Vår befolkning må vaksineres mot hybride virkemidler
Nå snakker jeg ikke om at vi skal vaksinere mot en spesiell sykdom, men mot følgene av de hybride virkemidler som vi daglig utsettes for. En slik vaksinering vil også sette vårt samfunn bedre i stand til å takle uventede kritiske hendelser. Det handler altså om å skape en mental beredskap i vår befolkning.
Både Norge og EU, så vel som USA utsettes daglig for hybride angrep fra russisk side. Omfang og alvorlighetsgrad på disse angrepene har økt i en slik grad at Øystein Bogen, forfatter og TV 2 journalist, i sin siste bok beskriver dem som en pågående hemmelig krig mot Vesten. Disse angrepene foregår i stor grad i form av cyber- og informasjonsoperasjoner, men også rene likvidasjoner og forsøk på dette er nå tatt i bruk. De mest oppsiktsvekkende av den type angrep må nok sies å være bruk av masseødeleggelsesvåpen på britisk jord, noe som ikke bare er gjort en, men to ganger.
Hybride virkemidler.
Hybridkrig forbindes ofte med Gerasimovdoktrinen, men er på ingen måte et nytt fenomen. Det gamle uttrykket splitt og hersk er både et godt bevis på dette, og et like godt eksempel på hva man søker å oppnå ved å benytte disse virkemidlene. For hva er egentlig denne hybride krigføringen som vi må vaksinere vår befolkning, og skape resiliens mot?
Politico.com beskriver det som at Gerasimov har lagt frem en helt ny teori om moderne krigføring, som kan minne om å hacke et samfunn, i stedet for å angripe det med konvensjonelle våpen.
I sin artikkel “The Value of Science Is in the Foresight,” i ukesavisen Military-Industrial Kurier. hvor Gerasiomov la frem sin teori, oppsummerte han slik: «selve reglene for krig er endret. Betydningen av å benytte ikke- militære virkemidler for å oppnå politiske og strategiske mål har økt, og er i mange tilfeller mer effektive enn våpenmakt… Alle disse virkemidlene suppleres av skjult militær makt.»
Kildekritikk som våpen
Vi snakker altså ikke om det ene eller det andre, men en kombinasjon av både og.
Det vi til daglig utsettes for, og hvor vaksinering er meget viktig, er bruken av bevisst feilinformasjon. Eksempler på dette, er Russlands mange teorier om hvem som sto bak gassangrepet mot sivilbefolkningen i den Syriske byen Douma. Her har Russiske medier pekt på en rekke mulige aktører, inkludert nødhjelpsorganisasjoner som opererer på bakken i området. Disse konspirasjonsteoriene deles ytterligere av både norske og utenlandske nettsteder av tvilsom karakter, så vel som enkeltpersoner i vår befolkning. Alt bygges opp-under av en russisk trollhær som tilsynelatende er vanlige nordmenn, men som i både kommentarfelt og sosiale medier fyller på med anti vestlig og pro russisk argumentasjon. Hensikten med dette er å påvirke narrativet, altså hvordan du og jeg oppfatter situasjonen. Ved at vi er splittet i narrativet, reduseres sjansen for en omforent respons, og tvilen kommer tiltalte (Assad) til gode. Vaksinen her er KILDEKRITIKK! Vi bør ikke dele og kommentere på hva som helst, bare fordi det fremstår som oppsiktsvekkende informasjon. Om vi alle evner å utvise tilstrekkelig kildekritikk, nøytraliserer vi et hybrid virkemiddel som innehar et potensiale til å splitte både nasjoner og allianser.
Kritisk infrastruktur, hva om den rammes?
Et annet hybrid virkemiddel jeg mener vi som samfunn må vaksinere oss mot, er angrep på kritisk infrastruktur. Dette kan dreie seg om både hacking og virusangrep, men også regulære sabotasjeaksjoner. Vi har i de senere år sett eksempler på at både banker, radaranlegg og telekommunikasjons-master har blitt angrepet. Vi kan når som helst oppleve at minibankkortet ikke fungerer, butikker og bensinstasjoner klarer ikke å ta betalt for sine varer, strømmen i hjemmet vårt forsvinner, eller all tog og jernbanetrafikk stopper opp. Når vi så setter på radioen eller logger oss på Internett for å få informasjon, så virker ikke dette heller… Hva gjør vi da? Hvor sterk er vår resiliens? For de fleste av våre innbyggere er det nok slik at de aldri engang har tenkt tanken på at noe slikt skal kunne skje. De er med andre ord fullstendig uforberedt, noe som vil gjøre virkningene av angrepet mye større enn de egentlig hadde trengt å bli. Den type resiliens som vi her vil ha behov for, innebærer både reservesystemer og tilstrekkelige militære og sivile sikkerhetsstyrker til å hindre anslag i utgangspunktet. Heimevernet er her en sentral aktør, da dette er vår eneste landsdekkende styrke med tilstrekkelig volum til å fysisk sikre kritisk infrastruktur. Det vil si: HV VAR i stand til dette, men de siste kuttene fra 45 000 til 40 000 soldater sendte styrken ned på et volum hvor dette ikke lenger er mulig. I tillegg trenger vårt samfunn både sentralt og lokalt å være i stand til å bistå vår befolkning i en meget vanskelig situasjon. Det tredje som må være på plass er en sivilbefolkning som er forberedt på at dette kan skje, og som i det minste har tenkt igjennom situasjonen i forkant, og aller helst har tatt noen forhåndsregler. Problemet er at størstedelen av vår befolkning IKKE i sin villeste fantasi har sett for seg at det kan finnes noen der ute som både har evne og vilje til å gjøre dette mot oss. Dette til tross for at vi allerede utsettes for dette daglig…. Vaksinen her er informasjon! Offentlig informasjon om hva som foregår, og hvordan vi alle skal opptre om ulike scenarier inntreffer, er kritisk å få ut til befolkningen. Et godt eksempel på hvordan dette gjøres hver eneste dag, er gjennomgang av sikkerhetsbrief som vi opplever hver eneste gang vi setter oss på et fly. Det er selvsagt ingen blant flybesetningen som tror at flyet skal styrte, men OM noe uventet skulle skje, vil passasjerene ha økt resiliens og mental beredskap enn det de ville hatt om de ikke fikk briefen.
Må ha folkeforsvaret tilbake
Vi må altså være forberedt på at kritisk infrastruktur kan bli forstyrret eller forsvinner. Vi må kjenne til at desinformasjon benyttes daglig, og lære oss å utvise kildekritikk. Men hva om det plutselig på toppen av disse problemene dukker opp mennesker som hevder å være norsk politi eller soldater og som tar kontroll over områder eller ressurser på norsk jord? Hvordan kan vi lære oss å skille klinten fra hveten? Det opplagte svaret her er selvsagt lokalkjennskap og kjennskap til egne sikkerhetsstyrker. Har man selv gjennomført førstegangstjeneste, så kjenner man igjen en norsk soldat, hans utstyr, måte å operere på osv. Man har også nok kunnskap om Forsvaret til at man kan stille kritiske spørsmål. Om man kjenner den lokale områdesjefen i HV og hans soldater fra øvelser, sosialpatruljer, besøk på skoler osv, så vil det også hjelpe. Med andre ord: et folkeforsvar av og for folket vil kunne nøytralisere også dette virkemiddelet i den hybride verktøykassen.
Uten kunnskap, ingen beredskap
Men om nå det verste skulle skje, at Norge blir besatt eller isolert, så vil også den nasjonale beredskapen bli satt på prøve. Selv om vi skulle ha fått bygget lokal beredskap, og våre innbyggere er forberedt, vil det ganske snart oppstå mangel på mat, medisiner, drivstoff, osv. Dette innebærer at vi må ha reservelagre av en del kritiske varer, for eksempel korn og medisiner, men også at vi er helt avhengige av en ledelse som faktisk agerer på den oppståtte situasjon. Våre beslutningstagere må trenes på krisehåndtering, og planverket må stadig drilles og vedlikeholdes. Om ikke dette skjer vil regjeringen nok en gang gå og legge seg mens fienden krysser våre grenser, slik det skjedde i 1940.
Et samfunns resiliens avhenger av hver eneste en av oss som bor i landet, men en forutsetning for å bygge den er informasjon og kunnskap. Dette må komme fra toppen av vårt hierarkiske demokrati, og fordrer at vår politiske ledelse innehar den nødvendige kriseforståelse. Om ikke Regjeringen har forståelse, vil heller ikke nasjonens beredskap kunne bygges.
Siste kommentarer