Sjak R. Haaheim | SH!

Jegerjulen 2020

Sjak R. Haaheim — Sat, 26 Sep 2020 09:00:00 +0000

Lurer du på hva du skal kjøpe til poden, madammen eller sjefen til jul? Du trenger ikke lure. Både «Jegerånden» og «Marinejeger» bør ligge under juletreet i de tusen hjem. I år blir det jegerjul.

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen var først ute med «Jegerånden». Nå er Kenneth Bjerkelund ute med «Marinejeger». Begge bøkene er lettleste og egnet for et publikum langt utenfor Forsvaret. Begge bøkene bidrar til å skape forståelse for hva som må til for å være «best når det smeller».

Begge bøkene har stor overføringsverdi til å være best når det gjelder også i det sivile liv, og hva slags forsakelser som må til for å bli en militær utøver i verdensklasse. Begrepet «vinnerskalle» er et kjent begrep innen idretten – i strid teller ingen andre pallplasseringer enn den øverste.

Skillet mellom krig og fred utfordres. Den sikkerhetspolitiske situasjonen rundt steinrøysa Norge er mer uforutsigbar og usikker på lenge. Vi er rammet av en langvarig krise med dype konsekvenser for enkeltmennesket og samfunnet. Bøkene er mer aktualisert enn det forfatterne trolig forutså, da de satt i sine skrivestuer.

Covid-19 har ført til at flere reflekterer om hvor sårbare vi er, selv ved en begrenset, varslet krise uten fiende. Noe har pirket borti vår fredssøvn, og påvist vår manglende udødelighet.

For å få Respekt, Ansvar, Mot til å virke i strid, må verdiene være skrudd fast i ryggmargen i fred.

I denne konteksten er bøkene et viktig bidrag til situasjonsforståelse om den verden vi lever i. Både Kristoffersen og Bjerkelund tar leseren med til Afghanistan, og illustrer dilemmaer ved løsning av oppdrag i et operasjonsområde der fienden gjemmer seg blant sivilbefolkningen.

Forsvarets kjerneverdier – Respekt, Ansvar, Mot – blir i strid noe helt annet enn på en Powerpoint-prestentasjon i en norsk militærforelegning. For å få Respekt, Ansvar, Mot til å virke i strid, må verdiene være skrudd fast i ryggmargen i fred.

De to bøkene har også til felles at de avkler mange myter om spesialjegere og spesialstyrkemiljøet i Norge, både i Forsvarets spesialkommando (FSK) og Marinejegerkommandoen. Våre spesialsoldater er ikke robotsoldater med fingeren på avtrekkeren, men tenkende og reflekterende soldater som er varsomme i sin maktbruk.

Jegersoldaten er bedre trent, har mer sans for detaljer i trening og er i særklasse robust for komplekse og kompliserte oppdrag. Andre avdelinger i Forsvaret kan ikke matche denne militære spisskompetansen, men jeg kjenner igjen noen faktorer fra Heimevernet: Den sterke forsvarsviljen, evnen til å handle uten doktriners begrensninger og evnen til å bruke begrensede kapasiteter og underlegenhet mest mulig effektivt. Det er ikke hva vi mangler som er mest interessant – det er hva vi kan gjøre med det vi har, og hva vi kan skaffe.

Forsvarssjefens råd har stor overføringsverdi til sivil ledelse – kanskje særlig i offentlig sektor, som er viktig for totalforsvaret

Kristoffersen reflekterer om skillet mellom «lydighet» og «lojalitet» og hvordan finne kjernen i oppdraget som skal løses. Han skriver om «friksjon» – eller mer folkelig: Å gå på kvist. Han understreker hvor viktig det er med takhøyde og aksept for å gjøre feil, fordi feil gir rom for å bli bedre. Forsvarssjefens råd har stor overføringsverdi til sivil ledelse – kanskje særlig i offentlig sektor, som er viktig i totalforsvaret.

Kristoffersen rakk å bli en klartenkt og handlingsrettet sjef både for Heimevernet og Hæren, etter sin tid i spesialstyrkemiljøet, og nyter allerede stor respekt i ny jobb som nest-øverste krigsherre.

Hvis noen slår ut strømmen, og det blir mørkt, må samfunnet fortsatt kunne virke, selv om batteribilene står

Han understreker hvordan planlegge og gjennomføre operasjoner med enkelhet som ledestjerne, og hvordan knuse på, selv om man går på kvist.

Med dagens tekniske datasystemer er det ikke vanskelig å gjøre oppdrag komplekse og sofistikerte. Som operasjonsoffiser i Hæren eller Heimevernet er det fullt mulig å bli verdensmester i Powerpoint. Men ny teknikk må aldri frata oss evnen til å planlegge neste operasjon i høstlig regnvær, på en benk i gata og med bare et kart og stridsmeldingsblokk som hjelpemidler.

Hvis noen slår ut strømmen, og det blir mørkt, må samfunnet fortsatt kunne virke, selv om batteribilene står.

«Jegerånden» og «Marinejeger» er som Heimevernet og Hæren: Forskjellige, komplementære og utfyllende overfor hverandre

Bjerkelunds perspektiv er annerledes. Han beskriver seg som en «røver fra gata», oppvokst i tettstedet Tau i Ryfylke. Han skriver om en tøff vei til å bli marinejeger, og hvordan viljen til å mestre er avgjørende for å lykkes – gjerne med en dose omvendt psykologi: Om du ikke har lyst til å trene, fordi det er kaldt og regner, er det nettopp det du skal gjøre da.

Relativt detaljert får leseren et innblikk i øvelser med sikte på å trette ut kropp og hode – øvelser som bobleplast-mennesker med fordel kunne prøvd seg på.

At marinejegere gir sine biler (unnskyld, «fartøy») navn med «KNM» foran – Kongelige norske marine – er kanskje uforståelig for landkrabber, men det er likevel slik det er. Når han i Afghanistans fjellheim retningsbeskriver som «babord for oss», forstår man marinejegernes sterke maritime tilknytning.

Bjerkelund sluttet i Forsvaret og dannet sin egen humanitære organisasjon «Making change», og tar leseren med på oppdrag for organisasjonen.

Han er også opptatt av den ressursen veteraner er for det norske samfunnet. I en situasjon der Norge har et mini-forsvar og truslene øker, bør det ikke være vanskelig å kle opp veteraner, for å ha kompetanse og krigerkompetanse klar til bruk – i tilfelle rottefelle.

«Jegerånden» og «Marinejeger» er som Heimevernet og Hæren: Forskjellige, komplementære og utfyllende overfor hverandre. Begge må leses, og bøkene er egnet til å ligge ved siden av hverandre under julegrana.

Høstjakta i år er enkel, og finner sted i en bokhandel nær deg

For alle som har vært eller er i Forsvaret, er bøkene en selvfølge på leselisten, men jeg mener publikum er langt større enn som så:

Hver soldat har et bakkemannskap, i form av ektefelle, søsken, barn og arbeidsgivere. Også disse vil ha stor interesse av å lese de lettleste bøkene til Kristoffersen og Bjerkelund, for å forstå hvorfor mor eller far eller søsken gjør det de gjør i Kongens klær.

Høstjakta i år er enkel, og finner sted i en bokhandel nær deg.

I år kan du også ta høstjakta fra hjemmekontoret:

https://www.ark.no/boker/Eirik-Johan-Kristoffersen-Jegeranden-9788205519749

https://www.ark.no/boker/Kenneth-Bjerkelund-Marinejeger-9788248926139

Jegerånden

Hva skal til for å bli best? I Jegerånden tar Eirik Kristoffersen oss med på innsiden av Norges fremste elitestyrke. Fra august 2020 er general Eirik Kristoffersen Norges nye forsvarssjef. Men det meste av karrieren har han tjenestegjort i Forsvarets spesialkommando (FSK) - en myteomspunnet militær styrke med svært harde opptakskrav. For å bli en del av FSK, må man ha den rette «jegerånden», men hva innebærer det? Hva gjør FSK for å utvikle sine soldater, både individuelt og som gruppe? Og hvordan bygger de en kultur preget av tillit og trygghet - der man både omstiller seg, tåler konflikter og tør å gjøre feil? I Jegerånden, som er skrevet i samarbeid med Malin Stensønes, forteller Eirik Kristoffersen også om hvordan hans egen familiehistorie og tidlige militære karriere har formet ham som menneske og leder. Boka er lettlest og bygger på en rekke konkrete hendelser - både dramatiske episoder fra krig, utfordringer under opplæring eller omstilling, og eksempler på egenskapen Kristoffersen setter aller høyest hos sine medarbeidere: mot til å protestere og si nei. En bok om ledelse, motivasjon og kultur, men først og fremst om den innbitte viljen til alltid å bli bedre.

Utgivelsesår: 2020

Forlag: Gyldendal

ISBN: 9788205519749

Marinejeger

Ingen avdeling i forsvaret er like legendarisk og myteomspunnet som Marinejegerkommandoen (MJK). For første gang forteller en tidligere marinejeger selv om livet på innsiden av avdelingen. Det er en fortelling om nådeløs utvelgelse, knallhard trening og forberedelser til hemmelige oppdrag. For første gang får vi også den nervepirrende historien om avdelingens kamp mot Taliban i Afghanistan i 2005-2006 - en operasjon skvadronsjefen Trond André Bolle senere ble tildelt krigskorset med sverd for. Marinejeger er en fortelling om blodslit, spenning og kameratskap i et helt spesielt fellesskap. Det er også en historie om å bruke ferdighetene i det sivile liv. Etter endt tjeneste har Bjerkelund brukt kunnskapen sin til humanitært arbeid. I 2014 reiste han til Afrika for å bekjempe ebolaepidemien. Marinejeger er en unik historie for alle som er interessert i livet bak kulissene i landets spesialstyrker. Det er en fortelling om at alt er mulig, hvis viljen er sterk nok.

Utgivelsesår: 2020

Forlag: Kagge

ISBN: 9788248926139

Korona: Dette er din krig

Sjak R. Haaheim — Tue, 24 Mar 2020 12:00:00 +0000

SØNDAGSSKOLEPENSUM: Rådene for å hindre smittespredning er enkle. Det er bare å følge dem med sunn kriseforståelse og fornuftig risikovurdering. (Illustrasjon: FHI)

Dette er din krig mot korona, enten du er frisk, smittet eller syk. Oppdraget er enkelt: Du må hindre at andre smittes, i den hensikt å unngå at noen du kjenner blir syke eller dør. Løs oppdraget, og ta vare på dine nærmeste.

Koronakrisen er en varslet krise uten fiende. Den rammer ikke matforsyninger, drikkevann, strøm, drivstoff, telekom eller samfunnsstrukturen.

Likevel har vi sett en skremmende mangel på kriseforståelse og risikobevissthet hos vanlige folk de siste ukene: Noen har hamstret, unge vil dra på «koronafest», folk holder ikke avstand i parker og løyper. Det har tatt lang tid å få folk til å opptre risikobevisst for å hindre smittespredning, og straffetrussel har vært et nødvendig tiltak.

«Koronakrisen er en varslet krise uten fiende. Den rammer ikke matforsyninger, drikkevann, strøm, drivstoff, telekom eller samfunnsstrukturen»

Vår hær av hvite frakker har mobilisert på sykehus, legevakt og eldrehjem. Politiet og Forsvaret er foreløpig et godt eksempel på eksterne ressurser som har funnet hverandre, denne gangen: Heimevernet støtter grensekontrollen mot Finland og Sverige på døgnbasis. 40.000 HV-mannskaper står klare til å hjelpe alle beredskapsaktører gjennom en langvarig krise.

Muligens er vi blitt en nasjon av fredsskadde og kriseresistente, som ikke evner å forberede oss i rolige tider. Vi evner ikke å omstille oss fra normalsituasjonen så raskt som krisen krever av oss. Jeg trenger ikke peke på noen hyttefolk eller de mange som snakker om at «også influensa tar liv hvert år». De har pekt på seg selv.

Hver dag fylles det opp bak demningen: Beredskap, forsvar, samfunnssikkerhet og trygghet for borgerne er noe som kommer til å velte som en flodbølge over samfunnsdebatten etterpå. Vi ble tatt på senga 9. april 1940. Vi ble tatt på senga 22. juli 2011. Vi ble tatt med buksene nede – tross klare varsler – i februar/mars 2020.

Tre ganger er nok.

Etter krisen er over, må vi kreve at våre folkevalgte fyller kriselagrene av mat, drikkevann, medisiner, medisinsk utstyr, våpen og ammunisjon til Forsvaret. Vi må kreve større volum og mer seighet i møte med fremtidige kriser, som kan være designet av ufredsmenn for å skape kaos, død og samfunnskollaps. Koronakrisen viser hvor sårbare vi er for dagens hybride trusler.

«Vi ble tatt på senga 9. april 1940. Vi ble tatt på senga 22. juli 2011. Vi ble tatt med buksene nede – tross klare varsler – i februar/mars 2020»

Vi må kreve at folkevalgte tar initiativ til og trener på krisescenarier, sammen med faginstansene. Øving og trening gir forutsetninger for å avdekke mangler før det smeller neste gang.

Beredskap og sikkerhet må inn i all samfunnsplanlegging – i alt fra byggeforskrifter til planlegging av kritisk nasjonal infrastruktur.

I Norden er Finland ledende på beredskap: Finnene har bygd opp beredskapslagre, der vi andre har kuttet i lagrene. I dag ser det enda merkeligere ut at Norge kverner opp fullt brukbare AG3-geværer, som noen hundre tusen nordmenn har et forhold til og kan bruke hvis neste krise involvererer en fiende.

Så må vi kurere vår kollektive kriseresistens og fikse felles fredsskader, slik at vi kan bli en nasjon med motstandsdyktighet og robusthet før neste krise rammer. Post-korona er dette den viktigste dugnaden som folk flest kan delta i.

Vi vil bli truffet av en ny krise i fremtiden, uten at vi i dag vet hvordan den vil arte seg.

Men akkurat nå må vi #HindreSmitte og berge flest mulig menneskeliv. FHIs råd er så enkle at de kunne vært pensum på søndagsskolen:

God hånd- og hostehygiene, prøv å unngå å ta deg i ansiktet.
Personer som bor sammen kan omgås normalt.
Unngå håndhilsning, samt kyssing og klemming utenfor hjemmet.
Hold avstand til andre, både på jobb, ute og andre steder du oppholder deg.
Begrens antall personer du har nær kontakt med, og får besøk av, til noen få av gangen.
Friske barn kan være sammen både ute og inne, men i små grupper.
Utsette større sammenkomster som ikke er nødvendige.
Hvis du får feber eller luftveissymptomer bør du isolere deg hjemme til ett døgn etter at du er frisk.

Løs oppdraget, og ta vare på dine nærmeste.

Selvfølgelig fortjener Norge forsvar i A-klassen

Sjak R. Haaheim — Wed, 27 Nov 2019 14:56:00 +0000

Vil du at din families trygghet der du bor skal avhenge av et B-lagsforsvar i utrygge og uforutsigbare tider? Selvfølgelig skal politikerne på Stortinget vedta Forsvarssjefens anbefaling om et forsvar i A-klassen.

Forsvarssjefen anbefaler økning av volum og flere soldater på bakken i både Hæren og Heimevernet, samt mange flere helikoptre, fartøy, stridsvogner og fly. Han anbefaler at Norge skal ha et forsvar i A-klassen. (Foto: Forvaret)

Er du opptatt av helsepolitikk? Er du opptatt av klima? Har du andre kampsaker? Da bør også du stille deg bak kravet om å bygge opp Forsvaret til å kunne forsvare Norge. Uten evne til å forsvare demokrati og frihet, mangler forutsetningene for å kjempe for dine hjertesaker.

Forsvarssjefen har gitt politikerne fire alternativer. For folk flest er det ikke vanskelig å se at vi trenger en massiv opprustning av Forsvaret for å kunne trygge menneskene våre, verdiene våre, territoriet og demokratiet vårt mot krise eller krig.

Opprustning vil koste. Men frihet er ikke gratis, og prisen ved å la være må betales med død og lidelse.

Forsvarssjefens «A-lag» bygger et forsvar som kan møte de aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringene i nærområdene våre. Dette alternativet er forsvarssjefens anbefaling til politikerne.

Forsvarssjefens «A-lag» vil koste. Hvor mye er du villig til å betale for demokrati og frihet for dine barn? (Illustrasjon: Forsvarssjefens militære råd)

Med dette alternativet vil antall kampenheter økes i alle forsvarsgrener for å styrke militært nærvær og utholdenhet i sikkerhetspolitiske krisesituasjoner. Alternativet har ingen åpenbare svakheter, og det har nok kampkraft til å motstå tvangsdiplomati og til å avskrekke en potensiell motstander fra å bruke makt på norsk jord og i våre havområder.

Kanskje er det ikke full krig som er det mest truende scenariet for Norge. Kanskje er fiendens mest sannsynlige handlemåte at han slår ut strøm, krenker suverenitet, aksjonerer mot telekom eller olje/gassanlegg, i den hensikt å skape kaos og tvil om Norges evne til å «stå han av». Da trengs flere soldater på bakken, og et adskillig sterkere nasjonalt forsvar.

– Kanskje er fiendens mest sannsynlige handlemåte at han slår ut strøm, krenker suverenitet, aksjonerer mot telekom eller olje/gassanlegg, i den hensikt å skape kaos og tvil om Norges evne til å «stå han av».

Når Forsvarssjefen anbefaler forsvar i A-klassen, må vi velgere stemme på partier som følger hans faglige råd. Fordi: Vi har opplevd nok politikere som har vist til fagmilitære råd for å kutte i Forsvaret. Nå får de samme politikerne stå fast ved fagmilitære råd om å bygge opp. Ellers har ikke velgerne bruk for deres tjenester. Stortingsvalget i 2021 blir et viktig valg, og den viktigste saken er trygghet og sikkerhet for befolkningen – altså velgerne.

En annen politisk oppgave fremover er også å kutte kraftig i forsvarsbyråkratiet, som utarmer kampavdelingene for allerede knappe ressurser. Det hører ikke noe sted hjemme at sivile etater i forsvarssektoren drar på julebord og konferanser, når hærsoldaten eller HV-soldaten ikke får ammunisjon til å trene med. Det hører heller ingen steder hjemme at sivile forsvarsetater bruker millioner på kommunikasjonsrådgivere og tomme slagord, når soldatene våre med blinken på brystet ikke får skuddsikre vester og verneutstyr. Det er ønskelig at mødre og fedre kommer hjem til barna i live.

– En annen politisk oppgave fremover er også å kutte kraftig i forsvarsbyråkratiet, som utarmer kampavdelingene

Forsvarssjefens «B-lag» er i realiteten to alternativer: Ett B-lag som styrker landforsvaret noe, ett B-lag som styrker marinekapasitetene noe. Begge disse alternativene har klare begrensninger, slik Forsvarssjefen ser det.

Forsvarssjefens «C-lag» har vekt på evnen til å delta i internasjonale operasjoner, men innebærer ingen særlig styrking av nasjonal sikkerhet og beredskap.

Forsvarssjefens «D-lag» er grovt sagt forsvar som i dag, med lavt volum både i luften, til lands og til vanns. Utholdenheten er begrenset, det er ikke mulig å delta i større NATO-operasjoner – og vi klarer ikke å forsvare mer enn et lite stykke Norge.

Hva mener du? Fortjener Norge forsvar i A-klassen?

Helt i krig, helt i fred

Sjak R. Haaheim — Sun, 21 Oct 2018 15:58:18 +0000

Minneord om Joachim Holmboe Rønneberg, 1919-2018

«Frihet kommer ikke gratis». Utsagnet fra mannen som ledet tungtvannsaksjonen er en moderne påminnelse om at fred og frihet er skjøre goder – vel verdt å verne om.

Krigshelten Joachim Holmboe Rønneberg døde natt til 21. oktober 2018, 99 år gammel.

Han vil bli husket som sjefen til sabotørene som sprengte Vemork-anlegget til himmels, uten at et skudd ble løsnet.

Men han vil også bli husket for sitt utrettelige arbeid med å fortelle oppvoksende slekter om hvor viktig det er å hegne om fred og frihet i Norge.

Rønneberg arbeidet som reporter i NRK i sitt yrkesaktive liv, men brukte også mye tid til å reise rundt og fortelle oppvoksende slekter om at frihet ikke er en selvfølge. Selv var han lavmælt om sin egen rolle i den djerve sabotasjeaksjonen i Telemark.

I forordet til Gunnar Myklebusts bok «Tungtvannssabotøren. Joachim H. Rønneberg – Linge-kar og fjellmann» forklarer forfatteren hans lavmælte stil slik:

«Joachim Rønneberg mener at han den gangen gjorde sin plikt, og at han var heldig. Han kom uskadd fra krigen. Det var det ikke alle som gjorde. De som ga livet sitt i kampen for Norges frihet, det er de som i hans øyne fortjener oppmerksomhet og heder».

Slik ble krigshelten også en helt i fred.

«En ære å tildele Joachim Rønneberg Heimevernets Fortjenestemedalje»
Generalmajor Eirik Kristoffersen, Sjef HV

Rønneberg var den siste gjenlevende tungtvannssabotør fra de britisk-norske operasjonene «Gunnerside» og «Grouse» fra Annen verdenskrig. Nå er det oss andre som må bære arven etter krigsheltene videre, og fortelle oppvoksende generasjoner om at fred og frihet i landet ikke kommer av seg selv via wifi eller en app.

«En ære å tildele Joachim Rønneberg Heimevernets Fortjenestemedalje idag. Et hyggelig gjensyn i Ålesund over en kopp kaffe og en god prat om forsvarsvilje. Respekt», skrev Sjef HV, Eirik Kristoffersen, på sin Facebook-side i sommer. etter møtet med Sjef Operation Gunnerside, Joachim Rønneberg (bildet over, foto: Forsvaret).

For to år siden – 30. september 2016 – deltok da 97 år gamle Joachim Rønneberg i den landsomfattende vardebrenningen sammen med tusenvis av andre. Utsagnet hans – «Frihet kommer ikke gratis» – var temaet for tenning av mer enn 120 varder fra nord til sør i folkelig mobilisering av #forsvarsvilje og protest mot kutt i landforsvaret.

– Jeg tror ikke noen som lever i dag kan tenke seg et samfunn uten Heimevernet, sa Rønneberg til NRK.

«…det må ikke skje igjen…»
Joachim Rønneberg (1919-2018)

I februar i år deltok han i 75-årsmarkeringen av Vemorkaksjonen via videolink fra Ålesund, og ble intervjuet av unge kolleger fra sin gamle arbeidsplass, NRK:

– Den største oppgaven foreldregenerasjonen og fremtidsgenerasjonene har, er å sørge for at historien om krigen blir fortalt så riktig som mulig, sier Rønneberg.

– Synes du det er greit å fortelle historien om igjen og om igjen?

– Du har ikke lov til å la være.

– Hvorfor det?

– Fordi det må ikke skje igjen.

Natt til 27. februar 1943: Sabotørene har bodd oppe på vidda under kummerlige forhold i lang tid, under nesen på tyskerne som overrasket hele Norge 9. april 1940 og okkuperte nasjonen. I ly av nattemørket snek de seg frem de siste meterne til Hydros tungt bevoktede tungtvannsanlegg nær Rjukan sentrum.

Helt stille og uten å bli oppdaget av Wehrmachts soldater infiltrerte de anlegget, plasserte sprengladningene og snek seg ut igjen. Ikke lenge etter var Hitlers atomplaner sprengt til himmels.

Helt i krig, helt i fred.

Takk for din tjeneste, Joachim Rønneberg. Hvil i fred.

******

Mer om tungtvannsaksjonen

Den spektakulære sabotasjeaksjonen ble portrettert i den kritikerroste TV-serien «Kampen om Tungvannet», som ligger på NRKs nettsider og på andre strømmetjenester.
VG har laget en interaktiv oversikt over tungtvannsaksjonen.

Disse deltok i «Operation Gunnerside» og «Grouse»-operasjonene

Einar Skinnarland (1918–2002)
Jens-Anton Poulsson (1918–2010)
Arne Kjelstrup (1913–1995)
Knut Haugland (1917–2009)
Claus Helberg (1919–2003)
Joachim Rønneberg (1919–2018)
Knut Haukelid (1911–1994)
Fredrik Kayser (1918–2009)
Kasper Idland (1918–1968)
Hans Storhaug (1915–1995)
Birger Strømsheim (1911–2012)

Javel, statsråd?

Sjak R. Haaheim — Thu, 11 Oct 2018 13:23:36 +0000

SKYTER FRA HOFTA? Forsvarsminister Frank Bakke Jensen (her sammen med NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg og statsminister Erna Solberg) er ivrig tilhenger av å hyre sivile kontraktører. Har han tenkt nøye gjennom de dilemmaer det fører med seg? (Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret)

Forsvarsminister Frank Bakke Jensen vil trekke sivilister nærmere strid, i stedet for å bruke militært personell. Det er en spennende ide – men reiser dilemmaer som ikke løses ved å signere kontrakter.

«Forsvaret har høsten 2018 inngått en rammeavtale for innleie av sivile helikoptre», skriver Bakke-Jensen i forslaget til forsvarsbudsjett.

«Helikoptrene vil være under militær kommando når de benyttes av Forsvaret, og vil støtte operasjonene der det er operativt forsvarlig i forhold til trussel og situasjonen for øvrig», heter det.

Jeg antar at han mener at de sivile flygerne – ikke helikopterne som sådan – skal stå under militær kommando. Å kommandere et helikopter uten flyger gir ingen flytur. Adgangen til å kommandere en ubevæpnet flyger uten militær trening til å fly helikopteret inn i et operasjonsområde er derimot ganske uavklart – både rettslig, moralsk og etisk.

Hvem som skal fly for å evakuere skadde norske soldater når striden er i full gang, er et viktig spørsmål for flygeren, den militære sjef på stedet – og for den skadde selv og hans pårørende.

Å gjøre en sivil helikopterflyger til et mål for en fiende, reiser problemstillinger som krever noe mer tankekraft og forberedelser enn å produsere kontrakter på løpende bånd.

«I dag er Forsvarets eget volum blitt så minimalistisk at sivile må leies inn for å fylle skyttergropene. Dermed oppstår et minefelt av etiske, juridiske og moralske dilemmaer»

Innenfor folkeretten er det et grunnleggende skille mellom «stridende» (militære) og «ikke-stridende» (sivilister). Dette skillet utfordres av det moderne totalforsvarskonseptet. Skillet mellom stridende og ikke-stridende er kjernen i det såkalte «distinksjonsprinsippet», og sier noe til en fiende om hva som er legitime mål (de stridende) og hvem som ikke er legitime mål (sivile).

Den gang Forsvaret hadde stort volum – sent på 1900-tallet – var ikke totalforsvar noe problem: Da kunne svært mange vernepliktige mobiliseres som stridende, og det var ikke nødvendig å utsette sivilister for ekstraordinær risiko for skade eller død. Forsvaret besørget selv sine støtteoppdrag. Biler, fartøy og helikoptre var forhåndsrekvirert, skulle males i snusboks-grønt og brukes av Forsvaret.

«Når alarmen går, er det for sent å etablere studiesirkler, synge kumbahyah tostemt og drøfte rekkevidden av siviles tjenesteplikt og erstatningsordninger»

I dag er Forsvarets eget volum blitt så minimalistisk at sivile må leies inn for å fylle skyttergropene. Dermed oppstår et minefelt av etiske, juridiske og moralske dilemmaer. Statsråden signerer kontrakter uten at det er klart om han har vurdert dilemmaene i tilstrekkelig grad. Det er heller ikke klart om de sivile kontraktspartnerne har overveid risikoen for skade eller død for de ansatte, stilt i utsikt til firmainntekter fra statskassen.

«Totalforsvarskonseptet» er en svært god ide for en liten nasjon som Norge.
«A nation in Arms» sikrer at hele nasjonen kraftsamler alle sine ressurser mot trusselen på territoriet. Eller sagt på en annen måte: I fred, krise og krig må alle trø til ved behov – vi kan ikke ha hjemmesittere når krisen rammer vår hjemmebane.

Men de nye og moderne utfordringene ved totalforsvaret fordrer gjennomtenkte løsninger før krisen rammer. Når alarmen går, er det for sent å etablere studiesirkler, synge kumbahyah tostemt og drøfte rekkevidden av siviles tjenesteplikt og erstatningsordninger.

«HV-soldater går fra å være sivile til å være militære idet fløyta går, og har den folkerettslige status som uniformen gir»

NATOs planlegging for totalforsvar er forankret i «The Seven Baseline Requirements», hvor #forsvarsvilje er et sentralt element. Folkeaksjoner som StyrkHV, forsvarsforeninger og organisasjoner bidrar til å bevisstgjøre og skape slik forsvarsvilje i befolkningen. Her er de sju NATO-kravene:

Continuity of government and critical government services;
Energy supplies;
Ability to deal effectively with uncontrolled movement of people;
Food and water resources;
Ability to deal with mass casualties;
Telecommunications and cyber networks;
Transportation systems.

Heimevernet har – som Forsvarets største driftsenhet, med tilstedeværelse overalt-alltid – særlige oppgaver innenfor disse grunnkravene, som er forankret i NATO-paktens artikkel 3. HV-soldater går fra å være sivile til å være militære idet fløyta går, og har den folkerettslige status som uniformen gir. Status som militær utløser også en plikt til å gjøre tjeneste. Dette er godt lovregulert.

Men hva med sivilisters tjenesteplikt når fløyta går og det faktisk blir livsfarlig å fly, føre skip eller kjøre lastebil?

LEGITIMT MÅL? Totalforsvarskonseptet utfordrer skillet mellom «stridende» og «ikke-stridende». (Foto: Jesper Vigander Edwin/Forsvaret)

«Totalforsvaret – vet vi hva vi gjør?» er en nyere artikkel fra Norsk militært tidsskrift, som bør være på alles leseliste. Artikkelen reflekterer over noen klare og prinsipielle utgangspunkter og begrensninger. Jeg nøler ikke med å anbefale artikkelen også til statsråden.

Artikkelen er skrevet av kst generaladvokat Sigrid Redse Johansen, kommandørkaptein (P) Tom Staib, jurist og leder av prosjektet ”Integrering av krigens folkerett i Forsvaret”, filosofiprofessor Camilla Serck-Hanssen og forsker i filosofi Andreas Brekke Carlsson. Alle er tilknyttet Etisk råd for forsvarssektoren. De drøfter enkelte problemstillinger på en enkel og lettfattelig måte.

Artikkelen drøfter fire hovedspørsmål som jeg velger å spisse slik:

Er sivile leverandøroppdrag direkte deltakelse i fiendtligheter, som vil gjøre sivilpersoner til lovlige mål? Med andre ord: Vil Svein Sivilist bli et legitimt mål å angripe når han kjører lastebil for forsvarskontraktøren Spedisjon AS?
Er risikoen for skade og død for sivilister godt nok kjent blant leverandørene av tjenester til Forsvaret? Spurt på en annen måte: Har Didrik Direktør i Spedisjon AS vurdert hva han skal si til enken etter Svein Sivilist hvis han blir drept i strid?
I hvilken grad er totalforsvarskonseptet en økt risiko for det sivile samfunn som sådan?
Hvilke garantier har vi for at sivilt personell ikke forsvinner fra sine oppgaver ved krig? Eller med andre ord: Hvor sikker kan den militære sjefen være på at Svein Sivilist dukker opp med kritisk etterfylling av ammunisjon?

«Siviles flukt fra militære oppdrag kan bli en real ‘partypooper’ for forsvar av norsk territorium»

Det siste spørsmålet er kanskje det mest praktiske for både Forsvaret og sivilsamfunnet: Hvis sivilister ikke møter ved krig, eller fratrer sine stillinger som helikopterflygere, skipsmannskap, lastebilsjåfører eller i andre støttefunksjoner – hva da? Hvem skal da gjøre jobben?

Der man kan sende Militærpolitiet for å avhente militære mannskaper som ikke møter, har vi ikke den adgangen overfor motvillige sivilister.

«Hvis den sivile ammunisjonssjåføren sist ble sett i fullt firsprang østover, med pass, bilnøkler og 5000 svenske, er det noen som ikke får den ammunisjonen de trenger»

Hæren har ikke mange hodene å beordre, Heimevernet blir færre og færre og har ikke nok volum eller kapasitet til å løse slike oppdrag. Man kunne tenke seg at Sjøheimevernet hadde kompetanse til å føre kommando på visse fartøy – men SHV skal jo legges ned, og dermed er både kvinner, menn og kompetanse borte. Som dimitterte sivilister kan de ikke beordres etter de er gått over fra å være «stridende» til å bli «ikke-stridende».

Artikkelforfatterne drøfter ulike hjemmelsgrunnlag for beordring av sivile, men konkluderer med at lovverket ikke lenger gir den forutsigbarhet som er nødvendig for å sikre stabil sivil «arbeidskraft» ved krig.

Siviles flukt fra militære oppdrag kan bli en real «partypooper» for forsvar av norsk territorium. Hvis den sivile ammunisjonssjåføren sist ble sett i fullt firsprang østover, med pass, bilnøkler og 5000 svenske, er det noen som ikke får den ammunisjonen de trenger – når de trenger den.

«Noen ganger lønner det seg å bruke god tid på å sikte, fremfor å skyte fra hofta»

I artikkelen antydes noen løsninger for å avbøte det dilemma-vakum vi står i, når skillet mellom stridende/ikke-stridende utfordres av det moderne totalforsvarskonseptet og Forsvaret ikke lenger har volum av mannskaper på bakken selv:

«For det første bør frakt av materiell til Forsvaret i et operasjonsområde, utføres av personer som er, eller gjøres til (mobiliseres som), stridende. Av hensyn til personellets sikkerhet og deres behov for å kunne gi et informert samtykke til eventuell risiko, så bør operasjonsområdet forstås vidt. For det andre kan materiell som utgjør et effektivt bidrag til militære operasjoner merkes eller avmerkes, slik at disse ikke fremstår som identiske med sivile objekter».

Det vil kreve lovhjemler for å mobilisere Svein Sivilist som «stridende» og pålegge ham plikten til å dø for Norge. Da oppstår et nytt spørsmål av etisk og moralsk karakter: Bør sivilister ha en form for militær grunntrening før de kastes inn i operasjonsområdet? Hvem har i så fall ansvaret for den utdanningen? For å unngå nye langvarige «krigsseiler-oppgjør», bør også erstatningsordninger være avklart, taima og tilrettelagt på forhånd. Noe må vi ha lært.

Bakke Jensens iver etter å bli god på moderne totalforsvar er en iver jeg deler fullt ut. Men noen ganger lønner det seg å bruke god tid på å sikte, fremfor å skyte fra hofta.

For at ressursene skal finne hverandre og maskineriets tannhjul gripe inn i hverandre også den dagen det virkelig kreves, er ikke noen raske kontraktssigneringer tilstrekkelig.

Når det gjelder siviles rettigheter og plikter #itjenesteforNorge, må det nok brukes noe mer tid i siktemidlene og legges litt mindre trykk på avtrekkeren.

Når rikspolitikere blir risikopolitikere

Sjak R. Haaheim — Sun, 05 Aug 2018 06:39:09 +0000

Per Sandbergs persiske eventyr – med regjeringens telefon og statsrådhatten i kofferten – er dessverre bare siste episode i en unødvendig såpeserie av dårlig dømmekraft og elendig sikkerhetskultur blant våre fremste tillitsvalgte.

Sandbergs Iran-eskapader handler ikke om en iranskfødt kjæreste, om de bor sammen eller bare er mye på besøk hos hverandre. Saken handler ikke om hans politiske syn på Iran eller om han har fått en ny og mer ungdommelig klesstil. Den handler ikke om en impulsiv «hopp på»-tur til et brutalt regime som undertrykker menneskerettigheter. Frem til det eventuelt skulle bli sannsynliggjort at Bahareh Letnes skulle jobbe som iransk agent, er hennes rolle helt underordnet.

Sandberg-saken handler om Rikets sikkerhet, og er dessverre den siste i en rekke av avsløringer om kritikkverdig sikkerhetskultur også blant andre rikspolitikere det siste året.

«Flere av våre rikspolitikere har dessverre i handling vist at de er risikopolitikere»

Flere av våre rikspolitikere har dessverre i handling vist at de er risikopolitikere. Risikopreget adferd skaper unødvendig sårbarhet for Rikets sikkerhet.

Statsråd Per Sandberg, Ap-topp Trond Giske, statsråd Trine Skei Grande, ex-Høyrebroiler Kristian Tonning Riise med flere har med sine handlinger skapt tvil om de har tenkt gjennom hvilken posisjon de har – og hvor sårbare de kan være for press fra fremmed makt eller fremmed aktør som vil nasjonen vondt.

#MeToo har hovedfokus på seksuelle trakasseringer eller overgrep. Hvis du opptrer promiskuøst eller uanstendig i fylla, gjør du seg selv sårbar for en real og vel fortjent fylleangst, og du kan bli stilt strafferettslig til ansvar. Når våre fremste tillitsvalgte gjør det samme, skaper de sårbarheter for press og utpressing som kan ramme Rikets sikkerhet. Er dette så vanskelig å forstå, hvis du er valgt av folket til å tjene folket?

«Selv om Sandberg husket å ta med seg telefonen til både Kina og Iran, har han åpenbart ikke husket innholdet i siste sikkerhetsbrief»

Takk og pris for at handlingene er avslørt og kommet offentligheten for øre. Da mister ukloke handlinger karakter som pressmiddel, fordi offentlig kjente opplysninger ikke er hemmeligheter som kan brukes i et skyggespill for å presse frem informasjon.

Selv om Sandberg husket å ta med seg telefonen til både Kina og Iran, har han åpenbart ikke husket innholdet i siste sikkerhetsbrief. Det er bare noen måneder siden Iran ble mistenkt for å stå bak et målrettet og profesjonelle hackerangrep mot forskere ved vestlige universiteter, også universitetene i Oslo og Bergen. Kina og Iran er sulteforet på informasjon. Statsråd Sandberg bringer med seg en norsk gavepakke til det han mener er et stadig mer populært feriemål.

– Land i Midt-Østen er fullt på høyde med vesten når det gjelder moderne spionasjeteknologi. Adgang til mobil og PC er svært enkelt å få tilgang til, sier pensjonert E14-sjef Ola Kaldager til Fiskeribladet. Han mener Per Sandbergs handlinger er «Gefundenes Fressen» for etterretningsvirksomhet mot Norge. Sikkerhets-Norge har ikke vært nådig mot Fiskeri-Sandberg.

Sandberg har også blitt gjort til objekt for harselas og satire. Vitsemakerne synes å glemme det svært alvorlige bakteppet for saken. Ved å flire kollektivt av billige Sandberg-vitser, viser de hvordan det er mulig å bomme fullstendig på de alvorlige fakta i saken. Harselasen hjelper dessuten Sandberg til å komme seg unna sikkerhetsspørsmålene i saken, fordi det da er lettere å spille på følelser, offerrolle og sympati. Erfaringsmessig er dette noe Sandberg kan. Hvorfor gi ham muligheten?

«Noen av våre fremste folkevalgte har selv bygd sin egen honningfelle, for deretter å sette begge beina i den»

I stedet er det utenlandske sikkerhetstjenester som må le seg skakke av en norsk politiker på tur, slett ikke sur og fullstendig uten sikkerhetskultur. Latteren henger nok løst i ulike etterretningsmiljøer også etter #MeToo-handlinger som gjør politikere sårbare og utsatt for presspotensiale.

Ondsinnede interessenter i norske forhold trenger ikke sette opp sofistikerte honningfeller for norske rikspolitikere, fordi de får utmerket bistand av sikkerhetsukulturen blant norske risikopolitikere: Noen av våre fremste folkevalgte har selv bygd sin egen honningfelle, for deretter å sette begge beina i den.

Verken #MeToo-sakenes sikkerhetsaspekt eller Sandbergsaken har fått regjeringssjefen til å reagere. En klok regjeringssjef ville gitt sin statsråd fyken på dagen, for å vise at lettsindig omgang med Rikets sikkerhet gir følbare konsekvenser. Erna Solberg erklærer i stedet sin «tillit» til en statsråd som har brutt enhver tenkelig sikkerhetsforanstaltning: Han reiser på tur til Iran uten å varsle. Han tar med seg smarttelefonen til Iran, med regjeringens app for saksbehandling installert. Fiskeriministeren gir iranerne alle muligheter til å fiske i norske statshemmeligheter.

«Den samme Erna Solberg som har ’tillit’ til Per Sandberg i dag, brukte sikkerhetsloven for hva den var verdt for å hindre almenheten innsyn i elendig vern av folk og verdier»

Har du «tillit» til Sandberg, etter hans sikkerhetsbrudd? Ville en ansatt i ditt firma hatt «tillit» i en liknende situasjon? Eller ville det vært sparken på dagen?

Den samme Erna Solberg som har «tillit» til Per Sandberg i dag, brukte sikkerhetsloven for hva den var verdt for å hindre almenheten innsyn i elendig vern av folk og verdier for et års tid siden. Da brukte hun loven i sitt eget politiske spill – til «å føre folket bak lyset», slik Dagbladet oppsummerte.

Det kan være greit å presisere noen premisser i den videre debatten om Rikets sikkerhet. Mange har krevd at Sandbergs sikkerhetsklarering må trekkes tilbake. Sandberg har imidlertid ingen sikkerhetsklarering å miste, slik den norske karrierediplomaten Dag P. Halvorsen hadde. Halvorsen mistet nylig klareringen, etter han giftet seg med en chilensk kvinne.

Formelt gjelder sikkerhetsloven ikke for stortingsrepresentanter. Det følger av sikkerhetslovens § 2 sjuende ledd:

«Loven gjelder ikke for Stortinget, Riksrevisjonen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen og andre organer for Stortinget».

Det følger av § 2 sjette ledd at lovens bestemmelser om personellsikkerhet i kapittel 6 (sikkerhetsklarering og autorisasjon) ikke gjelder for regjeringens medlemmer.

Det er gode demokratiske grunner for disse unntakene, begrunnet i maktfordelingsprinsippet: Den utøvende makt (forvaltningen) skal ikke kunne påvirke en folkevalgt i den lovgivende makt.

«Selv om sikkerhetsloven formelt ikke gjelder for Per Sandberg og andre risikopolitikere, er det ikke noe forbud mot at de opptrer i tråd med den loven de selv har vedtatt for folk flest»

Du får selv reflektere rundt enkelte politikeres risikohandlinger i lys av sikkerhetslovens formål, som blant annet er å «legge forholdene til rette for effektivt å kunne motvirke trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser».

Selv om sikkerhetsloven formelt ikke gjelder for Per Sandberg og andre risikopolitikere, er det ikke noe forbud mot at de opptrer i tråd med den loven de selv har vedtatt for folk flest.

Forsvaret skal vel forsvare folket?

Sjak R. Haaheim — Mon, 04 Jun 2018 16:10:25 +0000

Av Geir Hågen Karlsen
Oberstløytnant, hovedlærer Forsvarets stabsskole

Pensjonert general Sverre Diesen og undertegnede er uenige om innretningen på Hæren og forsvaret av Finnmark. Jeg mener vi må ha en større tilstedeværelse, pansrede hærstyrker og et styrket HV som hever terskelen for angrep. De kan også håndtere hybride trusler, motstandere skjult blant sivile, og tvinge frem mål for fly og missiler. Diesen vil basere seg på små avdelinger som primært leder ild med missiler og fly.

Diesen ser begrensede russiske militære operasjoner for å påvirke norsk politikk som mest sannsynlig. Operasjonene vil være begrensede for å hindre at Nato blander seg inn. Dette vil Diesen besvare med opptrapping med missiler og fly, og starte krig for å sikre at våre allierte intervenerer. Hans logikk har store svakheter, både politisk og militært.

«Diesen vil … starte krig for å sikre at våre allierte intervenerer. Hans logikk har store svaheter, både politisk og militært»

DNs kommentator Sverre Strandhagen anbefalte 25. mai storting og regjering å studere Diesens tanker. Les, for all del, men Diesens tankegods gir et dårlig og lite fleksibelt verktøy for å ivareta nasjonens og folkets sikkerhet.

Tenk en situasjon hvor Russland tar gassanlegget på Melkøya. Jeg kan garantere at ingen regjering vil være glad for kun to alternativer, gjøre ingenting eller invitere til århundrets grillparty. Diesen gir ingen mulighet for fleksibilitet, eller håndtering av et spekter av utfordringer. Jeg kan også garantere at det russiske propagandaapparatet vil gjøre en fremragende jobb med å gi oss skylden for krigen. Det gir betydelige politiske utfordringer for våre allierte hvis de skal støtte oss.

Innlegget stod også på trykk i Dagens Næringsliv 4. juni 2018.

Landstyrker har spesielle egenskaper. De er det sterkeste beviset på politisk vilje å betale en pris, i liv og penger, og et kraftig signal til både motstandere og allierte. Landstyrker er den ultimate demonstrasjon av nasjonal suverenitet og vilje til å sikre egne interesser, og dermed avgjørende for å oppnå avskrekking, alt ifølge Nato.

Landstyrker trengs for å sikre befolkningen. I motsetning til fly og fartøy er landstyrker de eneste som kan gi kontinuerlig sikkerhet. Etter terrorangrepet 22. juli var det vernepliktige soldater fra Garden og HV som sikret slottet, Stortinget og andre viktige objekter.

«Landstyrker er den ultimate demonstrasjon av nasjonal suverenitet og vilje til å sikre egne interesser … ifølge Nato»

Landstyrker er også de eneste som kan sikre nødhjelp, sivilforsvar, politi og andre sivile aktører i kriser. Vi trygger ikke befolkningen i Finnmark bare med missiler, vi må stå på bakken. Det trengs alltid landstyrker for å bekjempe landstyrker. Motstandere kan skjule seg blant befolkningen, og den politiske og menneskelige kostnaden ved å bruke missiler og fly kan bli høy.

Tenk en situasjon hvor etterretningsstasjonene i Finnmark raides av styrker i politiuniform for å hindre vår etterretning, sende et kraftig politisk signal om misnøye, og ta med store mengder topphemmelig utstyr hjem. Vi tar ikke tilbake Vardø med missiler og fly. Vi kommer ikke til å bombe Kirkenes for å jage bort «små grønne menn» heller.

«Diesen gir ingen mulighet for fleksibilitet, eller håndtering av et spekter av utfordringer»

Kampflyene er avhengige av komplekse radarer og kommunikasjonssystemer, og plasseres på en eller to baser. Dette er åpenbare mål for fly. missiler, spesialstyrker, elektronisk krigføring eller cyberangrep. Det er ikke gitt at vi kan fly heller, nyere russiske luftvernsystemer dekker halve Finnmark. Hvis Nordflåten seiler ut kan hele Nord-Norge dekkes av avansert russisk luftvern.

Regjeringen er i ferd med å styrke Finnmark med en delvis pansret kavaleribataljon i Porsanger, nye avdelinger i Kirkenes, og et opprustet HV. Pansrede styrker med stridsvogner har stor ildkraft, høy mobilitet i vanskelig terreng, og er godt beskyttet. Lette avdelinger på snøscooter er nyttig til mye, men kommer fullstendig til kort mot tungt væpnede avdelinger. Diesen har rett i at dagens konsept med å flytte en brigade fra Troms til Finnmark i en krise er sårbart. Svaret er imidlertid ikke å basere seg på fly og missiler, vi bør heller styrke forsvaret i Finnmark ytterligere og vise at vi kan sikre befolkningen.

FORFATTEREN: Geir Hågen Karlsen er oberstløytnant og hovedlærer ved Forsvarets stabsskole.

Jonas + Erna = sant

Sjak R. Haaheim — Thu, 10 May 2018 07:10:55 +0000

Erna Solberg bør straks tilby Jonas Gahr Støre en statsrådspost som takk for bidraget til å svekke Norges forsvarsvilje og forsvarsevne.

Det er vanskelig å vite om man skal le eller gråte, etter at Arbeiderpartiet 9. mai 2018 gikk inn for å støtte regjeringens Evenes-prosjekt, på bekostning av en overvåkingsbase som vi vet virker: Andøya flystasjon. Jeg velger tristheten. Forsvar av en nasjons territorium ikke bare er et spørsmål om liv eller død men langt viktigere: Det er et spørsmål om et helt samfunns mulighet til eksistens, og våre barns muligheter til å leve i det demokratiet vi setter så høyt.

Forsvar av en nasjons territorium ikke bare er et spørsmål om liv eller død, men langt viktigere

Forsvar, Erna Solberg, er ikke bare «en offentlig ytelse» som må konkurrere med andre offentlige sektorer.

Det nytter lite å stenge bolte døra mot et overfall, mens alle vinduene står på vidt gap slik at «små grønne menn» kan hoppe inn. En statsminister som ikke forstår det, bør muligens søke seg til Heimevernets grunnleggende kurs i objektsikring. Hun vil bli tatt godt imot, av motiverte og engasjerte HV-soldater med bred sivil-militær kompetanse. En kopp kaffe blir det nok også tid til.

Norge er fortsatt ENESTE land i Europa som kutter volumet i landforsvaret

Med Andøya-vedtaket har Arbeiderpartiet på nytt markert seg som regjeringens viktigste støtteparti. Jonas Gahr Støre er medskyldig i følgende kjølige fakta, som partienes budskapsfabrikker og trylletalere ikke kan få endret:

Medansvar for kutt i landforsvaret: Norge er fortsatt ENESTE land i Europa som kutter volumet i landforsvaret. Moderne land bygger opp hær og heimevern, blant annet for å møte økende gråsonetrusler (hybrid krigføring, små grønne menn som opererer i den hensikt å skape kaos og krise i samfunnet vårt i løpet av timer og dager). Mens Finland kan mønstre 280.000 soldater til å forsvare folk og verdier, kan den rike oljenaboen kun stille cirka 50.000 soldater ved krise. Når færre og færre unge kalles inn til førstegangstjeneste eller siviltjeneste, svekkes også befolkningens forsvarsvilje. Det er alvorlig for en liten nasjon som har fristende verdier å forsvare.

Medansvar for nedleggelsen av Sjøheimevernet: I fjor forsvant 130 tilgjengelige SHV-fartøy fra kystberedskapen, og all lokalkjent kompetanse blant våre tusenvis av holmer og skjær ble borte. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet er ansvarlig for vedtaket. Verdens nest lengste kystlinje (25.000 kilometer fra Halden til Kirkenes), med en av verdens mest lukrative mål for en gråsonekriger (et titalls olje/gassanlegg – vår fremtidige velferd, en rekke havner der NATO skal komme for å hjelpe oss), ligger nå mer eller mindre åpent for hogg.

Medansvar for Andøya-nedleggelsen: Til tross for en massiv folkelig innsats for å få fakta på bordet, slik at Arbeiderpartiet kunne ha rimelig grunn til å vise opposisjonspolitikk i praksis, velger likevel partiet å støtte sine regjeringskamerater.

«…ny storm om «stortingshangarene» på Evenes»

Medansvar for en ny kostnadsbombe på Evenes: Ikke før stormen om stortingsgarasjen har lagt seg, brygger det opp til ny storm om «stortingshangarene» på Evenes. Mye taler for at det kommer en ny millardsprekk ved utbyggingen av Evenes. Jonas Gahr Støre leder skattebetalerne inn i en ny og unødvendig utgiftspost, sammen med regjeringen.

Medansvar for sentralisering av politi og annen beredskap: Der all logikk tilsier at desentraliserte mål gjør det vanskelig for en fiende, er Arbeiderpartiet enig med regjeringen at sentralisering er veien å gå. Altså: Gjør det enklest mulig for en fiende. Samle målene så tett som mulig, slik at en fiende ikke trenger å lete etter det som bør slås ut.

Vi vet at Arbeiderpartiet stemmer sammen med regjeringen i om lag halvparten av alle saker på Stortinget. Dette faktum gjør det røde partiet til en viktig støttespiller for de blå partiene.

Er de politiske skillelinjene mellom rødt og blått nå visket ut?

I den offentlige debatten på grasrota ser vi ofte «de røde» mot «de blå» – mens på Stortinget er det «de rødblå» mot resten. Er de politiske skillelinjene mellom rødt og blått nå visket ut? Er det ikke lenger sosialistene mot de borgerlige? Bør vi nå lytte mildt overbærende til dem som slåss for et rødt eller blått parti – vel vitende om at de slåss mot vindmøller?

Er det mer riktig å si at skillelinjen i politikken i dag går mellom sentralistene og desentralistene? Mellom globalister og tilhengere av nasjonalstaten? I forsvarspolitikken er det i alle fall slik, målt etter hvordan partiene har stemt på Stortinget.

Selv om gårsdagen må ha vært surrealistisk og vond, håper jeg folkeaksjonen «Bevar Andøya» står ved sitt slagord: «Vi gjer oss ikkje!»

Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men det kan være slutten på begynnelsen.

Carry on, Andøya. Never surrender.

Sjef HV: Overalt, alltid

Sjak R. Haaheim — Mon, 16 Apr 2018 17:01:26 +0000

Generalmajor Eirik Kristoffersen har tatt tilbake slagordet «Overalt, alltid». Foto: Alexander Sylte, Forsvaret

– Landmakt er selve kjernen i et sterkt forsvar. Konflikter oppstår mellom mennesker og avgjørelsene faller til slutt på landjorden – der folk lever og bor, sa generalmajor Eirik Kristoffersen, Sjef Heimevernet, i Oslo Militære Samfund 16. april 2018. Han ønsker en type personlig våpen for alle, vil ha egen soldatutdanning, vil forske mer på HVs rolle og vil tilbake til årlig trening for alle HV-soldater. Her er hele foredraget, ord for ord:

«Deres Majestet, forsvarssjef og forsvarsvenner;

Takk for invitasjonen til å gi en status på Heimevernet. Tidspunktet passer veldig bra for meg nå som det snart er fem måneder siden jeg tok over som sjef Heimevernet. Den tiden har jeg brukt til å reise til de elleve heimevernsdistriktene, besøke Heimevernets skole- og kompetansesenter på Dombås og å bli kjent med Heimevernsstaben i Elverum. Nå ser jeg frem til å presentere hvor Heimevernet står i dag sett opp mot langtidsplanen for Forsvaret og hvilke tiltak jeg ser som kan styrke Heimevernet enda mer.

«Landmakt er selve kjernen i et sterkt forsvar. Konflikter oppstår mellom mennesker og avgjørelsene faller til slutt på landjorden – der folk lever og bor»

Tradisjonen tro vil jeg sette av tid til spørsmål til slutt. Men – jeg vil selv stille det første spørsmålet allerede nå med en gang: Hvorfor har Norge et heimevern? Dere er herved utfordret til å komme med et svar på slutten av foredraget mitt.

Landmakt er selve kjernen i et sterkt forsvar. Konflikter oppstår mellom mennesker og avgjørelsene faller til slutt på landjorden – der folk lever og bor. Likevel må et forsvar ha et balansert forhold mellom landmakt, sjømakt og luftmakt. Det er evnen til å samvirke i fellesoperasjoner som gjør militærmakten sterkest. I lys av dette og de økonomiske rammene som er bevilget, er det ingen tvil om at Norge har tatt vanskelige, men kloke valg i langtidsplanen. Moderne kampfly, fartøyer over og under vann, en mekanisert brigade og evne til effektiv overvåkning er helt avgjørende for vår forsvarsevne. Nye trusler i cyberdomenet utfordrer også vårt forsvar. Men selv en teknologisk svært overlegen aktør vil slite med å lykkes uten et betydelig antall soldater på bakken – noe som mange av oss har erfart.

«…vi må være forberedt på det uventede. Nettopp derfor er Heimevernet et viktig bidrag til hele Forsvaret»

Grensene mellom fred, krise og krig er ikke alltid så lette å se og historien har vist at vi må være forberedt på det uventede. Nettopp derfor er Heimevernet et viktig bidrag til hele Forsvaret. Vi har lokale, mobiliserbare styrker som trener intensivt hvert år, som kjenner sin teig og normalsituasjonen i sitt område. Styrker som reagerer raskt og som kan anvendes i fredstid, i kriser og i krig. En styrke som har et stort volum og dermed en unik utholdenhet over tid. Heimevernet er en billig investering i både forsvarsevne og forsvarsvilje.

«Debatten om en fremtidig landmakt må … ikke bli en debatt om teknologi versus antall soldater, men et både og»

Heimevernet er soldater på bakken som kan reagere på uforutsigbare hendelser i hele landet. 40 000 organiserte menn og kvinner med våpen, samband og utstrakte nettverk er en faktor enhver mulig okkupant må ta hensyn til ved vurderinger av oss. Forsvaret er avhengig av en slik ressurs. Debatten om en fremtidig landmakt må derfor ikke bli en debatt om teknologi versus antall soldater, men et både og. Vi trenger å fornye teknologien, men vi trenger også soldater. Det vil fortsatt være sånn i Hæren, i Heimevernet og i spesialstyrkene at vi utruster våre soldater; vi har ikke systemer som bemannes av soldater.

Internasjonal interesse og alliert samarbeid

Lokale hjemmestyrker som en viktig del av homeland defense har fått fornyet interesse internasjonalt. Nylig ble jeg intervjuet av det velrennomerte nettstedet Defense One om hvordan Norge organiserer sin lokalt forankrede militære beredskapsorganisasjon Heimevernet. Jeg vektla følgende: (sitat) «It`s a force that can react to unpredictable developments.» (sitat slutt). Og om noen dager vil Radio France International sende en reportasje fra Norge, der innholdet blant annet dreier seg om allmenn verneplikt og om Heimevernet.

Flere land har vist interesse for Heimevernet

Flere land har vist interesse for Heimevernet. Ett av dem er Polen, som i 2017 etablerte en betydelig territoriell forsvarsstyrke. Polske offiserer har vært på HV-skolen på Dombås og fått nyttige tips til sin egen etablering og organisering. Polen har videre tatt initiativ til å etablere en ny arena for erfaringsutveksling mellom sjefer for heimevernsstyrker i Europa; en arena jeg ser frem til å delta på til høsten. Sverige på sin side gjeninnførte i fjor verneplikten. Det samme vurderer Frankrike, som i tillegg allerede har gjenopprettet sin nasjonalgarde. Dette gjøres for å møte dagens og morgendagens trusselbilde – et trusselbilde som blir stadig mer komplekst og uoversiktlig. Det gode samarbeidet med svenske, danske og baltiske heimevernsstyrker videreføres gjennom prosjektene Skandia – det skandinaviske samarbeidet – og SCANBAL – det skandinavisk-baltiske samarbeidet.

«Styrkebeskyttelse av alliert materiell og personell både i selve mottaksområdet og langs fremføringsakser, er en av Heimevernets vesentlige oppgaver»

Norge er en småstat i militær sammenheng. Derfor er NATO-alliansen så viktig for oss. Alliert samarbeid og alliansens forpliktelser gjør oss sterke. Den kommende NATO-øvelsen Trident Juncture som gjennomføres senere i år, vil vise både solidariteten i NATO og underbygge troverdigheten til NATO. 31 deltakende nasjoner kommer til Norge for å øve med totalt ca. 35 000 soldater. Våre allierte vil landsettes både i havner og på flyplasser. Heimevernet vil i en slik situasjon ha en sentral rolle, og derfor også i denne øvelsen. Vi vil bidra til å sikre mottaket av de allierte styrkene. Styrkebeskyttelse av alliert materiell og personell både i selve mottaksområdet og langs fremføringsakser, er en av Heimevernets vesentlige oppgaver. Et god eksempel ser vi i Trøndelag, der HV-12 i årevis har beskyttet styrker fra det amerikanske forsvaret til lands og til vanns. Under Trident Juncture deltar Heimevernet med ca. 1700 soldater under den to uker lange felttjenesteøvelsen. Mindre synlig, men minst like viktig er bidraget til mottak, styrkebeskyttelse og tilbakeføring før og etter øvelsen. Mottaket starter allerede over sommeren og vi forventer at de siste reiser hjem først rundt juletider. Heimevernet har et volum og en lokalkjennskap som er avgjørende for at Norge skal klare å være en god vertsnasjon for våre allierte. Heimevernet er derfor en sentral aktør for at våre allierte er best mulig forberedt hvis det skulle bli behov for støtte i fremtiden.

Besøk til distriktene

30. november i fjor tok jeg over kommandoen som sjef Heimevernet etter generalmajor Tor Rune Raabye. Etter overtakelsen prioriterte jeg å besøke samtlige HV-distrikter i vinter. Besøkene ble lagt til tidspunkter der distriktssjefene hadde sine samlinger med sine taktiske sjefer, altså sjefene for henholdsvis innsatsstyrkene og HV-områdene. Jeg fikk dermed møte så å si samtlige av alle Heimevernets drøyt 220 områdesjefer og de elleve distriktstabene. Videre besøkte jeg lagre og oppsettingssteder for å få et mest mulig korrekt bilde og en best mulig situasjonsforståelse av tilstanden internt i Heimevernet.

«Jeg møtte dedikerte områdesjefer med stor helhetsforståelse – de ser det store bildet og sin plass i hele forsvaret av Norge … forsvarsviljen gjennomsyrer alt områdesjefene gjør, det de står for og det de tror på»

Hva bekreftet så mine første besøk til distriktene og områdene i HV-Norge? Jo, en rekke forhold som jeg i min militære karriere alltid har trodd om og erfart med Heimevernet. Jeg møtte dedikerte områdesjefer med stor helhetsforståelse – de ser det store bildet og sin plass i hele forsvaret av Norge. Områdesjefer med et operativt fokus og et lederskap der de løser oppdrag og tar vare på sine soldater. Jeg, distriktssjefene og områdesjefene var helt samstemte gjennom vårt fokus på å tenke lokal beredskap og arbeide hardt for at denne beredskapen er så høy som mulig. Holdningen til trening, øving og kurs kan beskrives som effektiv og holder en høy kvalitet. Sist, men ikke minst har jeg fått demonstrert så til de grader en genuin forsvarsvilje. Denne forsvarsviljen gjennomsyrer alt områdesjefene gjør, det de står for og det de tror på. Jeg ble etter min rundreise rett og slett beroliget, ettersom det jo viser seg at både mine taktiske sjefer og jeg som sjef Heimevernet faktisk tenker likt rundt helt grunnleggende forhold.

Fellesutfordringene som mine underlagte sjefer trekker frem er mer tid til trening, mer ammunisjon til skarpskyting, oppfylling med soldater og et ønske om forutsigbarhet i organisasjonen. Dette viser hvor opptatt de er av å få mest mulig ut av den enheten de er sjef for. Det er god trening som sikrer samholdet i Heimevernet. Årlig trening er selve pulsslaget som holder avdelingene sammen og som sikrer beredskap.

«Områdesjefen, med sine mannskaper og befal, er selve kjernen i Heimevernet. Mennesker er mye viktigere enn materiell hos oss»

Hvem er så denne områdesjefen som har påtatt seg et verv med mye ansvar for en beskjeden kompensasjon? Områdesjefen er en voksen kvinne eller mann med god samfunnsforståelse, godt engasjert i sitt lokalsamfunn, opptatt av beredskap. En som samarbeider med aktørene i «beredskapsfamilien», som vet hvor sivile ressurser kan hentes – det være seg alt fra hammer og spiker til bygningsmaterialer, fartøy og gravemaskiner – en som kjenner det vi før kalte øvrigheta i by og i bygd. Han eller hun er den lokale offiseren som tenker sikkerhet og beredskap og som har et nettverk som kun kan etableres over tid og med lokal kunnskap.

Områdesjefen, med sine mannskaper og befal, er selve kjernen i Heimevernet. Mennesker er mye viktigere enn materiell hos oss.

Felles for soldaten i Heimevernet er at den enkelte kvinne og mann har en unik yrkeskompetanse og en livserfaring som Forsvaret kan nyttiggjøre seg i forbindelse med utdanning, trening og øvelser, men kanskje viktigst i krise og krig. Derfor må og skal Heimevernet fortsatt investere i mennesker.

Heimevernets skole- og kompetansesenter på Dombås er selve hjertet i Heimevernet. Skolen bygger kompetanse på spesielt befalssiden og offiserssiden, men gjennomfører også fagkurs innenfor for eksempel skarpskyting og sanitet. Kursene gjennomføres enten sentralt på Dombås eller ute i de elleve distriktene. Heimevernet må utdanne ca. 1000 befal i året, fordi vi ikke får tilført mange nok troppeførere fra de tre forsvarsgrenene. Flere av kursene våre, særlig innen lederskap, er noe som elevene nyttiggjør seg også i sin sivile hverdag på jobb og utenom arbeidstida – og som dermed kommer både sivile arbeidsgivere og lokalsamfunn til gode.

«Våre soldater i Heimevernet utgjør … titusener av øyne og øre – sensorer – som vet hva som er en normalsituasjon, eller ikke, på hjemstedet sitt»

Menneskene i Heimevernet bekler stillinger i det sivile arbeidslivet på alle nivå og innen de aller fleste yrker; det være seg som daglig leder i små og mellomstore bedrifter, lege på et sykehus, dykker i oljenæringen, sjåfør på vogntog, lærer i barneskolen, sveiser på båtverft, skipper på tråler, kornbonde, rørlegger, førskolepedagog, lektor, journalist, murer – det er bare å liste opp. På fritida er mange ledere av skytterlaget, de er trenere i idrettslaget og de synger i koret. I kraft av sin jobb og sin lokale tilhørighet har de tilegnet seg kunnskap om det sivile samfunn som er avgjørende for Forsvaret i alle faser av en konflikt. Våre soldater i Heimevernet utgjør med andre ord titusener av øyne og øre – sensorer – som vet hva som er en normalsituasjon, eller ikke, på hjemstedet sitt. Å ha slike samfunnsborgere i uniform er helt uovertruffent for en nasjon – og en modell som også mange andre nasjoner ser nødvendigheten av i usikre tider.

I masteroppgaven «Beredskap på deltid», skrevet høsten 2017 av Inge Degnepoll i HV-09, heter det: «Alle i Heimevernet har 12 måneders førstegangstjeneste, veldig mange av våre ledere har befalsskole og krigsskole. Det som er det unike er denne blandingen av sivil kompetanse de har, alt fra direktører til studenter. Dette blandet sammen med de militære ferdigheter gjør at de finner løsninger som er litt ukonvensjonelle, men som fungerer. Det passer godt i lokalsamfunnene de skal operere i. De kjenner hverandre og vet hva som er fremmed i området. De har et nettverk som både kan hente informasjon og spre informasjon. Med dette nettverket er det også mulig å trekke på lokale ressurser for å fikse ting…()… HVs egenart som både baserer seg på HVs historie og organisering har i seg potensialet for å motvirke eller dempe mange av de mekanismene som hemmer kreativitet i en militær organisasjon. Mer mangfoldig kompetanse, mindre fokus på karriere, en mer demokratisk tilnærming til lederskap og avgjørelser, mer deskriptive enn preskriptive regelverk, mindre autoritær omgangsform og en tradisjon for å løse oppdrag, som blir oppfatta som viktige, med knappe ressurser.» Sitatet fra Inge Degnepoll oppsummerer selve kjernen i Heimevernets lokale beredskap.

Landmaktproposisjonen

5. desember i fjor vedtok Stortinget landmaktproposisjonen, og langtidsplanen var med det komplett. Hæren og Heimevernet skal videreutvikles i en moderne og fremtidsrettet landmakt som er relevant.

«Jeg er svært fornøyd med at HV fortsatt skal være landsdekkende. Derfor har jeg gjeninnført det gode gamle mottoet til Heimevernet; overalt – alltid»

Langtidsplanen slår fast at Heimevernet skal bestå av:

Elleve heimevernsdistrikter, som vi igjen har delt inn i over 220 heimevernsområder.
40 000 mannskaper og befal fordelt på tre tusen i innsatsstyrkene og 37 tusen i områdestrukturen.
En heimevernsstab med et territorielt operasjonssenter på Terningmoen i Elverum. Operasjonssenteret har vært i drift siden i fjor høst og skal evalueres av Forsvarets operative hovedkvarter senere denne måneden – en evaluering jeg har stor tro på går bra. Det betyr at jeg fullt ut kan ta rollen som styrkesjef for Heimevernet underlagt Forsvarets operative hovedkvarter i den operative kommandokjeden.
Et heimevern med enkelte maritime kapasiteter for blant annet overvåkning i kystsonen, ettersom sjøheimevernet er lagt ned.
Heimevernskolen videreføres på Dombås og den har allerede fått underlagt Forsvarets kompetansesenter for objektsikkerhet.

Jeg er svært fornøyd med at HV fortsatt skal være landsdekkende. Derfor har jeg gjeninnført det gode gamle mottoet til Heimevernet; overalt – alltid. Heimevernet er tilstede over hele landet, selv om jeg har måttet gjøre klare prioriteringer med en struktur som er redusert til 40 000.

«Jeg er imidlertid av den prinsipielle oppfatning at det er langt viktigere å opprettholde flest mulig av dagens heimevernsområder – dog med færre soldater i området – enn å legge ned hele HV-områder»

Vi vil i løpet av 2018 i stort være omstilt i henhold til langtidsplanen. Det betyr at sjøheimevernet allerede er nedlagt og strukturen som Heimevernet skal øve og trene i 2019 samsvarer med vedtakene. Heimevernet omstiller seg raskt. Vi er en særdeles endringsvillig organisasjon som lojalt omsetter vedtak til handling. Min og Heimevernsstabens viktigste oppgave til jeg står her igjen neste år, hvis jeg blir invitert, er derfor å få det som er besluttet til å virke.

Med færre antall hoder har jeg som sagt måttet gjøre noen klare prioriteringer og valg. Dette innebærer at enkelte heimevernsdistrikt får større reduksjoner enn andre. Jeg er imidlertid av den prinsipielle oppfatning at det er langt viktigere å opprettholde flest mulig av dagens heimevernsområder – dog med færre soldater i området – enn å legge ned hele HV-områder. Ved å opprettholde et størst mulig antall områder, bidrar det etter min klare oppfatning til å sikre grunnleggende forhold for beredskap som lokal forankring og tilhørighet. Videre at Forsvaret dermed har en etablert militær operativ organisasjonsstruktur å bygge på dersom Norge har behov for å øke antall soldater i en gitt situasjon – altså bygge opp styrkene igjen. For: fjerner vi HV-områder for godt, er konsekvensen ofte at vi må kvitte oss med høyst nødvendig infrastruktur – med alt fra bygninger og lagre til skytebaner. Vi vet av erfaring at det er svært dyrt å reanskaffe denne type infrastruktur – hvis i det hele tatt mulig i fredstid.

«Hæren og Heimevernet er ikke overlappende, men utfyller hverandre ved at vi har forskjellig roller og oppgaver»

Det blir i fremtiden en større differensiering mellom HV-distriktene lengst nord og de i resten av Norge når det gjelder utrustning og bevæpning. Det er politisk enighet om å styrke Heimevernet i nord. Kampkraften i HV-17 i Finnmark skal styrkes med nye våpensystemer som bærbart luftvern og panservern, og HV-17 skal få bedre mobilitet i form av lette terrengkjøretøy, snøscootere og beltevogner. Disse kapabilitetene vil skape en betydelig terskel mot en eventuell aggressor, men foreløpig er dette dessverre ikke anskaffet. I tillegg opprettes to nye innsatstyrker for operasjoner i Finnmark; en tradisjonell innsatsstyrke som settes opp i regi av HV-08 i Agder og Rogaland, mens den andre er en mer spisset innsatsstyrke for fjernoppklaring.

Hæren og HV-17 skal inngå i et felles Finnmark landforsvar, som skal ha et helhetlig ansvar for ledelse og planlegging av landmilitære operasjoner i fylket. Utredning av løsninger som sikrer at dette gir ønsket merverdi pågår nå og arbeidet skal ferdigstilles før sommeren.

At Hæren og Heimevernet fortsetter som to selvstendige organisasjoner under hver sin sjef, er positivt. Hæren og Heimevernet er ikke overlappende, men utfyller hverandre ved at vi har forskjellig roller og oppgaver.

Fokusområder

I mine møter med HV-Norge legger jeg spesiell vekt på å belyse de mulighetene Heimevernet selv har for å utvikle oss videre innenfor rammen av landmaktproposisjonen. Her tenker jeg spesielt på tre forhold:

For det første er altså personell alltid viktigere enn materiell i Heimevernet, og derfor er det avgjørende med en struktur fylt opp av soldater! HV må ikke bli materielldrevet, for ellers struper vi driftsbudsjettet sakte, men sikkert dersom bevilgningene ikke øker. HV skal investere i mennesker! Selvsagt er vi avhengig av visse typer kritisk og forsvarsspesifikt materiell som uniformer, samband, våpen og ammunisjon, men det meste ut over det kan mine soldater skaffe når situasjonen krever det. Men: det er altså våre innsatsstyrkesjefer, områdesjefer, troppssjefer og lagførere som utgjør selve kjernen i kampkraften og den lokale beredskapsevnen. Lokalt forankrede heimevernsområder med god sivil kompetanse og et solid nettverk er selve egenarten til Heimevernet og må forbli det. Derfor legger jeg særlig vekt på beredskapsklare avdelinger med evne til å reagere på det uforutsette på kortest mulig tid. Fra personellet blir innkalt til de er klare til strid skal det gå så kort tid som mulig. Prinsippet skal være selvoppsetting lokalt. Og vi vet av erfaring at personellet møter raskt når bjella ringer. Fra tid til annen evaluerer vi reaksjonsevnen vår gjennom ikke-varslede beredskapstester i HV-distriktene, og fellesnevneren er at store deler av HV-soldatene er på plass på oppsettingsstedet og klare til å løse oppdrag med våpen i hånd kun få timer etter de ble varslet. Forsvarets logistikkorganisasjon, FLO, gir oss utholdenhet når områdene først er satt opp. Jeg er derfor svært glad for det tette og gode samarbeidet med FLO.

Oppfylling av materiell er godt i gang som en del av Forsvarets satsing på å bygge grunnmuren. Her har Forsvarets logistikkorganisasjon gjort en formidabel innsats med å reparere og forsyne materiell, som i sum medfører at Heimevernet beveger seg i en stadig mer operativ retning. Nå må Heimevernet også fylle opp med nok personell og med riktig kategori personell. Min klare hovedprioritet foruten Trident Juncture for Heimevernet i 2018 er derfor å løfte områdestrukturen, fordi områdestrukturen er selve grunnfjellet i Heimevernet og volumet for Forsvaret. Innsatsstyrkene skal videreføres på det høye nivået de allerede holder, de har en meget god stridsevne og representerer i dag en betydelig ressurs for Heimevernet og for Forsvaret.

For det andre skal Heimevernet sine treninger først og fremst fokusere på stridsdriller og stridsteknikk. Hver HV-soldat skal først og fremst være en infanterist, en geværmann. Grunnleggende infanteritjeneste gir soldater som kan benyttes til mye. Effektiv trening av enkeltmann, lag og tropp i områdestrukturen og opp til kompaninivå hos innsatsstyrkene danner grunnlaget for den operative utnyttelsen av Heimevernet. Soldaten i Heimevernet er inne kun noen få dager i året, og da handler det om å utnytte tiden til fulle gjennom å trene effektivt. Etter noen dager med trening skal de alle reise hjem til sivilsamfunnet slitne og fornøyde, men ikke lei.

En viktig faktor for effektiv trening er innføringen av spesialistkorpset, som bidrar til et løft for trening og erfaringsoverføring, herunder kulturbygging, i avdelingene. Arbeidet med dette er kommet langt i områdestrukturen og gir allerede synlige resultater. For å sitere områdesjef Mads Tystad i HV-11 – Møre og Fjordane: «Innføringen av ny ordning for militært tilsatte – OMT – innebærer at Forsvaret innfører et offiserskorps like mye som et befalskorps. Offiserene skal ikke lenger være instruktører, men konsentrere seg om planlegging og ledelse, mens spesialistene er instruktører.» (sitat slutt). Vi er godt i rute med å innføre OMT i Heimevernet. Ja, i styrkestrukturen har denne prosessen faktisk gått fortere enn vi trodde. En viktig årsak til det er at mange av soldatene i områdestrukturen og i innsatsstyrkene er vant med et slikt system i den sivile jobben sin. Bedrifter er ofte organisert med en ledelse som tenker strategi, kompetansestyring og økonomi. Så har de håndverkere og fagfolk som utfører og leder den praktiske utføringen. Denne synergien har ikke bare ført til at innføringen av spesialistkorpset i styrkestrukturen har gått fort, men vi har også raskt fått den operative effekten – altså kampkraften – vi er ute etter fordi personellet skjønner hensikten med systemet samtidig som soldatene i Heimevernet har en lang ståtid.

For det tredje skal Heimevernet forsterke sin kommunikasjon og informasjon internt og eksternt. I vinter gjennomførte Forsvarets mediesenter en spørreundersøkelse til styrkestrukturen i Heimevernet som over 9000 mannskaper og befal besvarte. Dette har gitt noen gode indikasjoner på hvordan internkommunikasjonen til våre 40 000 kvinner og menn kan bli best mulig. Videre skal mine områdesjefer og distriktssjefer fokusere ytterligere på HV-kjentmann og sin egen rolle som det militære bindeleddet lokalt og regionalt til totalforsvarets aktører som fylkesmann, politi, sivilforsvar og andre. Samarbeidet gjennom fylkesmannens beredskapsråd er en god modell og fungerer godt som et forum for informasjonsutveksling, planlegging og samtrening.

«Heimevernet beviser hver eneste dag at organisasjonen kan få til store ting med beskjedne midler»

Oppsummert: beredskapsklare avdelinger, effektiv trening, kommunikasjon og nettverksbygging er forhold vi i Heimevernet kan bedre selv, blant annet gjennom et godt fokus og mer standardisering. Jeg er en varm tilhenger av prinsippet om enkelhet og standardisering. For å sitere Clausewitz: «Alt i krig er enkelt, men de enkleste ting blir vanskelig.» (sitat slutt). Jeg ønsker derfor å gjøre endringer på noen områder, blant annet innen begrepsbruk. Vi vil igjen benytte velkjente militære termer på troppetypene våre som eksempelvis jegertropp og geværtropp slik at dette er gjenkjennbart internt i Forsvaret og for de som overføres til oss. Videre vil vi fokusere på standardiserte driller og ta tilbake den lokale beredskapen.

Veien videre

Heimevernet beviser hver eneste dag at organisasjonen kan få til store ting med beskjedne midler. Vi har likevel et potensial innenfor effektivisering for å kunne frigjøre mer midler til målrettede tiltak som øker den operative effekten. Men Heimevernet kan imidlertid ikke klare alt selv og er således avhengig av støtte fra andre for flere av tiltakene, som jeg mener vil gi stor effekt for en relativt liten investering. For å bedre kampkraften, redusere reaksjonstidene og effektivisere ønsker jeg derfor:

Èn type personlig våpen: i dag benyttes fem forskjellige våpentyper til enkeltmann, med tilhørende fire forskjellige kaliber. HV trenger HK416 i hele strukturen. Det vil forenkle logistikken og utdanningen betraktelig. I dag er det faktisk slik i enkelte HV-distrikter at personell som overføres til HV må omskoleres fra HK416, som de hadde i førstegangstjenesten, til AG3; et våpen som gikk ut av Hæren for flere år siden.

«…jeg [ønsker] å utvide dagens 4/6-modell til den tidligere velprøvde 6/9-modellen; altså seks dager for mannskapene og ni dager for befalet hvert år»

Mer treningstid: Den årlige treningen er som nevnt selve pulsslaget i HV. Det er en avgjørende aktivitet som binder soldatene sammen og som bygger både forsvarsvilje og forsvarsevne. HVs områdestruktur trener etter en fast to pluss ett år-syklus. Det innebærer at mannskapene trener fire dager årlig to år på rad, mens spesialister og befal trener seks dager årlig to år på rad før de trener uten resten av området i fem dager det tredje året.

For å øke kvaliteten i Heimevernet ønsker jeg å utvide dagens 4/6-modell til den tidligere velprøvde 6/9-modellen; altså seks dager for mannskapene og ni dager for befalet hvert år. Disse ekstra timene og trening hvert år gir beviselig en positiv effekt på avdelingenes standard og operative nivå. Dette har vi blant annet sett i Finnmark, der HV-17 fikk tildelt ekstra treningsdager i 2017.

For innsatsstyrkene er det ønskelig å øke den årlige treningen fra 15 dager for mannskaper og 20 dager for befal, til 20 dager for mannskaper og 25 dager for befal.

Egen soldatutdanning: Heimevernet sliter med å rekruttere nok personell i tynt befolkede strøk i nord og i sør. Derfor ønsker jeg, som en forsøksordning, å starte en seks måneders grunnleggende soldatutdanning i Finnmark fra sommeren 2019. Dette kan også kombineres med en egen lagførerutdanning i førstegangstjenesten. Heimevernet kan dermed få tilført riktig personell med lokal kunnskap både på mannskapssiden og befalssiden.

«En soldatutdanning i egen HV-regi er imidlertid ingen erstatning, men … et supplement til dagens ordning»

Etter endt førstegangstjeneste på seks måneder kan personellet dermed overføres direkte til oss med sitt personlige utstyr, og vi kan benytte dem lenger i løpet av vernepliktens totalt nitten måneder. En egen grunnleggende soldatutdanning i HV må også ses i lys av at Hæren selv ønsker å benytte de vernepliktige i enkelte av sine avdelinger over et lenger tidsrom enn i dag. Det vil si en seksten måneder lang førstegangstjeneste, deretter overføring til en hærreserve i tre år – før en eventuell overføring til Heimevernet. Med en lenger ståtid i Hæren, blir det selvsagt langt færre måneder igjen for tjeneste i HV.

Heimevernet hadde på 1990-tallet sin egen rekruttutdanning. Soldatene ble utdannet etter et spesielt tilpasset program, og tilbakemeldingene fra distrikter og områder var at disse soldatene etter seks måneder ble veldig gode på grunnleggende ferdigheter og oppdragsløsning på troppsnivå.

En soldatutdanning i egen HV-regi er imidlertid ingen erstatning, men altså et supplement til dagens ordning, ettersom Hæren fortsatt skal overføre personell fra sine avdelinger med tolv måneders førstegangstjeneste, noe som HV har meget god erfaring med!

«Teknologien skal ikke erstatte soldatene. Igjen; materiell kan aldri bli viktigere enn personell. Men teknologi kan gjøre soldatene enda bedre»

En egen FFI-studie: Forsvarets forskningsinstitutt skal i løpet av 2018 starte det som blir en treårig HV-studie. Første delen skal skissere fremtidige realistiske scenarier og dagens organisasjon. Del to tar for seg gapet mellom scenariene og organiseringen av Heimevernet. Del tre omhandler anbefalinger og organisatoriske endringer. Parallelt gjennom alle tre årene ser studien på anvendelsen av teknologi for å gjøre oppdragsløsningen enda bedre. Teknologien skal ikke erstatte soldatene. Igjen; materiell kan aldri bli viktigere enn personell. Men teknologi kan gjøre soldatene enda bedre.

Forsvarets forskningsinstitutt skal underveis i studien rapportere til en bredt sammensatt styringsgruppe, der jeg ønsker å ha med meg representanter fra Landrådet for Heimevernet, Forsvarets operative hovedkvarter, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Forsvarsdepartementet.

Forsvarsviljen

Jeg får ganske ofte spørsmål om hvordan overgangen fra spesialstyrkene til Heimevernet har vært.

Det er selvsagt åpenbare forskjeller mellom en spesialsoldat og en soldat i Heimevernet. Den grundige seleksjonen spesialstyrkene gjennomfører og tid til trening kan hverken Heimevernet eller noen andre forsvarsgrener for den saks skyld ta seg tid til. Men når det kommer til det aller viktigste er likheten større enn forskjellen, nemlig en forsvarsvilje og kreativitet som setter oppdraget i fokus.

«Til slutt blir viljen til å ikke gi seg avgjørende»

Krigens natur har vært uendret gjennom hundrevis av år. Karakteren har endret seg, men som vi har sett ute i operasjoner vil det til slutt dreie seg om mennesker på bakken. Årene i Afghanistan lærte meg mye av hva som kreves når en er stilt overfor en langt dårligere utstyrt motstander, som likevel er svært vanskelig å nedkjempe på grunn av viljen til motstand. I Afghanistan var vi teknologisk overlegne i møte med fienden. Men jeg tror noe av årsaken til at vi ikke lykkes helt, er den innbitte viljen til dem vi kjempet imot. Viljen til å slåss for det de tror på. Til slutt blir viljen til å ikke gi seg avgjørende og jeg tror bestemt at forsvarsviljen er like stor i Heimevernet som i Forsvaret for øvrig. Historisk har mange gjort dyrekjøpte erfaringer når de har undervurdert den lokale motstandsviljen.

«Forsvaret har et behov for å være militært på plass nettopp på et minimum av tid når det uforutsette skjer. Raskt på plass med lokalt forankrede og beredskapsklare menn og kvinner»

Jeg har derfor en stor tro på et landsdekkende, desentralisert og lokalt forankret heimevern som dreier seg om mennesker. Et heimevern med en avskrekkende effekt som er en del av et nasjonalt troverdig forsvar. Enhver motstander må ha dette i tankene; nemlig det faktum å risikere å måtte stå overfor titusenvis av militært trente kvinner og menn over hele Norge. Soldater som stiller med våpen i hånd når bjella klinger. En organisasjon med utholdenhet over tid. Forsvarsvilje. Synlig nærvær i og lokalkunnskap om sitt hjemsted. Sivil kompetanse fra alt av yrker i det norske moderne og demokratiske samfunnet. Engasjerte mennesker med verv i frivillige organisasjoner. Livserfaring. Unik lokalkunnskap om klima, infrastruktur, befolkning og geografi. Et personlig nettverk. God situasjonsoversikt og situasjonsforståelse.

For meg er selve rasjonale for å etablere et heimevern basert på andre verdenskrigs bitre erfaringer fortsatt viktig. Som det het i stortingsproposisjonen fra 1946: «Heimevernet skal ved plutselig overfall være på plass på et minimum av tid og søke å hindre fiendtlig framrykning gjennom eget område og naboområdene…»

På et minimum av tid i eget område.

Jeg mener at historien fortsatt er grunnleggende for å forstå Heimevernet; ikke bare i fortid, men like mye i nåtid som i fremtid. Forsvaret har et behov for å være militært på plass nettopp på et minimum av tid når det uforutsette skjer. Raskt på plass med lokalt forankrede og beredskapsklare menn og kvinner. I Heimevernet har vi 40 0000 soldater på bakken med vilje og evne til å gjøre en forskjell. Overalt – alltid!

Takk for oppmerksomheten».

Sjef HV, Eirik Kristoffersen, ser mange likhetstrekk mellom spesialsoldater og Heimevernet. En fellesnevner er «forsvarsvilje». Foto: Tanja Renate Aakerøy, Forsvaret

Samvirke mellom Heimevernet og spesialstyrker

Sjak R. Haaheim — Fri, 23 Mar 2018 18:01:21 +0000

BREDDEIDRETT: HV har unik kapasitet til å skaffe situasjonsforståelse i lokalmiljøene, noe som kan være avgjørende for Forsvarets spesialstyrkers operasjoner. Foto: Marte Brohaug/ Forsvaret

Av Ragnhild Tau Strand Oanes

I den senere tid er et mulig framtidig samarbeid mellom Heimevernet og Spesialstyrkene kommet høyere opp på den militære agenda. Selv om det er snakk om avdelinger som umiddelbart synes svært ulike, vil HV og spesialstyrker ved nærmere øyesyn besitte enkelte likheter som vil lette et samarbeid, samtidig som at de også innehar flere komplementære kapasiteter som vil kunne gi et effektivt samvirke.

Begge avdelinger preges av en høy grad av løsningsorientering, kreativitet og mangel på konvensjonalitet i forhold til regulære prosedyrer og doktriner. Det kan også være interessant å merke seg at begge avdelingene til en viss grad har felles røtter tilbake til S.O.E. og Kompani Linge under andre verdenskrig.

«Den lokale forankringen er særlig framtredende i områdestrukturen, hvor personellet i overveiende grad er rekruttert lokalt»

Heimevernet er i dag den eneste delen av Forsvaret som har landsdekkende tilstedeværelse, og gir gjennom dette et vesentlig bidrag til situasjonsforståelse over hele landterritoriet. Samtidig besitter de også gjennom sin lokale forankring betydelig sosial kapital, høy reaksjonsevne og dyptgående lokalkunnskap.

Den lokale forankringen er særlig framtredende i områdestrukturen, hvor personellet i overveiende grad er rekruttert lokalt. Dette betyr at den jevne HV-avdeling vil være i stand til å innhente et betydelig etterretningstilfang og en bred situasjonsforståelse i eget område, og reagere forholdsvis raskt ut i fra dette. De vil også være i stand til å utnytte sin lokalkunnskap og sine nettverk til å i en viss grad operere skjult i områder som i utgangspunktet er kontrollert av motstanderen.

Spesialstyrkene er på sin side fleksible avdelinger av høy kvalitet som besitter en betydelig kompetanse i kombinasjon med avanserte våpen- og sambandssystemer. De har høy reaksjonsevne, kan slå til hardt og målrettet, og er i tillegg trent i å yte militær assistanse i form av opplæring og ledelse av andre avdelinger med en lavere grad av spesialisering. Avdelingene er også i stand til å operere skjult over tid, også inne i områder som kontrolleres av motstanderen.

Hybrid krigføring uten NATO art 5

Et scenario som ofte trekkes fram som relevant for samvirke mellom HV og spesialstyrker, er i såkalte hybride situasjoner. Det vil i den sammenhengen være nyttig å avklare hva dette begrepet innebærer. Betegnelsen hybridkrig er i noen grad omstridt, og kritikken baserer seg hovedsakelig på at begrepet i seg selv er upresist, fordi det favner et svært bredt spekter av virkemidler. Videre mener flere at det i
realiteten er snakk om to forskjellige former for ikke-lineær krigføring som før eller siden vil bli viklet inn i hverandre under en konflikt. Det er også blitt hevdet at det mange kaller hybridkrig i realiteten er
en naturlig del av mer klassiske krigsscenarier, idet informasjonskrig, diplomatisk konflikt og politisk destabilisering ofte vil være et forstadium til, og i noen tilfeller en erstatning for, en væpnet konflikt.

«…virkemidlene spenner fra bruk av «grønne menn» og cyberangrep, via økonomiske sanksjoner og manipulasjon, til informasjonskampanjer og aktiv bruk av sosiale medier»

Selv innen NATO har man hatt problemer med å finne en klar definisjon av begrepet, utover at det er snakk om «et bredt spekter av fiendtligsinnede handlinger, hvorav militær styrke kun er en liten del, og som utføres koordinert som en del av en fleksibel strategi med langsiktige mål». Det teoretiske fundamentet for hybridkrig, slik ordet forstås i dag, ble oppsummert av den russiske generalstabssjefen Valerij Gerasimov gjennom en artikkel i Voyenno-Promyshlennyy Kurier i februar 2013. Her ble et bredt spekter av virkemidler, både kinetiske og ikke-kinetiske, satt i sammenheng med en mulig fremtidig væpnet konflikt i det som senere er blitt kalt «Gerasimovs linjal». Ut fra dette har Russland utviklet et avansert arsenal av metoder for gibridnaya voina, som er en direkte oversettelse av begrepet «hybrid krig». Her vil man gjennom ulike virkemidler, som ikke skal kunne spores tilbake til avsenderen, forsøke å oppnå sentrale mål uten å måtte ta belastningen ved å bruke tradisjonell militærmakt.

Disse virkemidlene spenner fra bruk av «grønne menn» og cyberangrep, via økonomiske sanksjoner og manipulasjon, til informasjonskampanjer og aktiv bruk av sosiale medier. Det er altså snakk om både symmetriske og asymmetriske virkemidler, hvor man i noen grad kan velge strategier og virkemidler ut fra det rådende styrkeforholdet, uten å måtte risikere konsekvenser i form av militær konfrontasjon.

GRÅSONEKRIG: Det vil være i den militære enden av linjalen at HV og Spesialstyrkene vil være relevante, i en situasjon som ikke utløser NATO-hjelp etter artikkel 5.

Det vil selvsagt være i den militære enden av linjalen at HV og Spesialstyrkene vil være relevante. Det vil da i realiteten være snakk om en form for væpnet konflikt hvor omfang og intensitet er for lav til at den vil utløse støtte fra NATO gjennom artikkel 5, uavhengig om situasjonen defineres som «hybrid» eller ikke. Som sådan vil et samvirke i slike situasjoner ikke skille seg nevneverdig ut fra tilsvarende konsepter i mer tradisjonelle konfliktscenarier.

Et samvirkekonsept må antas å bli bygget ut fra de komplementære kapasiteter som de to avdelingstypene besitter. HV vil på sin side ha en dyptgående lokalkunnskap som vil være sterkt etterspurt av spesialavdelinger, både med hensyn til terrengets beskaffenhet og mulige fremrykningsakser, såvel som i forhold til kontakt med og bistand fra lokalbefolkningen. Likeledes vil HV-avdelingene, da særlig innenfor områdestrukturen, gjennom sine sosiale nettverk ha en utvidet evne til å tilegne seg en bred situasjonsforståelse lokalt, og også fremskaffe lokal etterretning av høy kvalitet. Denne type avdelinger har også hatt ry på seg for å opptre forholdsvis fleksibelt, ukonvensjonelt og ubundet av doktriner.

TOPPIDRETT: Spesialstyrkene har kapasiteter til å slå til evne til å angripe mål uventet, hardt
og målrettet. Foto: Didrik Linnerud/Forsvaret

Spesialstyrkene på sin side har høy kvalitet, bred kompetanse og evne til opplæring og ledelse, besitter avanserte våpen-, ildledelses- og sambandssystemer, og innehar evne til å angripe mål uventet, hardt og målrettet.

De er i tillegg trent til å operere i skjul med stor utholdenhet. På samme måte som Heimevernet vil spesialavdelinger opptre kreativt og ukonvensjonelt, selv dette i større grad er resultatet av en villet strategi, mens man for HVs del nok i noen grad må tilskrive mangelen på konvensjonalitet et trenings- og øvingsmønster som ikke gir tilstrekkelig anledning til å innarbeide prosedyrer og doktriner på samme måte som ved stående avdelinger.

Et lignende forhold gjør seg gjeldende i forhold til den kreativitet som begge avdelinger er kjent for. Mens spesialstyrkene med hensikt opptrer ukonvensjonelt for å oppnå taktiske fordeler gjennom uforutsigbarhet, er Heimevernets kreative opptreden nok snarere en dyd av nødvendighet for å kompensere for en heller begrenset ressurstilgang.

«HV-kjentmann» – vår tids påskehare

Blant de kapasiteter og særtrekk som Heimevernets områdestruktur besitter, er nok lokalkunnskapen og de sosiale nettverkene det som etterspørres mest av spesialstyrker. Spørsmålet blir da om man i dagens situasjon kan tilby dette i stor nok grad, ikke minst kvalitativt, eller om det kan være formålstjenlig å utvikle nye kapasiteter, eventuelt gjeninnføre eldre konsepter som har vært brukt av HV tidligere. En kapasitet som var særegen for Heimevernet helt fra begynnelsen av, og som i praksis forsvant en gang rundt årtusenskiftet, var den nærmest legendariske «HV-kjentmann».

«Den ideelle HV-kjentmann er den alminnelige godt motiverte HV-soldaten ute i områdestrukturen»

Selv om konseptet fortsatt av og til brukes som forutsetning under øvelser, har kjentmannen av i dag blitt en moderne påskehare: Alle har hørt om ham, men ingen har sett ham. Å gjenopplive kjentmannsfunksjonen kan derfor i høyeste grad være relevant som en sentral del av samvirket mellom HV og Spesialstyrkene.

FORSVARSVILJE: Spesialstyrker etterspør lokalkunnskap og de sosiale nettverkene som HV-mannskapene har fra sitt sivile liv. Foto: Didrik Linnerud/Forsvaret

Forsvarets Spesialkommando (FSK) beskriver selv den ideelle HV-kjentmann som «den alminnelige godt motiverte HV-soldaten ute i områdestrukturen. Han er mer opptatt av oppdraget som er gitt enn det utstyret han mener han trenger for å løse det. Han må kjenne sitt område virkelig godt, også de som bor der, helst et par generasjoner bakover i tid. HV-kjentmann må være sosial og omgjengelig og delta aktivt i lag og foreninger. Skal du lære å kjenne menneskene i den bygd eller bydel hvor du bor, må du være sammen med dem. Det er avgjørende for en HV-kjentmann å vite hvem han kan stole på i gitte situasjoner. Funksjonen som HV-kjentmann skal være en liten, men bevisst del i et ellers aktivt sivilt liv.»

FSK sier også at kjentmannen må være så motivert for oppgaven at han ikke bare baserer seg på den årlige treningen, men har denne funksjonen i bakhodet 365 dager i året.

Det bør kanskje legges til at kjentmenn også med fordel kan være over gjennomsnitt friluftsinteresserte, i det en slik tjeneste til tider vil kunne være fysisk krevende, samtidig som at et aktivt friluftsliv vil tilføre den enkelte verdifull kunnskap om lokal geografi og topografi. Dette vil i sin tur være relevant både i forhold til valg av framrykningsakser såvel som kjennskap til egnede bivuakkområder. Kjentmannen vil da i sum utgjøre en effektiv «low-tech» kapasitet som er lite ressurskrevende, og dermed gi høy avkastning i forhold til de investeringer som blir gjort («Return on investment» – ROI).

Okkupasjonsberedskapen og gerilja

Et annet konsept som bør vurderes gjenopplivet er okkupasjonsberedskapen. Selv om et klassisk okkupasjonsscenario i dag synes mindre aktuelt enn under den kalde krigen, er det ingen grunn til å avskrive det helt.

«Heimevernet trente i tidligere tider på geriljakrigføring, og hadde egne spesialavdelinger som var ment å utgjøre kjernen i en framtidig motstandskamp»

Verden er kort fortalt blitt mer komplisert, ikke radikalt endret. I det fremherskende trusselbildet er hybride situasjoner med «grønne menn» ett av flere mulige scenarier, samtidig som at utviklingen tilsier at kinetiske virkemidler blir mer tilgjengelige også for ikke-statlige aktører. Disse kan dermed på sikt bli i stand til å ta, og i noen grad også holde, områder med kritisk infrastruktur. På samme måte synes utviklingen å gå mot konflikter av lavere intensitet hvor en angriper velger å bare ta og holde et avgrenset område, for slik å unngå en opptrapping mot direkte konfrontasjon. Dette er scenarier som må antas å bli særlig aktuelle som en direkte følge av økt geopolitisk interesse for nordområdene. I alle disse tilfellene vil det i praksis være snakk om klassiske okkupasjonsscenarier, om enn innenfor et begrenset geografisk område.

RASK RESPONS: Heimevernet kan sikre viktig infrastrultur som er viktig for Norge ved krise. Foto: Forsvaret

Heimevernet trente i tidligere tider på geriljakrigføring, og hadde egne spesialavdelinger som var ment å utgjøre kjernen i en framtidig motstandskamp. Disse ble utdannet gjennom egne kurs, både ved HV-skolen på Dombås og lokalt i distriktene. Selv om det ikke lenger kan synes like aktuelt å opprette dedikerte geriljagrupper i område- eller innsatsstrukturen, vil det likevel kunne være aktuelt å bygge opp en viss minimumskompetanse på feltet ute ved avdelingene, særlig sett i lys av at spesialstyrker ofte vil være trent til å gjennomføre og lede ukonvensjonelle operasjoner.

Heimevernet som fremskutte ildledere

Det kan også være aktuelt å tilføre Heimevernsavdelinger evne til å lede ild fra avstandsleverte presisjonsvåpen, primært fra bakkebasert artilleri.

Det foregår her en rivende utvikling med hensyn til rekkevidde og presisjon, og da særlig på ammunisjonssiden. En slik modell vil kunne åpne for en vesentlig bedre utnyttelse av fremtidig ildlederteknologi, ikke minst ut fra premisset om at denne over tid blir billigere, enklere å utnytte og lettere å bære med seg. Spesialstyrkene vil på sin side besitte spesialiserte ildlederkapasiteter i forhold til luftstøtte (FAC – Forward Air Control). I en situasjon der man står ovenfor fiendtlig «Anti Access/ Area Denial» (A2/AD), vil disse avdelingene da kunne fungere som døråpnere for andre kapasiteter som så langt har vært nektet adgang til A2/AD-boblen. Nøytralisering av A2/AD-bobler vil selvsagt måtte utføres med maksimal effekt og tempo, oppnådd gjennom et nøye koordinert samspill mellom HV, hær-, luft-, sjø- og spesialstyrker koblet sammen og koordinert gjennom digitale nettverk. Heimevernsavdelingene vil da tilby lokalkunnskap og etterretning, som så utnyttes maksimalt gjennom spesialstyrkenes evne til analyse og målrettet handling, som igjen formidles og koordineres gjennom digitale nettverk.

Også i andre scenarier vil Heimevernet og Spesialstyrkene kunne opptre som gjensidige styrkemultiplikatorer gjennom kombinasjonen av lokalkjennskap, sosiale nettverk, kvalitet og avanserte systemer, og dermed oppnå stor effekt i samvirke både isolert og til støtte for regulære enheter.

Kritiske suksessfaktorer

For at et samvirke skal fungere optimalt, er man avhengig av å lykkes med et sett av kritiske suksessfaktorer.

«HV-avdelingene kan i den sammenheng også benyttes til støtte for operasjonene, eventuelt kan de brukes til å utføre avledningsmanøvre for å lette tilgangen mot målet for spesialstyrkene»

Først og fremst må den aktuelle HV-avdelingen kunne tilby den nødvendige lokalkunnskap og sosiale kompetanse kvantitativt og kvalitativt. Her vil den tidligere nevnte kjentmannsfunksjonen kunne bidra til å heve og kvalitetssikre nivået. Det er som tidligere nevnt særlig i områdestrukturen at man ville kunne finne disse kapasitetene i tilstrekkelig omfang. Videre må den enkelte HV-avdeling kunne etablere og formidle en bred lokal situasjonsforståelse. Denne vil igjen henge sammen med den før nevnte lokalkunnskap og sosial kompetanse. Selv om det må antas å ligge implisitt i begge avdelingskulturer, bør det likevel nevnes at begge sider også må utvise en tilstrekkelig grad av fleksibilitet for å kunne optimalisere samarbeidet.

Spesialavdelingene må på sin side kunne tilby evnen til å analysere innhentet etterretning og sette det sammen til et bredt oversiktsbilde som så brukes til å utføre målrettede operasjoner. HV-avdelingene kan i den sammenheng også benyttes til støtte for operasjonene, eventuelt kan de brukes til å utføre avledningsmanøvre for å lette tilgangen mot målet for spesialstyrkene.

OVERALT-ALLTID: Tette bånd til sivilbefolkningen og lokalkunnskap gjør HV enestående til å skaffe etterretninger. Foto: Marthe Brohaug/Forsvaret

Hva et framtidig samarbeid mellom Heimevernet og Spesialstyrkene eventuelt vil inneholde, er fortsatt uklart. Et eventuelt samvirkekonsept, og den form det måtte få, henger i stor grad sammen med den videre utviklingen ved de aktuelle avdelingene. Noen usikkerhetsmomenter i så måte er utfallet av den pågående landmaktutredningen, utviklingen innen våpen- og sambandsteknologi samt den videre sikkerhetspolitiske utvikling. Et vellykket samarbeid forutsetter også at Heimevernet klarer å bevare sin egenart, da det først og fremst er her man finner de kvaliteter og kapasiteter som spesialstyrkene vil etterspørre.

Uavhengig av den videre utvikling er det likevel mye som tyder på at et samarbeid slik det her er skissert vil være fruktbart og ikke minst kostnadseffektivt i flere sammenhenger, uavhengig av hvilken kurs vår ustabile verden måtte ta.

Ragnhild Tau Strand Oanes skriver forsvarsblogg, og er kjent for StyrkHVs lesere også som en av de sentrale bak den landsomfattende vardebrenningen høsten 2016. Hun ønsker å bidra til en fruktbar og konstruktiv debatt rundt forsvars- og sikkerhetsspørsmål, og vil også bidra med litt folkeopplysning rundt en del emner og begreper som med ujevne mellomrom dukker opp i media.