevel kunne være aktuelt å bygge opp en viss minimumskompetanse på feltet ute ved avdelingene, særlig sett i lys av at spesialstyrker ofte vil være trent til å gjennomføre og lede ukonvensjonelle operasjoner.
Det kan også være aktuelt å tilføre Heimevernsavdelinger evne til å lede ild fra avstandsleverte presisjonsvåpen, primært fra bakkebasert artilleri.
Det foregår her en rivende utvikling med hensyn til rekkevidde og presisjon, og da særlig på ammunisjonssiden. En slik modell vil kunne åpne for en vesentlig bedre utnyttelse av fremtidig ildlederteknologi, ikke minst ut fra premisset om at denne over tid blir billigere, enklere å utnytte og lettere å bære med seg. Spesialstyrkene vil på sin side besitte spesialiserte ildlederkapasiteter i forhold til luftstøtte (FAC – Forward Air Control). I en situasjon der man står ovenfor fiendtlig «Anti Access/ Area Denial» (A2/AD), vil disse avdelingene da kunne fungere som døråpnere for andre kapasiteter som så langt har vært nektet adgang til A2/AD-boblen. Nøytralisering av A2/AD-bobler vil selvsagt måtte utføres med maksimal effekt og tempo, oppnådd gjennom et nøye koordinert samspill mellom HV, hær-, luft-, sjø- og spesialstyrker koblet sammen og koordinert gjennom digitale nettverk. Heimevernsavdelingene vil da tilby lokalkunnskap og etterretning, som så utnyttes maksimalt gjennom spesialstyrkenes evne til analyse og målrettet handling, som igjen formidles og koordineres gjennom digitale nettverk.
Også i andre scenarier vil Heimevernet og Spesialstyrkene kunne opptre som gjensidige styrkemultiplikatorer gjennom kombinasjonen av lokalkjennskap, sosiale nettverk, kvalitet og avanserte systemer, og dermed oppnå stor effekt i samvirke både isolert og til støtte for regulære enheter.
For at et samvirke skal fungere optimalt, er man avhengig av å lykkes med et sett av kritiske suksessfaktorer.
«HV-avdelingene kan i den sammenheng også benyttes til støtte for operasjonene, eventuelt kan de brukes til å utføre avledningsmanøvre for å lette tilgangen mot målet for spesialstyrkene»
Først og fremst må den aktuelle HV-avdelingen kunne tilby den nødvendige lokalkunnskap og sosiale kompetanse kvantitativt og kvalitativt. Her vil den tidligere nevnte kjentmannsfunksjonen kunne bidra til å heve og kvalitetssikre nivået. Det er som tidligere nevnt særlig i områdestrukturen at man ville kunne finne disse kapasitetene i tilstrekkelig omfang. Videre må den enkelte HV-avdeling kunne etablere og formidle en bred lokal situasjonsforståelse. Denne vil igjen henge sammen med den før nevnte lokalkunnskap og sosial kompetanse. Selv om det må antas å ligge implisitt i begge avdelingskulturer, bør det likevel nevnes at begge sider også må utvise en tilstrekkelig grad av fleksibilitet for å kunne optimalisere samarbeidet.
Spesialavdelingene må på sin side kunne tilby evnen til å analysere innhentet etterretning og sette det sammen til et bredt oversiktsbilde som så brukes til å utføre målrettede operasjoner. HV-avdelingene kan i den sammenheng også benyttes til støtte for operasjonene, eventuelt kan de brukes til å utføre avledningsmanøvre for å lette tilgangen mot målet for spesialstyrkene.
Hva et framtidig samarbeid mellom Heimevernet og Spesialstyrkene eventuelt vil inneholde, er fortsatt uklart. Et eventuelt samvirkekonsept, og den form det måtte få, henger i stor grad sammen med den videre utviklingen ved de aktuelle avdelingene. Noen usikkerhetsmomenter i så måte er utfallet av den pågående landmaktutredningen, utviklingen innen våpen- og sambandsteknologi samt den videre sikkerhetspolitiske utvikling. Et vellykket samarbeid forutsetter også at Heimevernet klarer å bevare sin egenart, da det først og fremst er her man finner de kvaliteter og kapasiteter som spesialstyrkene vil etterspørre.
Uavhengig av den videre utvikling er det likevel mye som tyder på at et samarbeid slik det her er skissert vil være fruktbart og ikke minst kostnadseffektivt i flere sammenhenger, uavhengig av hvilken kurs vår ustabile verden måtte ta.
Ragnhild Tau Strand Oanes skriver forsvarsblogg, og er kjent for StyrkHVs lesere også som en av de sentrale bak den landsomfattende vardebrenningen høsten 2016. Hun ønsker å bidra til en fruktbar og konstruktiv debatt rundt forsvars- og sikkerhetsspørsmål, og vil også bidra med litt folkeopplysning rundt en del emner og begreper som med ujevne mellomrom dukker opp i media.
]]>
Helt siden regjeringen la frem langtidsplanen for Forsvaret, siste dag før sommerferien i 2016, har kritikken vært sterk.
Det vi har sett, og opplevd, siden den gang mangler sidestykke i norsk politisk historie. Med sittende regjering så virker det som om at lovløshet, og ansvarsfraskrivelse, rir norske departementer generelt, og Forsvarsdepartementet spesielt. Vi etablerte Styrk Heimevernet som en organisasjon 1. oktober 2015, med et mål om å følge nøye med på prosessene rundt oppfølgingen og vedtakene bundet til den foreslåtte langtidsplanen. Og vi har ikke sett verre arbeid, verre forberedelser, verre beslutningsgrunnlag lagt frem for politikerne til å gjøre vedtak på. Det har vært fremlagt økonomiske vurderinger på hva ting vil koste, som i første instans har virket feil, og som i andre instans har virket fremsatt med feil tall med overlegg, for å styre politikerne til å vedta regjeringens ønsker med Forsvaret. For Styrk Heimevernet som fremstår regjeringens satsing på Forsvaret generelt, og Heimevernet spesielt som en styrt avvikling av forsvaret av Norges territorier med egne styrker.
Regjeringen ønsker å legge til rette for at NATO skal overta Forsvaret av Norge, helt og holdent! Vi skal ikke produsere noe særlig av egne styrker for å forsvare vårt eget land. Av de få som går førstegangstjeneste, så går mesteparten ut i militær arbeidsledighet etterpå. All tid og kompetanse som er brukt, som er bygget opp, forsvinner dermed ut i intet. Forsvaret fremstår dermed som en bedrift med unødig store utgifter. 13000 ferdig utdannede soldater står i rullene klar til å overføres Heimevernet, hvor de årlig kan få brukt det de har tilegnet seg under førstegangstjenesten, og i tillegg få bygget på kompetansen sin. Dette er med andre ord grovt misbruk av tildelte midler til forsvaret av kongeriket.
Så hvem lyver? Hvem opererer i bakgrunnen med agendaer som er i åpen konflikt med et adekvat landforsvar?
Forsvarsministeren presenterte i et internt regjeringsnotat hva hun trengte for forsvaret av Norge. En sum som var mye høyere enn hva hun fikk. FMIN har altså en god forståelse av hva som trengs, men hun fikk det ikke av FinansMIN og SMIN. I etterkant har FMIN nedjustert sin egne uttalelser og ønsker, men i utgangspunktet så var hun på sporet.
Så hvem lyver?
Det alle folkevalgte som vil holde konsekvenser og analyser skjult for folket må forstå, er at dette kommer frem. Før eller senere. Så hvorfor ikke bare legge det frem, og ta debatten? Hvis folket får de nødvendige opplysningene fremlagt, så stemmer de på de partiene som vedtar best basert på opplysningene. Og helt ærlig, hvis regjeringen mener løsningene de presenterer er best, så bør de kunne argumentere for og overbevise folket selv med alle opplysningene offentlig.
Vår påstand er at dette klarer ikke regjeringen. Dette vet regjeringen at de ikke klarer. Derfor graderes opplysninger over en lav sko. Derfor spilles det ut kort om falsum, om hemmelige papirer på avveie, om konspiratorikere (sic) som ikke forstår nasjonens beste og som er landsforrædere og desertører.
Strukturstudien om HV av FFI er et kroneksempel i alt dette. En studie bestilt av Sjef HV for å kartlegge behov. Denne rapporten har blitt beskrevet som ikke påbegynt, den eksisterer ikke. Den har blitt omtalt som et uferdig arbeidsdokument, og den har blitt beskrevet som et falsum, redigert av ukjente personer. I virkeligheten er den et nesten ferdig dokument som skulle ha vært på høring i begynnelsen av juni, og stort sett ferdigstilt i disse dager. Dette ble altså stoppet av "noen." Noen sier at den er stoppet av direktøren på FFI, mens sjef HV sier den er stoppet av noen på FD. Og dette er alvorlig! For her har altså FD stoppet en rapport fra høring, utelukkende for at den kommer med antall mannskaper som er nesten det dobbelte av hva brigader Brandvik som leder LMU har sagt at HV skal være. Det vil si 56.000 i rapporten (Hvis HV skal overta sektorovergripende ansvar fra politiet ved en konflikt) mot 30.000 fra Brandvik. Dette er ille! Når så rapporten ikke blir offentlig før LMU konkluderer, så kan politiske vedtak bli veldig feil ut i fra hva politikerne hadde stemt hvis de hadde fått disse opplysningene på forhånd.
Dette minner om grov tjenestefeil på et eller annet nivå, og bør etterforskes av påtalemyndighetene.
Videre så har denne rapportens eksistens bidratt til full splid på Stortinget mellom posisjon og opposisjon, med unntak av Arbeiderpartiet, som enda stiller seg bak regjeringen. Hvordan skal vi som velgere kunne stole på disse politikerne som går inn for å skjule belastende opplysninger før det skal gjøres vedtak?
Vi er Styrk Heimevernet! Vi er for et styrket forsvar av Norge, med et spesielt trykk på Heimevernet, som er vår aller største ressurs med både militære og sivile oppdrag!
Hvem lyver?
Det er politikere i FD som lyver, etter å ha blitt fortalt av embedsverket og såkalte kommunikasjonsspesialister at de skal lyve
Styrk Heimevernet!
]]>Ikke tid til å lese hele HV-rapporten på 40-50 sider? Her er delrapporten i et nøtteskall. Den viser at Norge trenger mange FLERE – ikke FÆRRE – HV-soldater for verne folk og land. Velgerne må avgjøre sin egen rett til beskyttelse på hjemstedet med stemmeseddelen 11. september.
En stemme til de rødblå partiene er både en stemme til kutt i din families trygghet på hjemstedet, men også din godkjenning av det spillet som har utspilt seg i demokratiets skygger, med embetsverk, hemmelighetskremmeri og bakrom som sentrale elementer.
Moderatorgruppen i folkeaksjonen Styrk Heimevernet (SH) har gjennomgått HV-rapporten for å belyse momenter vi mener er viktig å merke seg. Det er realitetene i HV-rapporten – ikke støyen rundt rapporten – som gir deg det beste utgangspunktet for dine egne vurderinger før det viktigs forsvarsvalget.
Selv om rapporten formelt ikke er ferdigstilt, gir den deg viktig informasjon du har rett til å få før et valg.
For å lese hele rapporten må du gå til siden hos Aldrimer.no. Dette nettstedet publiserer rapporten som Forsvarsdepartementet først nektet for eksisterte. Vi oppfordrer alle til å lese hele rapporten, og deretter få med seg venner og kjente til å STEMME NEI til HV-kutt 11. september.
«Delrapport 1: Struktur og volum» er grunnmuren i studien «Behovet for territorielle styrker i Norge», som Sjef HV, general Tor Rune Raabye, har bestilt. Forsvarsdepartementets generalmajor Odd-Harald Hagen utsatte studien til etter valget i et møte med Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) 1. juni 2017. Ifølge aldrimer.no’s kilder ble studien utsatt på grunn av «dårlig timing». SH er usikker på hva som menes med «dårlig timing», og hvem «timingen» er «dårlig» for. Vi ser det slik at forskning om Rikets behov for sikkerhet bør påskyndes, ikke utsettes – og at utsettelsen av forskningen var «dårlig timing» for Norge.
At Norge trenger FLERE – ikke FÆRRE – HV-soldater ble ikke nevnt da regjeringen offentliggjorde status for landmaktutredningen på Litteraturhuset 19. juni 2017. Brigader Aril Brandvik visste at forskningen tydet på behov for flere HV-soldater for Rikets sikkerhet, men tiet i forsamlingen.
Ivrige Høyremedlemmer har i sterke ordelag prøvd i diskreditere rapporten, og kalt den for «forfalsket» – i håp om å drepe debatten om innholdet og realitetene i rapporten. FFI-direktøren mente den var et «falsum». Forsvarsdepartementet har så langt ikke forklart hvem som tok avgjørelsen om å stanse forskningen. Var det embetsverket? Var det politisk ledelse?
SH krever svar – og vi mener FDs handllinger for å kutte i befolkningens rett til lokal trygghet er så alvorlig at departementet må granskes for å få alle fakta frem i lyset.
«Hvorfor studien er stoppet kan bare de som har stoppet studien forklare. Og det bør Forsvarsdepartementet faktisk forklare. Jeg skjønner ikke denne beslutningen», skriver Are Tomasgard på Facebook. I tillegg til å være i LOs toppledelse er han leder av Landsrådet for Heimevernet.
Ola Elvestuen (V) mener rapporten er grundig og interessant, og vi ha offisiell fremleggelse av rapporten før valget.
– Det virker unektelig svært merkelig at Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) først hevdet at dokumentet ikke eksisterte, men at man så hevdet at dokumentet var uferdig og en upublisert rapport som ikke var kvalitetssikret, sier Liv Signe Navarsete (Senterpartiet) til Aldrimer.no.
– Det er en voksende mistillit blant folk i Forsvaret både mot den militære og politiske ledelsen, sier Torbjørn Bongo, forbundsleder i Offisersforbundet, til Dagsavisen.
Som kjent går Ap, FrP og Høyre til valg på vedtaket om å kutte Heimevernet NED til 38.000 soldater, kun basert på økonomi og fagmilitære råd fra det embetsverket som nå er i skuddlinjen for stadig mer massiv ild fra en opprørt almenhet. Hvorfor skal Norge være det eneste landet i Europa som kutter ned i heimevern, mens våre allierte og naboer bygger opp heimevern?
SH mener Norge skal dimensjonere beredskap og beskyttelse ut fra Rikets behov for sikkerhet – ikke ut fra et budsjett som er oppspist av kostbare investeringer og et svindyrt forsvarsbyråkrati. Det er med kuler og krutt Norge skal forsvares mot ufredsmenn – ikke med blyanter og binderser.
SH mener vi skal kutte i byråkratiet hvis det må spares – ikke i befolkningens rett til trygghet på hjemstedet. Ap, FrP og Høyre går til valg på at de ikke forstår dette enkle og folkelige prinsippet.
Her følger vårt utvalg av avsnitt og nøkkelsetninger fra «Delrapport 1 Struktur og volum», etter at moderatorene har studert innholdet i rapporten. For enkel referanse følger vi rapportens kronologi med overskrifter og avsnittsnummer, slik at det blir enkelt for deg å finne sammenhengen. Vi siterer direkte fra HV-rapporten, og har markert noen setninger som vi mener er viktige med halvfet eller kursiv tekst:
… «Studien tar utgangspunkt i en trusselvurdering og en redegjørelse for Heimevernets ansvar og oppdragsløsning. Resultatene i rapporten bygger på opplysninger fra Fellesoperativt hovedkvarter (FOH) og de mest sentrale av Heimevernets samarbeidspartnere i Totalforsvaret gjennom møter med en politimester, tidligere fylkesberedskapssjef og i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB)». …
… «Med utgangspunkt i Heimevernets ansvar og oppgaver har strukturstudien estimert det antall soldater Heimevernet bør ha, dersom man skal kunne løse oppdrag knyttet til territorielle operasjoner. Tallet er noe høyere enn det som har blitt besluttet i inneværende langtidsplan«. …
«I tillegg har mye av forskningen bak strukturstudien vært rettet mot Totalforsvaret, hvor Heimevernet har en sentral rolle. Et av de viktigste funnene er Heimevernets rolle i Totalforsvaret og at dets kommandostruktur ikke bør avvike i betydelig grad fra inndelingen innen politiets struktur og ny fylkesstruktur». …
… «Ambisjonen for denne rapporten er å gi et første estimat for styrkebehov basert på kartlegging av oppgaver og nåværende styrkeallokering til ulike oppdragskategorier. I dette arbeidet er det viktig å ta utgangspunkt i en trusselvurdering som er rettet mot hele – og ikke deler av – landet, samt en grundig gjennomgang av HVs oppgaver i bredde». …
… «Kjernen i studien er at den skal munne ut i en helhetlig vurdering av et landsdekkende HV, som tar tilstrekkelig høyde for samtidighetsutfordringer som oppstår som følge av en landsdekkende trussel«. …
… «I den grad studien har beskrevet en avstand mellom oppgaver og ressurser, synliggjør dette en risiko for våre beslutningstakere, samt at det legger grunnlaget for investeringer dersom norske myndigheter beslutter en snarlig realisering av NATOs mål om at forsvarsbudsjettet skal opp til 2 % av brutto nasjonalprodukt (BNP)».
… «HV er en landsdekkende organisasjon som må forventes å bli utfordret av trusler i flere landsdeler og med stor grad av samtidighet. Hovedvekten av bidraget vil være russisk tilnærming i forhold til Norge, men trusselbildet vil også nevne en alternativ, ikkestatlig trussel, som kan ha særlig relevans for samfunnssikkerhet. Årsaken til at hovedvekten legges på russisk trussel, ligger i at det er dette som stiller det norske forsvaret overfor de største samtidighetsutfordringene. Dette trusselscenarioet vil utgjøre hovedgrunnlaget for resten av studien. Det er verdt å merke seg at trusselvurderingen bygger på et vidt omfang av åpne kilder, og den har vært kvalitetssikret av Etterretningstjenesten uten innsigelser». …
… «I forbindelse med estimering av nødvendige styrker for å løse de kartlagte oppgaver, er det i denne omgang lagt til grunn at oppdrag gjennomføres basert på dagens teknologiske løsninger, materiell, struktur og taktikk. På sikt vil det være aktuelt å undersøke muligheter som følge av teknologisk utvikling og mulige følger for mer effektiv oppdragsløsning. Dette vil være gjenstand for arbeider i senere deler av prosjektet». …
… «I tillegg til det mer militære perspektivet på HV er det nødvendig å se på de forventninger HV har fra sine samarbeidspartnere innen Totalforsvaret, herunder fylkesmenn, politimestre og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB)». …
… «Forskningen har tatt utgangspunkt i en studie av skriftlig grunnlagsdokumentasjon med tanke på HVs oppdragsportefølje. I første rekke omfatter dette operative krav for Heimevernet, Sikkerhetsloven og Forsvarssjefens nøkkelpunktdirektiv, dernest allierte doktriner for vertslandsstøtte og deployering av styrker. Pågående politisk debatt og referatene fra høringene i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite angående objektsikring våren 2017 har selvfølgelig en relevans for studien.
Videre har prosjektet gjennomført en trusselvurdering som er rettet mot hele landet. Det har vært meget viktig for studiens troverdighet at trusselvurderingen er godkjent av den instans i landet som skal ha kompetanse innen trusselvurderinger – Etterretningstjenesten.
For Russlands vedkommende har trusselvurderingen vært basert på åpne kilder, både fra samtidige bøker og artikler. Aleksander Svechins bok Strategy [55] har vært studert i den hensikt å etablere et bilde på det teoretiske fundamentet som dagens russiske generalstab hviler på. I tillegg har generell litteratur innen strategi vært lagt til grunn. Det har vært viktig å unngå en reduksjonistisk tilnærming til en landsdekkende organisasjon som Heimevernet. Ett eksempel på reduksjonistisk tilnærming er å redusere trusselens omfang slik at den «passer» til norsk styrkestruktur og gjelder kun i en liten del av landet. Støtten for en slik bevissthet kan hentes i følgende sitat fra admiral Wylie, [59] s. 71-72:
The player who plans for only one strategy runs a great risk simply because his opponent soon detects the single strategy – and counters it. The requirement is for a spectrum of strategies that are flexible and noncommittal, a theory that by intent and design can be applied in unforeseen situations … There is always in mind the hazard of the Maginot mentality, ashore, afloat, airborne, or chairborne.
En styrkestruktur må med andre ord være så fleksibel at den kan fange opp mange forskjelligartede trusler. I tillegg til militære kilder har poenget med usikkerhet også blitt beskrevet av Tetlock og Gardener [56], som selv med et optimistisk utgangspunkt i at det finnes dyktige “spåmenn” (superforecasters), reiser tvil om det er mulig å spå så langt frem som fem år frem i tid. Etterretningstjenesten har gitt sin støtte til en trusselvurdering som i stor grad stiller Forsvaret overfor samtidighetsproblematikk, med en hovedtyngde av konvensjonelle operasjoner i nord, kombinert med asymmetrisk krigføring i Sør-Norge.
Etter utarbeidelsen av en trusselvurdering som er godkjent av Etterretningstjenesten, har neste skritt vært å innhente synspunkter hos HVs oppdragsgiver og høyere hovedkvarter – Forsvarets operative hovedkvarter (FOH). Intervjuer har vært gjennomført med flaggoffisersnivå gjennom Sjef J-3 og Sjef J-5, samt senior stabsoffiserer innen planverk for allierte forsterkninger, nøkkelobjektliste og seksjon for operative erfaringer med tanke på erfaringer med hvilke styrkebehov som dukker opp under de årvisse gjennomføringer av Øvelse GRAM. Med denne faktainnhentingen har perspektivene fra FOH fått en mer fremtredende plass enn i tilsvarende studier i vår samtid.
Denne rapporten vier i tillegg stor oppmerksomhet til totalforsvaret. FFI har gjennomført intervju med en politimester med erfaring fra både Østlandet og Nordvestlandet [28], en fylkesberedskapssjef [50] og gjennomført to møter med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) [4]. Denne delen av arbeidet har bidratt til å tydeliggjøre hvilken rolle HV spiller i Totalforsvaret».
«Dagens russiske generalstabssjef, Valerij Gerasimov, har hentet sin inspirasjon fra Aleksandr Svechin. Noen av Svechins utsagn anses som nyttige i forhold vurdering av trusselen mot Norge:
“A particular strategic policy must be devised for every war, each war is a special case, which requires its own particular logic rather that any kind of stereotype or pattern, no matter how splendid it may be … And we must not farget that only maneuvers are on esided, white wars are a/ways two-sided. We must be able toget a grasp of war as it is perceived by the opposing side and clarify the other’s desires and goals.”4
Sitatet går i rette med de som påstår at en eventuell hybridkrig i Norge vil bli gjennomført etter samme oppskrift som f.eks. Ukraina. Samtidig kan dette nyttes som argument mot de som avviser at vårt land kan bli utsatt for hybridkrig, fordi Norge har helt andre karakteristika enn Ukraina. Hvis Russland skulle iverksette operasjoner i Norge, vitner følgende sitat om helhetlig tilnærming:
“In determining the political goal of a war, a politician should keep in mind the positions on the military, social and economic fronts whose capture would put him in a favorable position for conducting peace talks.” 5
Svechin gjorde også betraktninger omkring kommunikasjonslinjer, hvor HV har en viktig rolle:
“Many writers call a war in which a strategist does not demonstrate sufficient concern for the security of his lines of communication with the base and thus places the army at great risk and adventure.”6″
«Den indirekte strategiske tilnærming nytter forskjellige metoder av indirekte militære og ikke-militære aksjoner/operasjoner og midler. Ikke-militære midler inkluderer politiske, juridiske, økonomi standard, allmenn informasjon og teknologiske systemer som nyttes av stater for å påvirke interne og eksterne relasjoner. Den indirekte strategien nytter skjulte operasjoner som genererer interne problemer for den fiendtlige staten.
Operasjonene kan både være utført av spesialstyrker og/eller tredjepart, som kan være andre nasjoner med samme interesse, transnasjonale selskap, private militære selskaper eller organiserte kriminelle som leies inn, eller internasjonale terroristorganisasjoner, dvs. alle som tjener på at fiendestaten får problemer. Disse operasjonene kan støttes av informasjons- og etterretningsoperasjoner i en orkestrert utførelse. Ekstern aggresjon holdes skjult, og plutselig bryter det ut demonstrasjoner og opptøyer mot regjeringen. Det skapes frontlinjer mellom etnisiteter eller andre type grupper. Ekstremister nyttes for å drepe personer som ikke er på «ens egen side». 16 Dette nyttes som påskudd for intervensjon. Russland mener de har rett til å intervenere i andre land om russiske statsborgere er truet. Denne trusselen kan de selv skape, også om det medføre fare for skade på russiske borgere.
Asymmetriske metoder krever studier av robusthet og svakheter til målet. Disse studiene vil kreve sofistikert og nøyaktig etterretningsinnsats, slik at det kan utvikles måter å utnytte målets svakheter på.
Presis kartlegging av fiendens mest sårbare og svake områder er vesentlig for å maksimere effekt og minimere innsats av egne styrker og ressurser. 17 Det er ikke russisk kraftsamling å ødelegge hvert våpen, men å rette destruksjonen mot informasjonssystemet, etterretningskilder, navigasjon og styresystem og kommunikasjon og kommando og kontrollsystem. 18 Asymmetrisk tilnærming kombinerer forskjellige former og metoder i styrkebruk og er ment å utnytte områder hvor motstanderen er underlegen. 19
Det gjennomføres daglig etterretningsoperasjoner mot Norge, både fysisk og i cyberdomenet som forberedelser på å utnytte forskjellige sårbarheter i samfunnet og Totalforsvaret sett under ett. Det er også påvirkningsoperasjoner som søker å fremme fremmede makters interesser på bekostning av norske. Dette inkluderer Russland, og sette fra en indirekte – asymmetrisk tilnærming så vil dette være forberedelse for bruken av styrker og midler mot våre sårbarheter i indirekte operasjoner».
«Militante islamister har vist evne og vilje til maktbruk mot andre NATO-land og har intensjon om nye angrep. Det foreligger både krigserklæring og trusler rettet mot Norge. Det er med andre ord etablert en krigstilstand hvor krigføringen for Norges vedkommende føres i andre krigsteater.
Jihadistene ønsker å inspirere til ytterligere vold – publikum her er globalt. De søker også å forstørre sosiale skillelinjer. Det er også en intensjon om å få myndighetene til å overreagere. Dette vil bli utnyttet i propagandaøyemed. Jihadistene har intensjon om å projisere styrke og evne, skape frykt og uro i befolkningen. De har også som målsetning å påvirke regjeringens policy og handlinger, samt å øke egen rekruttering. Spesifikke målsetninger er å motivere egenjihads base og sympatisører, samt påvirke befolkningen i mållandet.
I Europa kan en si at opprøret mot det verdslige styre er i fase 1, delvis i fase 2. Fase 1 karakteriseres av små spredte angrep for å uttrette fienden og mobilisere befolkningens støtte, her forstått som den muslimske diasporaen. Fase 2 er å etablere baser, militærkontingenter og parallellsamfunn som ledd i påvirkningen av statens politikk. Her er det spesielt parallellsamfunn som i enkelte land er under utvikling. Fase 3 er gradvis utfordring av statens maktmonopol – lov og orden. Siste fase er å innføre Allahs styre i form av sharia.26 Norge oppfattes som et legitimt mål, men er ikke i toppen av mållisten.
Fordi militante islamister er svake militært, nytter de seg av terror. Dette er en taktikk som ved å drepe noen, sprer frykt og underkuer mange. Det brukes ikke bare direkte angrep, men også overgrep, massemord og bestialiteter for å nå dette målet. Skalaen går fra angrep utført av enkeltpersoner til kompliserte angrep utført av grupper.27
Jihadistene mestrer “fryktens teater” og dyrker derfor det spektakulære ved valg av angrepsmål og mord på hjelpeløse individer». …
«Det er vanskelig å se muligheten for at jihadistene vil komme til en fredelig løsning med USA og dets allierte som Norge. Russland forventes å fortsette nåværende hovedretning i omgang med omverden, selv om en ikke vet hvor lenge det nåværende regime blir sittende med makten. Store sosiale omveltninger som kan få betydning for sikkerheten i Norge er svært vanskelig å forutsi». …
«Det er viktig for norsk planlegging at vi innretter oss for å føre krigene slik de kan arte seg, og ikke slik vi ønsker at de skal være. Usikkerheten gjør det også nødvendig å være tilpasningsdyktig i form av den nødvendige militære intelligenskapasitet til å forstå hvilken krig vi er inne i, og endre styrkene etter hvert som krigen endres.
Den sikkerhetspolitiske situasjonen er kompleks og har stor dynamikk. Det er vanskelig å forutsi hvilke aksjoner som kan rettes mot Norge og norsk befolking. Jihadistene kan tenkes å ville ramme oss på sårbare områder. Russland kan tenkes å gjøre dette i situasjoner hvor ære, frykt og interesser er berørt. Begge trusselaktørene er i stand til å generere aksjoner som metter kapasiteten, enten det er den militære eller politiets evne til bevoktning eller håndhevelse av lov og orden«. …
«HV må kunne løse oppdragene gitt av Stortinget under følgende krigs- eller krigslignende situasjoner:
«Krig er en kamp mellom viljer og evne til å bite tennene sammen og kjempe for det som en har kjært er en vel så viktig evne som utstyr og taktikk. Det er fienden som bestemmer hvor, når og med hvilke midler han vil slå til. Tilstedeværelse med sikring er det som er nødvendig for å gi befolkningen sikkerhet – en opplevelse av trygghet.
Anslag mot kommando og kontroll- og etterretningssystemer kan føre til desentralisert strid, og uten at egne enheter kan forventes å ha tilgang til et fullverdig overordnet situasjonsbilde».
«HV utgjør et landsdekkende element i landmakten, og har evnen til å utgjøre en krigsforebyggende terskel mot trusler på norsk landjord i hele landet. Innsatsstrukturen er noe bedre trent og utstyrt enn områdestrukturen, og Sjef HV har i denne sammenheng benyttet analogien til et spyd – innsatsstrukturen er spissen, mens områdestrukturen er skaftet. Det er områdestrukturen som gjennom kvantitet sikrer at HV har en viss utholdenhet i forhold til sin oppdragsløsning, jamfør trusselvurderingen som oppsummeres med bl.a. et behov for utholdenhet i Forsvaret».
«Ut fra Heimevernets oppdragsløsning av territorielle operasjoner har HV–distriktene et sett med oppgaver. Den mest sentrale av disse er objektsikring, som har fått økt prioritering i landet etter terroraksjonene 22. juli 2011.
Nøkkelobjekter: I henhold til gjeldende langtidsplan for Forsvaret (LTP) er nøkkelobjektene en dimensjonerende oppgave for Forsvaret. Relevant grunnlag som har vært benyttet for å forstå systemet for nøkkelobjekter er: 1) Sikkerhetsloven, 2) Forskrift om objektssikkerhet, 3) Direktiv for uttak og sikring av nøkkelpunkter (FSJ) og 4) Instruks om sikring og beskyttelse av objekter ved bruk av sikringsstyrker fra Forsvaret og politiet i fred, krise og krig (Kgl.Res). Objektene på Forsvarets nøkkelobjektliste bygger opp om Forsvarets basisfunksjoner og øvrig krigsviktig infrastruktur.
Politiobjekter [6]: Politiobjektene omfatter en liste over objekter som er vitale for norsk samfunnssikkerhet. Noen – men ikke alle – politiobjektene baserer seg på forhåndsplanlagt bistand fra Forsvaret. Noen av politiobjektene, som f.eks. innen olje og gass, har vært gjenstand for avtaler mellom politidistriktene og Forsvaret med tanke på forhåndsplanlagt håndhevelsesbistand. Her er samme referanser lagt til grunn som i foregående avsnitt, bortsett fra at FSJ’ Direktiv for uttak og sikring av nøkkelpunkter ikke har relevans. Ut fra Forsvarssjefens Direktiv for uttak og sikring av nøkkelobjekter og føringer fra Forsvarsstaben i forbindelse med dimensjonering av styrkestrukturen, er det viktig å påpeke at oppgaver i forbindelse med politiobjekter ikke er dimensjonerende for Forsvarets styrkestruktur. Samtidig berører denne avgrensningen noe av kjernen i Traavik-utvalget [42], som etterlyser sektorovergripende tiltak i ny sikkerhetslov. Utkastet til ny lov peker på en rekke kapasiteter som er av vital nasjonal interesse, som i dag ikke er dimensjonerende for Forsvaret (se for øvrig avsnitt 5.6).
Militære oppgaver som alliert mottak, overvåkning og kontroll, liaisonering og bekjempning: Selv om objektsikring ble holdt frem som HVs kjerneoppgave, har årlige gjennomføringer av Øvelse GRAM og utvikling av distriktsvise planverk vist at territorielle operasjoner utgjør noe mer. Gjennom de siste års utvikling av nasjonalt planverk for mottak av allierte forsterkninger har HV fått en fremtredende rolle. Når det gjelder overvåkning og kontroll, legger studien til grunn det som er beskrevet i dokumentet “Fremtidens Heimevern“. [24]
Planverk FOH og allierte krav til vertsnasjon: Med tanke på mottak av allierte styrker, har Norge som vertsnasjon en del forpliktelser overfor de allierte som vil komme oss til unnsetning. I forhold til U.S. Marine Corps har Norge utarbeidet en egen Memorandum of Understanding (MOU) med USA. I tillegg har Norge, i likhet med våre allierte, ratifisert NATO-doktrinene AJP-13.3 «Deployment ofForces» [38] og AJP-4.5 «Host Nation Support» [39]. Disse doktrinene angir en rekke forhold som bør være dimensjonerende for vårt forsvar.
Militær støtte til samfunnssikkerhet: Inputs fra DSB, herunder NATO program «Resilience» og 7 Baseline Requirements. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), som er underlagt Justis- og beredskapsdepartementet, har ansvaret for samfunnssikkerheten, også i rammen av Totalforsvaret. Utledet av nevnte “Baseline requirements” er det sannsynlig at enkelte samfunnskritiske installasjoner vil kunne ha behov for militær beskyttelse.
Ny struktur i fylkesinndeling og politiet: Sivilmilitært samarbeid har vært en av de mest fremtredende rollene til HV-distriktene, etter at disse overtok lokalt territorielt ansvar (LTA) etter nedleggelse av Hærens forsvarsdistrikter. På regionalt nivå utgjøres totalforsvaret av en rekke etater og virksomheter, inkludert private aktører. De viktigste lederne i det regionale totalforsvaret er fylkesmannen, som i henhold til sin instruks har samordningsansvar innen alt beredskapsarbeid, politimesteren og HV-distriktssjefen».
«Sjef J-3 gikk direkte til kjernen i hva han oppfatter å være landstyrkenes hovedoppgaver. Hans forståelse av forskjellen mellom taktiske samvirkesystemer og territorielle styrker gjenspeiler Sjef Hæren og Sjef HVs syn. Mens Hæren skal slå, ta, stanse og holde, er HVs oppgaver å sikre objekter, sikre viktig lende og kommunikasjonslinjer samt å sikre fremføring av forsyninger«.
«Sjef Seksjon for J-5/719 ga uttrykk for at det i Forsvaret ikke finnes tilstrekkelige styrker for å løse alle oppdrag, et syn som ble underbygget under samtaler med representant for Seksjon for operative erfaringer og vedkommendes redegjørelse for erfaringer fra Gram-øvelsene. Disse øvelsene viser at det er behov for sikring av nøkkelpunkter, kolonner og fremføring av logistikk; dette er for øvrig samsvarende med momentene påpekt av J-3. Gjennom en økt involvering av sivile deler av totalforsvaret under øvelsene, har det blitt belyst at fokus under øvelsene er for snevert orientert rundt statssikkerhet, og at det er en økende bevissthet rundt behovet for å se på oppgaver forbundet med samfunnssikkerhet. … Krigsfangetjeneste har også dukket opp som en oppgave som HV må løse».
«Selv om man i enkelte scenarier har fokus i Nord-Norge, er det nødvendig med oppmerksomhet og militær beredskap også i resten av landet».
«Som lokalt territorielt ansvarlige bør de distriktene som har grense til Sverige eller Finland kunne samarbeide med relevante aktører på den andre siden av riksgrenser».
«Stortinget har i inneværende langtidsplan for Forsvaret besluttet at Sjøheimevernet (SHV) skal avvikles [11]. Sjøheimevernet blir således ikke lenger en del av Heimevernet. Samtidig innebærer ikke dette at oppgavene har forsvunnet.
Oppdragsløsning av Sjøheimevernets tidligere oppgaver har prinsipielt tre alternativer:
1) Oppgavene videreføres i Landheimevernet, 2) Oppgavene videreføres av Sjøforsvaret, eller 3) Oppgavene blir ikke løst, noe som bør synliggjøres i form av bevissthet rundt risiko. …
Etter nedleggelse av SHV står landet overfor et valg mellom å etablere en kapasitet for håndhevelse av suverenitet og jurisdiksjon i kystsonen eller å akseptere risiko som følge av manglende kapasiteter«.
… «Etter at Heimevernets distriktssjefer overtok det lokale territorielle ansvaret har HV fått en mer sentral rolle i forhold til det militære forsvaret av norsk landterritorium enn før. Samtidig innebærer nedleggelsen av Sjøheimevernet en svekkelse i Heimevernets bidrag til å sikre kystsonen, herunder et betydelig antall nøkkelobjekter med sjøside».
«I prop 151 (2015-16) Kampkraft og bærekraft legger regjeringen frem sin langtidsplan for Forsvaret. Proposisjonen beskriver Heimevernets oppdrag og utvikling, men den fremtidige rolle, struktur og kapasiteter vil bli ytterligere vurdert i sammenheng med utviklingen av Hæren. Dette vil foregå i en egen utredning av landmakten.
Proposisjonen gir allikevel noen viktige føringer som vil benyttes som bakteppe i denne bakteppe i denne studien. Formuleringen i pkt 5.5.1 presiserer oppdraget [ 11]:
Heimevernet har et landsdekkende territorielt ansvar som innebærer vakt og sikring av viktige objekter og infrastruktur, territoriell overvåking og kontroll, tilrettelegging for og mottak av allierte forsterkninger og sivilt-militært samarbeid. Heimevernet har en viktig rolle i å etablere lokal situasjonsforståelse og sikring ved mottak av allierte styrker.
Dette er omfattende og krevende oppgaver som skal legges til grunn for den videre utvikling av Heimevernet, ikke minst på bakgrunn av utviklingen i den sikkerhetspolitiske situasjonen. Det må også tas høyde for at landet kan bli eksponert for ikkemilitære virkemidler for å påvirke vår vilje og evne til å motstå press (hybrid krigføring). Russlands angrep i Georgia, annekteringen av Krim og innblandingen i Donbass er eksempler på dette. Identiske situasjoner vil selvfølgelig ikke oppstå i Norge, virkemidlene vil tilpasses den konkrete konflikt. Dette betyr at beredskapen må legges bredt an Garnfør trusselvurderingen). Vi må ha evne til å forsvare de mest kritiske militære og sivile objekter. Sivil infrastruktur kan bli utsatt for terrorisme eller sabotasje og befolkningen kan eksponeres for falske nyheter for svekke vår evne og vilje til både å føre krig og yte grunnleggende tjenester til sivilbefolkningen. I dette kapittelet skal vi vurdere betydningen av det sivilt-militære samarbeidet, hvor viktig det er for å ivareta stats- og samfunnssikkerheten, hvordan det kan realiseres og nødvendigheten av at Heimevernet bidrar. Dette må sees innenfor rammene for Totalforsvaret, slik det er beskrevet i dokumentet “Støtte og samarbeid”, utgitt i fellesskap av Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet i april 2015″.
«HV er til stede over hele landet og innehar svært god lokalkunnskap, noe som gjør at HV er en viktig ressurs innenfor Totalforsvaret.
Bistand kan gis for å forebygge og bekjempe terroranslag som politiet har hovedansvaret for å håndtere. Slik bistand vil primært være av forebyggende karakter, og vil først og fremst være aktuelt i forbindelse med situasjoner der det iverksettes omfattende objektsikring og/eller hvor beskyttelsesbehovet vil kunne strekke seg over en lengre tidsperiode».
«Totalforsvarskonseptet innebærer også Forsvarets støtte til sivile myndigheter under alvorlige naturhendelser. … Som grunnlag for tiltak, har Miljøverndepartementet lagt frem en utredning som vurderer samfunnets sårbarhet og behov for tilpassing til konsekvenser av klimaendringene i Norge (NoU 2010:10). … … Vi skal konsentrere oss om fenomener som kan påvirke hyppigheten av naturkatastrofer og som vil kreve innsats fra nødetatene og forsterkningsressurser som Heimevernet». … [D]et er grunn til å forvente hyppigere ekstremvær som krever mobilisering av beredskapsressursene. Heimevernet vil få mer å gjøre«.
«[N]år landet beveger seg mot alvorlig krise og krig og beskyttelsesbehovet øker, minker tilgjengeligheten av styrker til sikring av eksempelvis: stortingsrepresentanter (pkt a), datalagringsanlegg og gassforsyningsanlegg (pkt c), oljeinstallasjoner (pkt d) og mat- og energiforsyning (pkt e)».
«I kontekst av trusselbildet er det dermed relevant å beskrive sammenhenger mellom Heimevernets konkrete oppgaver knyttet til objektsikring, alliert mottak, transportsikring m.m. opp mot denne mer overordnede oppdragsbeskrivelsen. En slik beskrivelse kan bidra til å tydeliggjøre effekten av ulike fiendtlige tiltak og mulige konsekvenser av manglende sikring. Ut fra en gjennomgang av listen over politiobjekter, er det åpenbart at de fleste av disse kan være aktuelle mål i en hybridkrig, og at disse målene kommer innenfor Traavik-utvalgets definisjon av vitale nasjonale interesser i innstilling til ny Lov for forebyggende sikkerhet».
«Om samtidige studier kommer frem til andre tall, skyldes det sannsynligvis et forskjellig utgangspunkt. Det kan hevdes at Landmilitær utredning (LMU) har en økonomisk ramme, hvor et begrenset beløp skal fordeles på Hæren og HV. HV strukturstudie har tatt utgangspunkt i styrkebehov, uten at noen kostnadsberegning er gjort«.
«Jo mer man forsker på Totalforsvaret, desto mer bevissthet oppnås om behov for en landsdekkende styrkestruktur og ledelse på regionalt nivå. Blant en rekke offentlige og private institusjoner som bl.a. er representert i fylkesberedskapsrådene, fremstår fylkesmann, politimester og HV-distriktssjef som de mest fremtredende ledere innen Totalforsvaret på regionalt nivå. Med tanke på at landet er delt inn i 12 politidistrikter, anbefales det som minimum at dagens distriktstruktur på 11 distrikter opprettholdes».
«Heimevernet trenger ca. 50000 soldater for å løse de oppgaver som ligger under territorielle operasjoner. Da er ikke politiobjektene regnet med. Siden man ikke kan utelukke at Traavik-utvalgets innstilling kan medføre at Forsvaret får et sektorovergripende ansvar for å sikre vitale nasjonale interesser i krig, er det relevant å nevne at 4000 soldater er satt av til å sikre politiobjekter- en type oppdrag som i dag ikke anses dimensjonerende, men som kan bli det.
Avviklingen av Sjøheimevernet innebærer at et betydelig antall objekter med sjøside står uten sikring, samt at evnen til overvåkning og sikring av allierte styrker langs kysten bortfaller, dersom andre deler av Forsvaret ikke overtar disse oppgavene«.
]]>V-DAG MINUS 108: I Storbritannia er soldater politiets styrkemultiplikator for å beskytte mennesker og verdier. I Norge er det kun Heimevernet som kan stille tusenvis av soldater til støtte for politiet på kort varsel hvor som helst i landet. Ap, FrP og Høyre går sammen til valg på å kutte i HV.
Fordelene med et tilstedeværende HV er lokalkunnskap og kort responstid. I løpet av timer kan de første HV-mannskapene være på plass for å støtte politiet. I løpet av kort tid senere kan store HV-avdelinger være klare til å beskytte befolkningen og sårbare verdier – også mot terror i fredstid. Når det skjer, er det politiet som har kommando over HVs mannskaper – HV støtter kun politiet, og vil få midlertidig politimyndighet.
Storbritannia har utløst Operation Temperer, som medfører soldater som patruljerer i gatene. Hvis du har vært på storbyferie i Europa, er bevæpnet politi og soldater med våpen side ved side et kjent syn.
Mange lurer på følgende:
Svaret er klart nok ja: HV kan utkommanderes til støtte for politiet, og vil da bli en mektig styrkemultiplikator for politikorpset – og et vesentlig bidrag for økt trygghet for deg og din familie. HV kan bistå med mannskaper som løser skarpe oppdrag for politiet, slik at politiet også kan bruke sine ressurser til ordinære politioppgaver, blant annet etterforskning og trafikktjeneste.
Stadig flere reagerer på at Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre står sammen om å kutte i Heimevernet, i utrygge tider. Ved å kutte i Heimevernet, rammes HVs muligheter til å gjøre din familie trygg i fare. 7000 ekte, levende HV-soldater får sparken, og Sjøheimevernets 136 tilgjengelige fartøy er borte fra beredskapen ved våre titalls olje/gassanlegg. I en stadig mer uforutsigbar verden, står de rødblå skulder ved skulder om å kutte dramatisk i folks rett til trygt nærmiljø i fred, krise og krig.
Tidligere var bistand fra Forsvaret regulert i en forskrift – bistandsforskriften. Fra 1. desember 2015 er bistand fra Forsvaret inntatt i politilovens § 27 a, ny forskrift er på plass og prosedyrene for å be om bistand er vesentlig forenklet. Her er lovteksten:
§ 27 a. Bistand fra Forsvaret
Etter anmodning kan Forsvaret bistå politiet ved
1. forebygging og bekjempelse av anslag av særlig skadevoldende eller omfattende karakter, herunder vakthold og sikring av objekter og infrastruktur,
2. ettersøking og pågripelse av personer som kan sette menneskers liv og helse eller vesentlige samfunnsinteresser i alvorlig fare, og
3. ulykker, naturkatastrofer og lignende for å verne menneskers liv og helse, eiendom og for å opprettholde ro og orden.
Ved bistand som nevnt i første ledd kan Forsvaret utøve makt innenfor de rammer som følger av § 6. Det samme gjelder når Kystvakten yter bistand etter kystvaktloven § 17 første ledd, og når Forsvaret utøver grenseoppsyn på landegrensen mellom Norge og Russland.
Utenfor tilfeller som nevnt i første ledd kan Forsvaret etter anmodning bistå politiet med materiell, spesialkyndig operatørpersonell og annet.
Kongen gir nærmere bestemmelser om Forsvarets bistand til politiet.
Nøkkelordene for HV når terrortrusselen er høy, er «forebygging … vakhold … sikring». At hjemmelen for bistand er forankret i politiloven, illustrerer også Forsvarets innsats som bistand til politiet. Loven «legger opp til at politiet kan be om bistand i forkant, i forbindelse med og i etterkant av et anslag. Forsvaret kan således bistå både ved forebygging, håndtering og reparasjon», heter det i Prop. 79 L (2014–2015) Endringer i politiloven (bistand fra Forsvaret). Det heter videre i proposisjonen:
«Personell fra Heimevernet vil også være en viktig ressurs, særlig i forbindelse med vakt og sikring. Det kan også tenkes bistand med grensekontroll, for eksempel ved midlertidig gjeninnføring av grensekontroll på indre Schengen-grense for å avverge en potensiell terrorhandling».
I Danmark bistår Hjemmeværnet for eksempel politiet med grensekontroll i disse dager. Også i Norge har HV trent sammen med grensemyndighetene, for å kunne bistå med å avverge. Bistand til vakthold på flyplasser, fergeterminaler og andre mulige terrormål er også innenfor de områdene der politiet kan – og bør – be om hjelp hvis terrortrusselen tilsier det. Vil du føle deg mer eller mindre trygg hvis du ser naboen i HV-uniform bistå politiet i ditt nærmiljø ved en ny terrortrussel?
Når Ap, FrP og Høyre har vedtatt å kutte i HV, kutter de også samfunnets evne til å verne mennesker og verdier hvis terror på nytt skulle true Norge – slik våre naboer og allierte opplever. I dag er det 108 dager til valget – V-dagen. De tre partiene kan velge å snu nå – eller møte velgerne til duell på V-dagen om retten til trygghet i urygge tider.
]]>Partier går til valg på vedtak de har gjort. Velgerne vurderer vedtakene, og sier ja eller nei til innholdet. Den informerte velger stemmer ikke over valgflesk eller trylletale, men søker faktasvar. Denne ordningen kalles «demokrati».
Folkeaksjonen Styrk Heimevernet møter nå kritikk fordi vi oppfordrer velgerne til å stille partiene bak det omstridte forsvarsvedtaket til ansvar for vedtaket i høstens valg.
Våre krav er enkle:
– Bevilg STRAKS småpenger (300 millioner) til fullfinansiering av Heimevernet.
– Stans ØYEBLIKKELIG pågående kutt i folks trygghet og beskyttelse av våre verdier.
– Bevilg SNAREST to prosent til forsvar.
Mange politikere vil snakke om «trygghet» i tiden fremover. Gjør en liten faktasjekk – ikke stol på hva de sier, men se hva de gjør. Du vil bli overrasket: «Styrking» betyr i realiteten kutt. «Åpenhet» betyr hemmelighold. «Trygghet» betyr «kutt i trygghet» fra de tre partiene som er ansvarlig for forsvarsvedtaket. Stadig forvirret? Les videre!
Sosiale medier koker over
Kritikken mot vår folkeaksjon kommer fra tilhengere av de partiene som er ansvarlig for det omstridte forsvarsvedtaket. Vår hypotese er at partiene bak vedtaket nå innser at risikoen for omfattende velgerflukt er økende. Selv om tradisjonelle medier i liten grad skriver om retten til trygghet, er sosiale medier i ferd med å koke over av debattinnlegg, sinte argumenter og kommentarer som aldri burde vært fremsatt i det offentlige rom og som slettes tvert på våre plattformer.
Forsvarsvedtaket legger opp til en langsiktig finansiering av forsvar i fremtiden. Det er bra. Men vedtaket betyr også at Heimevernet kuttes fra 45.000 til 35.000 soldater der du bor, og Sjøheimevernet – som blant annet vokter og verner våre fantasillioner i olje/gassanlegg langs kysten – er lagt på land. Det er ikke fullt så bra. Forsvarsvedtaket verner også et byråkrati som gjennom årene spiser mesteparten av forsvarsbudsjettet. Dette er heller ikke greit.
Heimevernet er Forsvarets desidert største avdeling, og er til stede der du bor. En HV-nabo nær deg har utstyr hjemme og er klar til å rykke ut 24/7/365 for å beskytte ditt nabolag med sin militære og sivile kompetanse – i fred, krise og krig. Det er denne beskyttelsen de tre partiene nå går til valg på å kutte dramatisk i. Sjefen for Heimevernet, general Tor Rune Raabye, har vært tydelig: Han trenger minimum 45.000 soldater for å løse sitt oppdrag der du bor. Vi vil gi ham de mannskapene han trenger, fordi det handler om vår trygghet.
Heimevernet er også «best og billigst forsvar mot dagens hybridtrusler». Forsvarets største avdeling koster bare tre prosent av forsvarsbudsjettet. Til sammenlikning får den administrative etaten Forsvarsbygg ti prosent av budsjettet for å forvalte mindre og mindre eiendom.
Hvis partiene må kutte, bør de kanskje heller kutte i et forvokst og kostbart byråkrati enn å kutte i folks rett til rimelig beskyttelse og sikkerhet?
De tre store partiene lytter ikke til massive folkelige protester, men velger å stå fast på forsvarsvedtaket. Da har vi som folkeaksjon dessverre ikke annet valg enn å fraråde velgere å stemme på partiene som har vedtatt å kutte i velgernes rett til trygt nærmiljø.
Med andre ord: Når partier går til valg på å kutte i trygghet mens de snakker om «trygghet», må vi velgere dessverre gå til valg på å kutte i disse partiene.
Så enkelt. Så brutalt. Så demokratisk.
Valgsak nr 1: Retten til trygghet der du bor
Vi skulle ønske vi slapp å bruke velgernes mektigste våpen: Velgermakten. Vi skulle ønske de tre største partiene var litt mer lydhøre overfor de velgerne som gav dem makt og innflytelse. Trygghet er imidlertid så grunnleggende for folk at vi ikke kan sitte stille å se på at politikere likviderer Heimevernet som bidrar til sikkerhet og beskyttelse for deg og din familie.
Vi vil ikke gi råd om å stemme på andre partier. Derimot vil vi oppfordre alle velgere til å ta et informert valg om trygghet på valgdagen i september. Konkret trygghet er valgsak nr 1 i årets stortingsvalg.
Derfor har vi ulike plattformer på sosiale medier, hvor vi sprer faktainformasjon, deler debattinnlegg og bidrar til at velgerne får mer kunnskap til å ta informerte valg om trygghet for seg selv og familien. Vi har ukentlig cirka 150.000 engasjerte, som deler, kommenterer og sprer kunnskap om forsvarsvedtaket. Jungeltelegrafen er low-tech – men effektiv. I tiden fremover kommer du også til å treffe små grupper som deler ut aviser og snakker med folk over hele landet. Vi har tro på å snakke med folk, ikke til dem. Vi har tro på folks kritiske sans og evne til å skille sant fra usant, fakta fra alternative og ufullstendige fakta.
Vi får kjeft for at vårt råd om å styre unna partiene bak forsvarsvedtaket fører til økt oppslutning for Senterpartiet. Til det er å si: Hadde de tre store partiene vært noe mer lydhøre tidligere, hadde det vært unødvendig å stille partiene skarpt til ansvar for vedtaket i valget. Da ville lekkasjen til Sp antakelig vært mindre. Debatten hos oss viser imidlertid klart at også Sp får så øra flagrer for sine forsvarsvedtak. Vi får kjeft for at vi har presentert Venstres alternative forsvarsplan.
Vi tar kjeften med knusende ro. Som man reder, ligger man. Vi er like tverrpolitiske. Jo mer kjeft vi får, dess flere følgere slutter seg til våre ulike plattformer på sosiale medier. Alle faktaopplysninger om hva de ulike partier står for, er bidrag til at du kan ta et informert valg i september.
Statens plikt til å beskytte deg
Staten plikter ubetinget å beskytte borgere der de bor og sikre hele territoriet, i fred, krise og krig:
«Statens aller viktigste oppgave er … å beskytte landets borgere og samfunnet de er en del av. En stat som ikke evner å sikre sin egen og borgernes overlevelse misligholder samfunnskontrakten mellom stat og borger», heter det i NOU 2016:19, som ikke er nevnt i forsvarsvedtaket.
For å oppfylle plikten, kreves blant annet beskyttelse som har forutsetninger for å beskytte borgerne mest mulig effektivt: Tilstedeværelse, kort responstid, motivasjon, lokalkunnskap mv. Dette har Heimevernet – nær deg. Når partier snakker om «trygghet» og «Statens plikter» samtidig som de vedtar å kutte i denne tryggheten… Ja, du skjønner tegninga.
For få år siden ble Staten dømt for manglende beskyttelse av en borger. Prinsippet om å beskytte deg og meg har altså rettslig realitet (selv om det her var tale om manglende politiinnsats og omstendighetene ikke er direkte sammenliknbare).
NATOs krav til samfunnsberedskap
Atlanterhavspaktens artikkel 3 kretser om samfunnsberedskap. NATO krever at Norge kan beskytte kritisk infrastruktur mv i fred, krise og krig:
1. Continuity of government and critical government services;
2. Energy supplies;
3. Ability to deal effectively with uncontrolled movement of people;
4. Food and water resources;
5. Ability to deal with mass casualties;
6. Telecommunications and cyber networks;
7. Transportation systems.
Uten HV til stede over hele landet er det vanskelig å oppfylle NATOs forpliktelser – da vil vår evne til å sikre folk og verdier svekkes. Det forsvarsvedtaket som er gjort, kan vanskelig sees som bidrag til å oppfylle NATO-kravene. Disse NATO-kravene er heller ikke nevnt i forsvarsvedtaket som nå er under angrep fra flere og flere velgere.
Vi ser at våre naboland og allierte bygger OPP sine lokalt forankrede heimevern for ivareta sine borgere der de bor, og etterleve NATOs sju krav. Norge er det ENESTE landet som kutter i sitt heimevern. Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre er de eneste partiene i HELE Europa som har vedtatt å kutte i heimevern som skaper trygghet der folk bor.
I Norge velger tre partier altså å gå til valg på et vedtak som kutter dramatisk i den beskyttelsen Staten plikter å gi. Klart det blir bråk.
Møtt med øredøvende taushet
Politikerne argumenterer med at de støtter seg til råd de har fått fra Forsvaret selv. Dette fritar ikke politikerne for ansvar – de kan ikke legge ansvaret på Forsvarssjefen. Deres ansvar overfor velgerne er større og mer omfattende enn Forsvarssjefens avgrensede sektoransvar. Dessuten er ikke Forsvarssjefen på valg. Partiene må selvstendig foreta en totalvurdering av hele sitt ansvar overfor borgerne. Politikerne har også et ansvar for å være kritiske til de råd de får, og ikke ta alt for god fisk.
Demokrati er å sørge for at beslutninger i samfunnet tas på et mest mulig materielt korrekt faktisk grunnlag. Dette er en av tre pilarer den grunnlovsbeskyttede menneskerettigheten ytringsfrihet hviler på.
I halvannet år har Folkeaksjonen Styrk Heimevernet argumentert saklig og påpekt faktafeil i forbindelse med forsvarsplanen – men er møtt med øredøvende politisk taushet, og et forsvarsvedtak som klart hviler på et ufullstendig faktum. Noen få eksempler på feil/ufullstendige fakta som Stortinget har lagt til grunn for kutt i HV:
– Det er FEIL at HV har et «rekrutteringsproblem» som begrunner kutt. Nå vet vi at 13.000 soldater fra førstegangstjeneste kan overføres HV-tjeneste i dag. Dette var kunnskap Forsvarsdepartementet kunne fått ved noen tastetrykk da de jobbet med planen, men departementet unnlot å ta det med i det som ble forelagt politikerne.
– Forsvarsdepartementet beskrev Sjøheimevernet som en «kostbar ressurs» som må nedlegges. Vi vet – som et ubestridt faktum – at SHV koster 80 millioner kroner i året. Vi vet også at våre olje/gassanlegg representerer uante milliardverdier (Bare Statoil Kårstø produserer olje/gass for mer enn 200 MILLIARDER i året). Nå vet vi også at flere eksperter mener SHV ikke kan erstattes. Er det dekning for at SHV er «kostbart»? Bør nasjonen sørge for best mulig beskyttelse av vår felles formue? Døm selv!
Tilsvarende har Bevar Andøya-aksjonen påpekt en rekke faktafeil og ufullstendigheter i sin folkeaksjon for å opprettholde flybasen på Andøya. Heller ikke denne folkeaksjonen har møtt særlig vilje eller evne til å lytte til faktaargumenter.
Trygghet trumfer partilojalitet
Faktakritikken har vært møtt med taushet fra de partier som vi velgere har gitt tillit og makt.
Demokrati er også å stille politikere til ansvar for sine vedtak i valg – særlig når partiene ikke lytter. Da må vi velgere riste av dem hørselvernet. Det gjør vi ved valgurnen.
Dessuten: Hvis ikke vi velgere skal få lov til å stille partier til ansvar for konkrete vedtak i valg – på hvilken måte skal vi da utøve demokratisk kontroll av våre politikere?
Det er trist for mange støttespillere å forlate Ap, FrP og Høyre, kanskje etter mange år som trofaste velgere. Trygghet for borgerne i en urolig verden trumfer imidlertid enhver partilojalitet. Det gjelder min trygghet, men også min families trygghet, tryggheten i nabolaget, i byen og i landet.
Årets nyord: «Trylletale»
Begrepet «trylletale» ble lansert på våre debattplattformer. Når man fra Stortingets talerstol – gjentatte ganger – repeterer at forsvarsvedtaket «styrker Heimevernet», mens man samtidig vedtar å kutte fra 45.000 til 35.000 soldater og legge ned SHV, er det manglende forbindelse mellom ord og realiteter.
Når man ved gjentatte anledninger snakker om «åpenhet», men velger å unndra landmaktsutredningen fra velgerne fra mai til etter valget og unntar Riksrevisjonens ugraderte rapport fra velgernes innsyn… «Trylletale» er en god kandidat for årets nyord.
Tiden for de store kommunikasjonsavdelinger og spin-doktorer er forbi. Samfunnet trenger mest mulig sanne fakta for å utvikle seg, ikke «budskap» i den hensikt å påvirke velgere til å stemme på «sitt» parti eller for å unngå kritikk.
Den langvarige og faste viljen til å gjøre omfattende kutt i velgernes rett til beskyttelse der de bor, mangelen på vilje og/eller evne til å lytte til svært mange egne velgere, samt forsøkene på å forlede velgerne med trylletale gjør det hele enkelt:
Folkeaksjonen Styrk Heimevernet vil fortsette å oppfordre venner, bekjentskapskrets og alle andre til å stille de tre partiene til ansvar for sitt forsvarsvedtak, på vanlig demokratisk vis – i valget. En stemme til de tre partiene, er i realiteten en stemme til et vedtak som drar teppet under beina på folks trygghet der de bor.
Vi vil fortsette å oppfordre alle velgere å søke sannhet og fakta før de skal gjøre sin borgerplikt ved valgurnen, og ikke la seg forlede av trylletale fra en politisk «budskapsfabrikk».
Brexit og Trump-effekt dagligdags i Norge
Gjør man dårlige vedtak i strid med folkeflertallet, koster det stemmer i valg. Mens andre land blir overrasket over Brexit og Trump-effekter, er slike effekter «business as usual» for norske velgere. Valgskred er verken nytt eller spesielt i vår andedam. Vi har utallige bygdelister og lister for ymse interesser som har forrykket maktbalansen i kommunevalg. Norske velgere har tradisjon for å stemme nei i tide og utide – både i 1972 og 1994.
I 2017 stemmer velgerne NEI til kutt i trygghet der velgerne bor. Det vil svi for våre tre største partier – hvis de ikke endrer kurs.
Høyre, FrP og Arbeiderpartiet har selv nøkkelen til å forhindre velgerflukt og tap av innflytelse: Lytt til de stadig flere titusener som krever at Heimevernet styrkes på ordentlig – ikke «tryllestyrkes». Lytt til befolkningen som vil ha to prosent til forsvar snarest – ikke når våre barn er blitt voksne.
Partiene velger selv om de tar sjansen på å stå på kollisjonskurs med et økende grunnfjell av velgere som protesterer mot kutt, trylletale og svekket trygghet.
Trygt nærmiljø i utrygge tider er et så grunnleggende menneskelig behov at det vil trumfe enhver partilojalitet fremover. Nest etter mat, vann og søvn, er trygghet, beskyttelse og sikkerhet det behovet vi mennesker må ha dekket.
Veimilliarder, velferd, eggdonasjon, skattelette, bompenger, skole og rett til barnehage blekner fort, når det går opp for velgerne at tre partier har vedtatt å sette deres reelle trygghet i nærmiljøet i spill i et valgår i utrygge tider.
Når folk føler at Staten ikke gjør nok for å beskytte dem der de bor, åpner det for urovekkende tankegods. Når de rødblå kutter i folks trygghet i nærmiljøet, åpner de samtidig døra for farlige ideer om private militser.
Gjennom den brede forsvarsdebatten på sosiale medier har jeg i lengre tid vært bekymret for nye tanker som er sådd og spirer: Flere har i lang tid antydet at Norge på tross av kutt i Forsvaret vil være i stand til å yte væpnet sivil motstand mot en fiende, fordi vi har mange som jakter, har våpen og kan skyte.
Dette er nytt tankegods i norsk forsvarsdebatt. Tanker om organisering av private militser til erstatning for landforsvar som legges ned, er samtidig dynamitt i vår forsvarsdebatt: Premisset til nå har vært at forsvar er Statens oppgave.
Tanken om slik privat håndhevelse er uakseptabel: Det er Staten som skal ha maktmonopol. Det er Staten som har ansvaret for å bruke makt til beskyttelse for borgerne i fred såvel som i krig. Å uthule og kutte i Statens maktmonopol er farlig, fordi maktbruk og vold da både overlates til privat initiativ ut fra egne formål og fordi maktbruk da ikke er underlagt nødvendig demokratisk kontroll.
Politikere i Polen har tatt fremveksten av slikt tankegods på alvor. Polen styrker sitt heimevern, blant annet begrunnet med at et sterkt lokalt forankret forsvar vil legge ideer om militser og paramilitære grupperinger døde. Et sterkt statlig forsvar der folk er, vil føre til at behovet for private militser ikke er til stede.
– Vi styrker vårt heimevern, blant annet for å møte folkets forventninger om styrket landforsvar. Polakker har alltid bygd opp paramilitære strukturer i krisetider, sier forsvarsminister Antoni Macierewicz.
Smak på det den polske forsvarsministeren sier: Han lytter til folks forventninger om lokalt forankret forsvar – en forventning som definitivt er til stede også i Norge. Og han innser at hvis ikke han bygger opp polsk heimevern, vil borgerne ta til våpen og organisere seg på eget initiativ. Selv om polakkene nok har rikere tradisjoner for folkemilitser, er spor av slike urovekkende tanker i ferd med å få fotfeste også i norsk debatt.
Vår egen forsvarsminister, hennes parti Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet overser muligheten for slik farlig utvikling i Norge, når de markant og historisk – og uten å lytte til folkets forventninger – kutter i borgernes trygghet der de bor.
De overser samtidig også borgernes rett til å kreve at det offentlige beskytter borgerne der de bor. Dette er faktisk en menneskerett. For få år siden ble den norske staten dømt erstatningsansvarlig fordi politiet ikke beskyttet en kvinne mot en plagsom og truende eksmann.
Grasrotas engasjement for styrket militær tilstedeværelse i nærmiljøet er en naturlig konsekvens av økt trussel fra øst, et usikkert Europa og en barbarisk terrororganisasjon – daesh – som truer med å angripe på europeisk hjemmebane. Påtroppende USA-president Trump har skapt tvil om interesse for å hjelpe et NATO-land som ikke gjør sitt for å forsvare seg selv. Velgerne innser at nabolaget er blitt mer uforutsigbart de siste årene, etter stabiliteten som oppstod etter den kalde krigen var over.
Men i strid med folkeviljen kutter våre tre største partier 7000 HV-soldater fra nyttår. 150 SHV-fartøy og hundrevis av sensorer i skjærgården er på «death row» og HV-11 likeså. Hæren og Heimevernet er satt på vent med en meningsløs utredning, som – arrogant nok – ikke er ferdigstilt innen valget. Velgerne skal altså ikke få ta stilling til så viktige spørsmål som forsvar av territoriet.
I strid med folkeviljen nekter de tre kuttkameratene å øke forsvarsbudsjettet til to prosent av BNP. Rike Norge vil ikke oppfylle NATO-kravet for borgerne sine, fattige Hellas gjør det.
Folket anser at forsvarsevnen er svekket og folk tror ikke tror at langtidsplanen vil gi bedre trygghet, viser en undersøkelse Norges offisersforbund publiserte nylig.
De tre partiene tvinger altså sin vilje på velgerne i en skala som ikke er kjent etter krigen. Aldri tidligere har så mange titusener vært engasjert i protest mot kutt i militært forsvar der folk bor og demokrati utøves. Aldri tidligere har folkekravet om flere soldater på bakken vært tydeligere. Og aldri tidligere har de tre partiene tatt avgjørelser så markert over hodet og på tvers av borgernes uttrykte vilje om noe så grunnleggende som forsvar i uforutsigbar tid.
Kuttkameratene overser 25.000 velgere som vil ikke vil ha alle eggene i en kurv, og som har organisert seg mot nedleggelse av Andøya flystasjon. De ignorerer cirka 5000 vardebrennere som 30. september 2016 brant 138 varder med krav om et styrket landforsvar og to prosent til forsvarsformål. De vender det døve øret til nær 22.000 velgere som krever stans i kutt i Heimevernet og to prosent til forsvar.
Bare 51 prosent av nordmenn har «ganske stor» tillit til myndighetenes håndtering av en fremtidig krise. 35 prosent av nordmenn har liten eller ingen tillit til norske myndigheters evne til krisehåndtering. Dette bør være et tankekors for våre politikere, men bortsett fra sannhetssminkede festtaler er det lite som tyder på at uroen blant velgerne er noe som tas på alvor i maktens korridorer.
Det er Erna, Siv og Jonas som har ansvar for å bygge opp tilliten til at Staten sikrer borgerne der de bor. Det er denne trioen som har ansvar for at farlig tankegods om private militser til erstatning for det statlige Forsvaret mister grobunn. Det er Erna, Siv og Jonas som sitter på løsningen til både å øke tillit til krisehåndtering og forebygge behovet for privat rettshåndhevelse.
Løsningen er billig, enkel og riktig for Norge: Gjør som resten av Europa – bygg opp Heimevernet nå.
«Politikerne er folkets tjenere. Det er visst noen av dem som har glemt det», sa vår folkekjære artist Erik Bye.
Om ikke politikerne lytter og bygger opp lokalt forankret forsvar straks, får vi på vanlig vis holde dem politisk ansvarlig. Vi kan dessverre ikke stemme dem ut før i oktober neste år, men frem til da fortsetter vi å informere og mobilisere andre velgere. Vår arena er ikke landsdekkende medier eller reklamekampanjer. Vår arena er den lokale kafeen, arbeidsplassen og oppslagstavla på kolonialen. Vi kan vokse nok til å stemme ut kuttkåte politikere i #valg2017.
Hvem kan råde venner og bekjente til å stemme på partier som kutter i noe så grunnleggende som trygghet for deg og din familie der du bor?
]]>
Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide er under angrep fra det folket hun er satt til å tjene. Dette er en strid hun ikke kan vinne. Allerede før valgkampen er hun på defensiven. Sterkt sminkede kutt i lokal trygghet vinner ingen velgere.
Forsvar blir en av de viktigste sakene i #valg2017. Årsaken er enkel: Verden er uforutsigbar. Sjansen for ufred er økt. Uten evne til å forsvare demokratiet, forsvinner demokratiet. Uten demokrati, ingen muligheter til å å ha sterke meninger om klima, skattekutt, helse, skole, eldreomsorg, bensinavgift, bompenger eller samferdsel.
Et sterkt forsvar på bakken – der demokratiet utøves – er altså en forutsetning for alle andre politiske saker. Dette er et enkelt resonnement som flere og flere velgere forstår, i en mer og mer uforståelig og utrygg verden.
Når det går en kule varmt i bensindebatten eller klimadebatten, er det lett å glemme selve grunnforutsetningen for å kunne krangle og være uenige. I dagens urolige verden er det ingen selvfølge at demokrati er et evigvarende gode. Også vi – når det blir krevet – må ha soldater på bakken som kan forsvare demokratiet. Overalt. Alltid.
De eldste av oss vet dette. De opplevde mangel på demokrati i årene 1940 til 1945. De vet hvordan det er når ufredsmenn står i nabolaget og kveler friheten vi alle tar som en selvfølge. I dag er dagen for å minne hverandre om at frihet ikke kommer gratis, det kreves at vi står opp og kan forsvare friheten på bakken – der demokratiet utøves.
Du kan hjelpe andre med å se hvor viktig forsvar er blitt i vår uforutsigbare verden. Du trenger verken kommunikasjonsrådgivere eller reklamebyråer i samtalen på den lokale kafeen, i garderoben, i frisørsalongen eller i familieselskapet.
Budskapet er enkelt – og selv svigermor vil være enig med deg:
Partier som ikke vil betale to fattige prosent av vår rikdom til forsvar av egne borgere og eget territorium tjener ikke det folket de er valgt til å tjene. De prøver i stedet å tvinge sin egen vilje på det folket som har valgt dem. Når fattige Hellas betaler NATOs medlemsavgift på to prosent – hvorfor vil ikke politikere i rike Norge betale slik at deres velgere kan være trygge der de bor?
Både forsvarsministeren og andre i den rødblå kuttkoalisjonen styrer med hørselvern på overfor rasende sinte, frustrerte og oppgitte velgere, men også med skylapper mot verden: Norge er det eneste europeiske landet som kutter i lokal kampkraft. Våre naboer og NATO-allierte bevilger allerede milliarder til sine heimevern. Imens er de rødblå mer opptatt av å frede et pengesløsende byråkrati mot kutt.
De rødblå gjentar monomant det sminkede budskapet om at de «styrker Heimevernet». Det er riktig at noen staber i Nord-Norge får noen flere stillinger. Forøvrig er budskapet tvers gjennom usant – og det er viktig at du forteller naboen og arbeidskollegaen din om den historiske forsvarsbløffen som gjentas og gjentas. Vi må sørge for at ikke folk lar seg narre til å tro på sminkebudskapet. Her er de kalde fakta som politikerne skal stå til ansvar for på demokratisk vis:
Forsvarsministeren og de rødblå kuttkameratene er nå bragt på defensiven fordi du engasjerer deg i en økende folkemobilisering mot norske kutt, utsettelser og sommel i din trygghet. Vi må hjelpe hverandre å vinne slaget, ved å slipe av politisk sannhetssminke med slipepapir fuktet med fakta. Får du svigermor med på laget for et styrket heimevern der du og din familie bor, er enhver rødblå kuttkamerat sjanseløs.
]]>