Forsvarsminister Frank Bakke Jensen vil trekke sivilister nærmere strid, i stedet for å bruke militært personell. Det er en spennende ide – men reiser dilemmaer som ikke løses ved å signere kontrakter.
«Forsvaret har høsten 2018 inngått en rammeavtale for innleie av sivile helikoptre», skriver Bakke-Jensen i forslaget til forsvarsbudsjett.
«Helikoptrene vil være under militær kommando når de benyttes av Forsvaret, og vil støtte operasjonene der det er operativt forsvarlig i forhold til trussel og situasjonen for øvrig», heter det.
Jeg antar at han mener at de sivile flygerne – ikke helikopterne som sådan – skal stå under militær kommando. Å kommandere et helikopter uten flyger gir ingen flytur. Adgangen til å kommandere en ubevæpnet flyger uten militær trening til å fly helikopteret inn i et operasjonsområde er derimot ganske uavklart – både rettslig, moralsk og etisk.
Hvem som skal fly for å evakuere skadde norske soldater når striden er i full gang, er et viktig spørsmål for flygeren, den militære sjef på stedet – og for den skadde selv og hans pårørende.
Å gjøre en sivil helikopterflyger til et mål for en fiende, reiser problemstillinger som krever noe mer tankekraft og forberedelser enn å produsere kontrakter på løpende bånd.
«I dag er Forsvarets eget volum blitt så minimalistisk at sivile må leies inn for å fylle skyttergropene. Dermed oppstår et minefelt av etiske, juridiske og moralske dilemmaer»
Innenfor folkeretten er det et grunnleggende skille mellom «stridende» (militære) og «ikke-stridende» (sivilister). Dette skillet utfordres av det moderne totalforsvarskonseptet. Skillet mellom stridende og ikke-stridende er kjernen i det såkalte «distinksjonsprinsippet», og sier noe til en fiende om hva som er legitime mål (de stridende) og hvem som ikke er legitime mål (sivile).
Den gang Forsvaret hadde stort volum – sent på 1900-tallet – var ikke totalforsvar noe problem: Da kunne svært mange vernepliktige mobiliseres som stridende, og det var ikke nødvendig å utsette sivilister for ekstraordinær risiko for skade eller død. Forsvaret besørget selv sine støtteoppdrag. Biler, fartøy og helikoptre var forhåndsrekvirert, skulle males i snusboks-grønt og brukes av Forsvaret.
«Når alarmen går, er det for sent å etablere studiesirkler, synge kumbahyah tostemt og drøfte rekkevidden av siviles tjenesteplikt og erstatningsordninger»
I dag er Forsvarets eget volum blitt så minimalistisk at sivile må leies inn for å fylle skyttergropene. Dermed oppstår et minefelt av etiske, juridiske og moralske dilemmaer. Statsråden signerer kontrakter uten at det er klart om han har vurdert dilemmaene i tilstrekkelig grad. Det er heller ikke klart om de sivile kontraktspartnerne har overveid risikoen for skade eller død for de ansatte, stilt i utsikt til firmainntekter fra statskassen.
«Totalforsvarskonseptet» er en svært god ide for en liten nasjon som Norge.
«A nation in Arms» sikrer at hele nasjonen kraftsamler alle sine ressurser mot trusselen på territoriet. Eller sagt på en annen måte: I fred, krise og krig må alle trø til ved behov – vi kan ikke ha hjemmesittere når krisen rammer vår hjemmebane.
Men de nye og moderne utfordringene ved totalforsvaret fordrer gjennomtenkte løsninger før krisen rammer. Når alarmen går, er det for sent å etablere studiesirkler, synge kumbahyah tostemt og drøfte rekkevidden av siviles tjenesteplikt og erstatningsordninger.
«HV-soldater går fra å være sivile til å være militære idet fløyta går, og har den folkerettslige status som uniformen gir»
NATOs planlegging for totalforsvar er forankret i «The Seven Baseline Requirements», hvor #forsvarsvilje er et sentralt element. Folkeaksjoner som StyrkHV, forsvarsforeninger og organisasjoner bidrar til å bevisstgjøre og skape slik forsvarsvilje i befolkningen. Her er de sju NATO-kravene:
- Continuity of government and critical government services;
- Energy supplies;
- Ability to deal effectively with uncontrolled movement of people;
- Food and water resources;
- Ability to deal with mass casualties;
- Telecommunications and cyber networks;
- Transportation systems.
Heimevernet har – som Forsvarets største driftsenhet, med tilstedeværelse overalt-alltid – særlige oppgaver innenfor disse grunnkravene, som er forankret i NATO-paktens artikkel 3. HV-soldater går fra å være sivile til å være militære idet fløyta går, og har den folkerettslige status som uniformen gir. Status som militær utløser også en plikt til å gjøre tjeneste. Dette er godt lovregulert.
Men hva med sivilisters tjenesteplikt når fløyta går og det faktisk blir livsfarlig å fly, føre skip eller kjøre lastebil?
LEGITIMT MÅL? Totalforsvarskonseptet utfordrer skillet mellom «stridende» og «ikke-stridende». (Foto: Jesper Vigander Edwin/Forsvaret)
«Totalforsvaret – vet vi hva vi gjør?» er en nyere artikkel fra Norsk militært tidsskrift, som bør være på alles leseliste. Artikkelen reflekterer over noen klare og prinsipielle utgangspunkter og begrensninger. Jeg nøler ikke med å anbefale artikkelen også til statsråden.
Artikkelen er skrevet av kst generaladvokat Sigrid Redse Johansen, kommandørkaptein (P) Tom Staib, jurist og leder av prosjektet ”Integrering av krigens folkerett i Forsvaret”, filosofiprofessor Camilla Serck-Hanssen og forsker i filosofi Andreas Brekke Carlsson. Alle er tilknyttet Etisk råd for forsvarssektoren. De drøfter enkelte problemstillinger på en enkel og lettfattelig måte.
Artikkelen drøfter fire hovedspørsmål som jeg velger å spisse slik:
- Er sivile leverandøroppdrag direkte deltakelse i fiendtligheter, som vil gjøre sivilpersoner til lovlige mål? Med andre ord: Vil Svein Sivilist bli et legitimt mål å angripe når han kjører lastebil for forsvarskontraktøren Spedisjon AS?
- Er risikoen for skade og død for sivilister godt nok kjent blant leverandørene av tjenester til Forsvaret? Spurt på en annen måte: Har Didrik Direktør i Spedisjon AS vurdert hva han skal si til enken etter Svein Sivilist hvis han blir drept i strid?
- I hvilken grad er totalforsvarskonseptet en økt risiko for det sivile samfunn som sådan?
- Hvilke garantier har vi for at sivilt personell ikke forsvinner fra sine oppgaver ved krig? Eller med andre ord: Hvor sikker kan den militære sjefen være på at Svein Sivilist dukker opp med kritisk etterfylling av ammunisjon?
«Siviles flukt fra militære oppdrag kan bli en real ‘partypooper’ for forsvar av norsk territorium»
Det siste spørsmålet er kanskje det mest praktiske for både Forsvaret og sivilsamfunnet: Hvis sivilister ikke møter ved krig, eller fratrer sine stillinger som helikopterflygere, skipsmannskap, lastebilsjåfører eller i andre støttefunksjoner – hva da? Hvem skal da gjøre jobben?
Der man kan sende Militærpolitiet for å avhente militære mannskaper som ikke møter, har vi ikke den adgangen overfor motvillige sivilister.
«Hvis den sivile ammunisjonssjåføren sist ble sett i fullt firsprang østover, med pass, bilnøkler og 5000 svenske, er det noen som ikke får den ammunisjonen de trenger»
Hæren har ikke mange hodene å beordre, Heimevernet blir færre og færre og har ikke nok volum eller kapasitet til å løse slike oppdrag. Man kunne tenke seg at Sjøheimevernet hadde kompetanse til å føre kommando på visse fartøy – men SHV skal jo legges ned, og dermed er både kvinner, menn og kompetanse borte. Som dimitterte sivilister kan de ikke beordres etter de er gått over fra å være «stridende» til å bli «ikke-stridende».
Artikkelforfatterne drøfter ulike hjemmelsgrunnlag for beordring av sivile, men konkluderer med at lovverket ikke lenger gir den forutsigbarhet som er nødvendig for å sikre stabil sivil «arbeidskraft» ved krig.
Siviles flukt fra militære oppdrag kan bli en real «partypooper» for forsvar av norsk territorium. Hvis den sivile ammunisjonssjåføren sist ble sett i fullt firsprang østover, med pass, bilnøkler og 5000 svenske, er det noen som ikke får den ammunisjonen de trenger – når de trenger den.
«Noen ganger lønner det seg å bruke god tid på å sikte, fremfor å skyte fra hofta»
I artikkelen antydes noen løsninger for å avbøte det dilemma-vakum vi står i, når skillet mellom stridende/ikke-stridende utfordres av det moderne totalforsvarskonseptet og Forsvaret ikke lenger har volum av mannskaper på bakken selv:
«For det første bør frakt av materiell til Forsvaret i et operasjonsområde, utføres av personer som er, eller gjøres til (mobiliseres som), stridende. Av hensyn til personellets sikkerhet og deres behov for å kunne gi et informert samtykke til eventuell risiko, så bør operasjonsområdet forstås vidt. For det andre kan materiell som utgjør et effektivt bidrag til militære operasjoner merkes eller avmerkes, slik at disse ikke fremstår som identiske med sivile objekter».
Det vil kreve lovhjemler for å mobilisere Svein Sivilist som «stridende» og pålegge ham plikten til å dø for Norge. Da oppstår et nytt spørsmål av etisk og moralsk karakter: Bør sivilister ha en form for militær grunntrening før de kastes inn i operasjonsområdet? Hvem har i så fall ansvaret for den utdanningen? For å unngå nye langvarige «krigsseiler-oppgjør», bør også erstatningsordninger være avklart, taima og tilrettelagt på forhånd. Noe må vi ha lært.
Bakke Jensens iver etter å bli god på moderne totalforsvar er en iver jeg deler fullt ut. Men noen ganger lønner det seg å bruke god tid på å sikte, fremfor å skyte fra hofta.
For at ressursene skal finne hverandre og maskineriets tannhjul gripe inn i hverandre også den dagen det virkelig kreves, er ikke noen raske kontraktssigneringer tilstrekkelig.
Når det gjelder siviles rettigheter og plikter #itjenesteforNorge, må det nok brukes noe mer tid i siktemidlene og legges litt mindre trykk på avtrekkeren.
Siste kommentarer