Meninger | SH!

Jegerjulen 2020

Sjak R. Haaheim — Sat, 26 Sep 2020 09:00:00 +0000

Lurer du på hva du skal kjøpe til poden, madammen eller sjefen til jul? Du trenger ikke lure. Både «Jegerånden» og «Marinejeger» bør ligge under juletreet i de tusen hjem. I år blir det jegerjul.

Forsvarssjef Eirik Kristoffersen var først ute med «Jegerånden». Nå er Kenneth Bjerkelund ute med «Marinejeger». Begge bøkene er lettleste og egnet for et publikum langt utenfor Forsvaret. Begge bøkene bidrar til å skape forståelse for hva som må til for å være «best når det smeller».

Begge bøkene har stor overføringsverdi til å være best når det gjelder også i det sivile liv, og hva slags forsakelser som må til for å bli en militær utøver i verdensklasse. Begrepet «vinnerskalle» er et kjent begrep innen idretten – i strid teller ingen andre pallplasseringer enn den øverste.

Skillet mellom krig og fred utfordres. Den sikkerhetspolitiske situasjonen rundt steinrøysa Norge er mer uforutsigbar og usikker på lenge. Vi er rammet av en langvarig krise med dype konsekvenser for enkeltmennesket og samfunnet. Bøkene er mer aktualisert enn det forfatterne trolig forutså, da de satt i sine skrivestuer.

Covid-19 har ført til at flere reflekterer om hvor sårbare vi er, selv ved en begrenset, varslet krise uten fiende. Noe har pirket borti vår fredssøvn, og påvist vår manglende udødelighet.

For å få Respekt, Ansvar, Mot til å virke i strid, må verdiene være skrudd fast i ryggmargen i fred.

I denne konteksten er bøkene et viktig bidrag til situasjonsforståelse om den verden vi lever i. Både Kristoffersen og Bjerkelund tar leseren med til Afghanistan, og illustrer dilemmaer ved løsning av oppdrag i et operasjonsområde der fienden gjemmer seg blant sivilbefolkningen.

Forsvarets kjerneverdier – Respekt, Ansvar, Mot – blir i strid noe helt annet enn på en Powerpoint-prestentasjon i en norsk militærforelegning. For å få Respekt, Ansvar, Mot til å virke i strid, må verdiene være skrudd fast i ryggmargen i fred.

De to bøkene har også til felles at de avkler mange myter om spesialjegere og spesialstyrkemiljøet i Norge, både i Forsvarets spesialkommando (FSK) og Marinejegerkommandoen. Våre spesialsoldater er ikke robotsoldater med fingeren på avtrekkeren, men tenkende og reflekterende soldater som er varsomme i sin maktbruk.

Jegersoldaten er bedre trent, har mer sans for detaljer i trening og er i særklasse robust for komplekse og kompliserte oppdrag. Andre avdelinger i Forsvaret kan ikke matche denne militære spisskompetansen, men jeg kjenner igjen noen faktorer fra Heimevernet: Den sterke forsvarsviljen, evnen til å handle uten doktriners begrensninger og evnen til å bruke begrensede kapasiteter og underlegenhet mest mulig effektivt. Det er ikke hva vi mangler som er mest interessant – det er hva vi kan gjøre med det vi har, og hva vi kan skaffe.

Forsvarssjefens råd har stor overføringsverdi til sivil ledelse – kanskje særlig i offentlig sektor, som er viktig for totalforsvaret

Kristoffersen reflekterer om skillet mellom «lydighet» og «lojalitet» og hvordan finne kjernen i oppdraget som skal løses. Han skriver om «friksjon» – eller mer folkelig: Å gå på kvist. Han understreker hvor viktig det er med takhøyde og aksept for å gjøre feil, fordi feil gir rom for å bli bedre. Forsvarssjefens råd har stor overføringsverdi til sivil ledelse – kanskje særlig i offentlig sektor, som er viktig i totalforsvaret.

Kristoffersen rakk å bli en klartenkt og handlingsrettet sjef både for Heimevernet og Hæren, etter sin tid i spesialstyrkemiljøet, og nyter allerede stor respekt i ny jobb som nest-øverste krigsherre.

Hvis noen slår ut strømmen, og det blir mørkt, må samfunnet fortsatt kunne virke, selv om batteribilene står

Han understreker hvordan planlegge og gjennomføre operasjoner med enkelhet som ledestjerne, og hvordan knuse på, selv om man går på kvist.

Med dagens tekniske datasystemer er det ikke vanskelig å gjøre oppdrag komplekse og sofistikerte. Som operasjonsoffiser i Hæren eller Heimevernet er det fullt mulig å bli verdensmester i Powerpoint. Men ny teknikk må aldri frata oss evnen til å planlegge neste operasjon i høstlig regnvær, på en benk i gata og med bare et kart og stridsmeldingsblokk som hjelpemidler.

Hvis noen slår ut strømmen, og det blir mørkt, må samfunnet fortsatt kunne virke, selv om batteribilene står.

«Jegerånden» og «Marinejeger» er som Heimevernet og Hæren: Forskjellige, komplementære og utfyllende overfor hverandre

Bjerkelunds perspektiv er annerledes. Han beskriver seg som en «røver fra gata», oppvokst i tettstedet Tau i Ryfylke. Han skriver om en tøff vei til å bli marinejeger, og hvordan viljen til å mestre er avgjørende for å lykkes – gjerne med en dose omvendt psykologi: Om du ikke har lyst til å trene, fordi det er kaldt og regner, er det nettopp det du skal gjøre da.

Relativt detaljert får leseren et innblikk i øvelser med sikte på å trette ut kropp og hode – øvelser som bobleplast-mennesker med fordel kunne prøvd seg på.

At marinejegere gir sine biler (unnskyld, «fartøy») navn med «KNM» foran – Kongelige norske marine – er kanskje uforståelig for landkrabber, men det er likevel slik det er. Når han i Afghanistans fjellheim retningsbeskriver som «babord for oss», forstår man marinejegernes sterke maritime tilknytning.

Bjerkelund sluttet i Forsvaret og dannet sin egen humanitære organisasjon «Making change», og tar leseren med på oppdrag for organisasjonen.

Han er også opptatt av den ressursen veteraner er for det norske samfunnet. I en situasjon der Norge har et mini-forsvar og truslene øker, bør det ikke være vanskelig å kle opp veteraner, for å ha kompetanse og krigerkompetanse klar til bruk – i tilfelle rottefelle.

«Jegerånden» og «Marinejeger» er som Heimevernet og Hæren: Forskjellige, komplementære og utfyllende overfor hverandre. Begge må leses, og bøkene er egnet til å ligge ved siden av hverandre under julegrana.

Høstjakta i år er enkel, og finner sted i en bokhandel nær deg

For alle som har vært eller er i Forsvaret, er bøkene en selvfølge på leselisten, men jeg mener publikum er langt større enn som så:

Hver soldat har et bakkemannskap, i form av ektefelle, søsken, barn og arbeidsgivere. Også disse vil ha stor interesse av å lese de lettleste bøkene til Kristoffersen og Bjerkelund, for å forstå hvorfor mor eller far eller søsken gjør det de gjør i Kongens klær.

Høstjakta i år er enkel, og finner sted i en bokhandel nær deg.

I år kan du også ta høstjakta fra hjemmekontoret:

https://www.ark.no/boker/Eirik-Johan-Kristoffersen-Jegeranden-9788205519749

https://www.ark.no/boker/Kenneth-Bjerkelund-Marinejeger-9788248926139

Jegerånden

Hva skal til for å bli best? I Jegerånden tar Eirik Kristoffersen oss med på innsiden av Norges fremste elitestyrke. Fra august 2020 er general Eirik Kristoffersen Norges nye forsvarssjef. Men det meste av karrieren har han tjenestegjort i Forsvarets spesialkommando (FSK) - en myteomspunnet militær styrke med svært harde opptakskrav. For å bli en del av FSK, må man ha den rette «jegerånden», men hva innebærer det? Hva gjør FSK for å utvikle sine soldater, både individuelt og som gruppe? Og hvordan bygger de en kultur preget av tillit og trygghet - der man både omstiller seg, tåler konflikter og tør å gjøre feil? I Jegerånden, som er skrevet i samarbeid med Malin Stensønes, forteller Eirik Kristoffersen også om hvordan hans egen familiehistorie og tidlige militære karriere har formet ham som menneske og leder. Boka er lettlest og bygger på en rekke konkrete hendelser - både dramatiske episoder fra krig, utfordringer under opplæring eller omstilling, og eksempler på egenskapen Kristoffersen setter aller høyest hos sine medarbeidere: mot til å protestere og si nei. En bok om ledelse, motivasjon og kultur, men først og fremst om den innbitte viljen til alltid å bli bedre.

Utgivelsesår: 2020

Forlag: Gyldendal

ISBN: 9788205519749

Marinejeger

Ingen avdeling i forsvaret er like legendarisk og myteomspunnet som Marinejegerkommandoen (MJK). For første gang forteller en tidligere marinejeger selv om livet på innsiden av avdelingen. Det er en fortelling om nådeløs utvelgelse, knallhard trening og forberedelser til hemmelige oppdrag. For første gang får vi også den nervepirrende historien om avdelingens kamp mot Taliban i Afghanistan i 2005-2006 - en operasjon skvadronsjefen Trond André Bolle senere ble tildelt krigskorset med sverd for. Marinejeger er en fortelling om blodslit, spenning og kameratskap i et helt spesielt fellesskap. Det er også en historie om å bruke ferdighetene i det sivile liv. Etter endt tjeneste har Bjerkelund brukt kunnskapen sin til humanitært arbeid. I 2014 reiste han til Afrika for å bekjempe ebolaepidemien. Marinejeger er en unik historie for alle som er interessert i livet bak kulissene i landets spesialstyrker. Det er en fortelling om at alt er mulig, hvis viljen er sterk nok.

Utgivelsesår: 2020

Forlag: Kagge

ISBN: 9788248926139

Stemte nei til soldatenes feriepenger på 20 sekunder

Moderatorene — Mon, 22 Jun 2020 12:00:00 +0000

Av Lars Bugge Aarset

Stortingsrepresentanter nekter soldatene feriepenger, tar selv ferie frem til 1. oktober

I mars avviste Høyesterett Forsvarsdepartementets anke og bekreftet at soldatene i HVs innsatsstyrker har rett til feriepenger.

Til tross for dette; på siste dag før ferien stemte stortingsrepresentantene fra AP, H, FrP, KrF og V mot utbetaling av feriepenger til soldatene i HVs innsatsstyrker. Stortinget brukte 20 sekunder på voteringen. Selv tar de ferie frem til 1. oktober.

Slik stemte representantene. Følg gjerne opp din egen stortingsrepresentant.

Her finner du representantenes e-postadresser

Navn	Parti	Votering
Andersen, Dag Terje	Arbeiderpartiet	Mot
Asphjell, Jorodd	Arbeiderpartiet	Mot
Aukrust, Åsmund	Arbeiderpartiet	Mot
Bøhler, Jan	Arbeiderpartiet	Mot
Christoffersen, Lise	Arbeiderpartiet	Mot
Eide, Espen Barth	Arbeiderpartiet	Mot
Giske, Trond	Arbeiderpartiet	Mot
Hansen, Svein Roald	Arbeiderpartiet	Mot
Hansen, Øystein Langholm	Arbeiderpartiet	Mot
Kjerkol, Ingvild	Arbeiderpartiet	Mot
Kolberg, Martin	Arbeiderpartiet	Mot
Marthinsen, Marianne	Arbeiderpartiet	Mot
Moflag, Tuva	Arbeiderpartiet	Mot
Myrli, Sverre	Arbeiderpartiet	Mot
Myrseth, Cecilie	Arbeiderpartiet	Mot
Mørland, Tellef Inge	Arbeiderpartiet	Mot
Rommetveit, Magne	Arbeiderpartiet	Mot
Sandberg, Nina	Arbeiderpartiet	Mot
Sandtrøen, Nils Kristen	Arbeiderpartiet	Mot
Sivertsen, Eirik	Arbeiderpartiet	Mot
Sjåstad, Runar	Arbeiderpartiet	Mot
Solberg, Torstein Tvedt	Arbeiderpartiet	Mot
Staalesen, Siri Gåsemyr	Arbeiderpartiet	Mot
Sønsterud, Tone Merete (Vara for Trettebergstuen, Anette)	Arbeiderpartiet	Mot
Tajik, Hadia	Arbeiderpartiet	Mot
Aasrud, Rigmor	Arbeiderpartiet	Mot
Amundsen, Per-Willy	Fremskrittspartiet	Mot
Bjørnstad, Sivert	Fremskrittspartiet	Mot
Dale, Jon Georg	Fremskrittspartiet	Mot
Engen-Helgheim, Jon	Fremskrittspartiet	Mot
Eriksen, Ellen (Vara for Stordalen, Morten)	Fremskrittspartiet	Mot
Freiberg, Kjell-Børge	Fremskrittspartiet	Mot
Gulati, Himanshu	Fremskrittspartiet	Mot
Hoksrud, Bård	Fremskrittspartiet	Mot
Horne, Solveig	Fremskrittspartiet	Mot
Johansen, Morten Ørsal	Fremskrittspartiet	Mot
Johnsen, Tor André	Fremskrittspartiet	Mot
Limi, Hans Andreas	Fremskrittspartiet	Mot
Tybring-Gjedde, Christian	Fremskrittspartiet	Mot
Wiborg, Erlend	Fremskrittspartiet	Mot
Wold, Morten	Fremskrittspartiet	Mot
Agdestein, Elin Rodum	Høyre	Mot
Elvenes, Hårek	Høyre	Mot
Finstad, Jonny	Høyre	Mot
Heggelund, Stefan	Høyre	Mot
Helleland, Trond	Høyre	Mot
Jegstad, Nils Aage	Høyre	Mot
Johnsen, Kristin Ørmen	Høyre	Mot
Kapur, Mudassar	Høyre	Mot
Kristensen, Turid	Høyre	Mot
Larsen, Erlend	Høyre	Mot
Linnestad, Anne Kristine (Møter fast for Asheim, Henrik)	Høyre	Mot
Lunde, Heidi Nordby	Høyre	Mot
Lønseth, Mari Holm	Høyre	Mot
Mathisen, Bente Stein (Møter fast for Sanner, Jan Tore)	Høyre	Mot
Nilsen, Tom-Christer	Høyre	Mot
Orten, Helge	Høyre	Mot
Riise, Kristian Tonning	Høyre	Mot
Schou, Ingjerd	Høyre	Mot
Soleim, Vetle Wang	Høyre	Mot
Strandskog, Camilla (Møter fast for Astrup, Nikolai)	Høyre	Mot
Tetzschner, Michael	Høyre	Mot
Thommessen, Olemic	Høyre	Mot
Trøen, Tone Wilhelmsen	Høyre	Mot
Tybring-Gjedde, Mathilde (Møter fast for Søreide, Ine Eriksen)	Høyre	Mot
Grøvan, Hans Fredrik	Kristelig Folkeparti	Mot
Reiten, Steinar	Kristelig Folkeparti	Mot
Storehaug, Tore	Kristelig Folkeparti	Mot
Breivik, Terje	Venstre	Mot
Elvestuen, Ola	Venstre	Mot
Kjenseth, Ketil	Venstre	Mot
Bastholm, Une	Miljøpartiet De Grønne	For
Moxnes, Bjørnar	Rødt	For
Bjørke, Nils T.	Senterpartiet	For
Lundteigen, Per Olaf	Senterpartiet	For
Mehl, Emilie Enger	Senterpartiet	For
Myhrvold, Ole André	Senterpartiet	For
Nordlund, Willfred	Senterpartiet	For
Pollestad, Geir	Senterpartiet	For
Strand, Marit Knutsdatter	Senterpartiet	For
Toppe, Kjersti	Senterpartiet	For
Eide, Petter	Sosialistisk Venstreparti	For
Gregussen, Katrine Boel (Vara for Fylkesnes, Torgeir Knag)	Sosialistisk Venstreparti	For
Haltbrekken, Lars	Sosialistisk Venstreparti	For
Lysbakken, Audun	Sosialistisk Venstreparti	For
Wilkinson, Nicholas	Sosialistisk Venstreparti	For

Korona: Dette er din krig

Sjak R. Haaheim — Tue, 24 Mar 2020 12:00:00 +0000

SØNDAGSSKOLEPENSUM: Rådene for å hindre smittespredning er enkle. Det er bare å følge dem med sunn kriseforståelse og fornuftig risikovurdering. (Illustrasjon: FHI)

Dette er din krig mot korona, enten du er frisk, smittet eller syk. Oppdraget er enkelt: Du må hindre at andre smittes, i den hensikt å unngå at noen du kjenner blir syke eller dør. Løs oppdraget, og ta vare på dine nærmeste.

Koronakrisen er en varslet krise uten fiende. Den rammer ikke matforsyninger, drikkevann, strøm, drivstoff, telekom eller samfunnsstrukturen.

Likevel har vi sett en skremmende mangel på kriseforståelse og risikobevissthet hos vanlige folk de siste ukene: Noen har hamstret, unge vil dra på «koronafest», folk holder ikke avstand i parker og løyper. Det har tatt lang tid å få folk til å opptre risikobevisst for å hindre smittespredning, og straffetrussel har vært et nødvendig tiltak.

«Koronakrisen er en varslet krise uten fiende. Den rammer ikke matforsyninger, drikkevann, strøm, drivstoff, telekom eller samfunnsstrukturen»

Vår hær av hvite frakker har mobilisert på sykehus, legevakt og eldrehjem. Politiet og Forsvaret er foreløpig et godt eksempel på eksterne ressurser som har funnet hverandre, denne gangen: Heimevernet støtter grensekontrollen mot Finland og Sverige på døgnbasis. 40.000 HV-mannskaper står klare til å hjelpe alle beredskapsaktører gjennom en langvarig krise.

Muligens er vi blitt en nasjon av fredsskadde og kriseresistente, som ikke evner å forberede oss i rolige tider. Vi evner ikke å omstille oss fra normalsituasjonen så raskt som krisen krever av oss. Jeg trenger ikke peke på noen hyttefolk eller de mange som snakker om at «også influensa tar liv hvert år». De har pekt på seg selv.

Hver dag fylles det opp bak demningen: Beredskap, forsvar, samfunnssikkerhet og trygghet for borgerne er noe som kommer til å velte som en flodbølge over samfunnsdebatten etterpå. Vi ble tatt på senga 9. april 1940. Vi ble tatt på senga 22. juli 2011. Vi ble tatt med buksene nede – tross klare varsler – i februar/mars 2020.

Tre ganger er nok.

Etter krisen er over, må vi kreve at våre folkevalgte fyller kriselagrene av mat, drikkevann, medisiner, medisinsk utstyr, våpen og ammunisjon til Forsvaret. Vi må kreve større volum og mer seighet i møte med fremtidige kriser, som kan være designet av ufredsmenn for å skape kaos, død og samfunnskollaps. Koronakrisen viser hvor sårbare vi er for dagens hybride trusler.

«Vi ble tatt på senga 9. april 1940. Vi ble tatt på senga 22. juli 2011. Vi ble tatt med buksene nede – tross klare varsler – i februar/mars 2020»

Vi må kreve at folkevalgte tar initiativ til og trener på krisescenarier, sammen med faginstansene. Øving og trening gir forutsetninger for å avdekke mangler før det smeller neste gang.

Beredskap og sikkerhet må inn i all samfunnsplanlegging – i alt fra byggeforskrifter til planlegging av kritisk nasjonal infrastruktur.

I Norden er Finland ledende på beredskap: Finnene har bygd opp beredskapslagre, der vi andre har kuttet i lagrene. I dag ser det enda merkeligere ut at Norge kverner opp fullt brukbare AG3-geværer, som noen hundre tusen nordmenn har et forhold til og kan bruke hvis neste krise involvererer en fiende.

Så må vi kurere vår kollektive kriseresistens og fikse felles fredsskader, slik at vi kan bli en nasjon med motstandsdyktighet og robusthet før neste krise rammer. Post-korona er dette den viktigste dugnaden som folk flest kan delta i.

Vi vil bli truffet av en ny krise i fremtiden, uten at vi i dag vet hvordan den vil arte seg.

Men akkurat nå må vi #HindreSmitte og berge flest mulig menneskeliv. FHIs råd er så enkle at de kunne vært pensum på søndagsskolen:

God hånd- og hostehygiene, prøv å unngå å ta deg i ansiktet.
Personer som bor sammen kan omgås normalt.
Unngå håndhilsning, samt kyssing og klemming utenfor hjemmet.
Hold avstand til andre, både på jobb, ute og andre steder du oppholder deg.
Begrens antall personer du har nær kontakt med, og får besøk av, til noen få av gangen.
Friske barn kan være sammen både ute og inne, men i små grupper.
Utsette større sammenkomster som ikke er nødvendige.
Hvis du får feber eller luftveissymptomer bør du isolere deg hjemme til ett døgn etter at du er frisk.

Løs oppdraget, og ta vare på dine nærmeste.

Er du stolt deltidsansatt i Forsvaret? Da bør du være på vakt nå

Moderatorene — Fri, 20 Mar 2020 14:55:14 +0000

HAVE YOUR SAY: Du kan enkelt si hva du mener om forsøket på å spare penger på mennesker som yter samfunnsnyttig innsats for å hjelpe andre og holde Norge trygt. (Foto: Forsvaret)

Er du stolt deltidsansatt i Forsvaret? Da bør du være på vakt nå. Forsvarsdepartementet planlegger å ta fra deg lønn – men du kan bite fra deg og ta til motmæle her.

Saken i et nøtteskall: En HV-soldat har vunnet den rettslige striden mot Forsvarsdepartementet i tingretten og lagmannsretten. Han har fått medhold i sitt krav om å være deltidsansatt i Forsvaret med krav på feriepenger – slik alle andre deltidsansatte får. Nå har departementet trukket ham for Høyesterett. Saken er ikke avgjort der ennå.

I det stille har departementet samtidig arbeidet med en lovendring som skal ta fra innsatssoldater status som deltidsansatt, i den hensikt å nekte dem feriepenger – uavhengig av hva domstolen kommer til. Det vil ramme alle soldater som ønsker å være i Heimevernets innsatsstyrker, og vil også ramme andre reservister i fremtiden.

Dette skjer samtidig som 40.000 HV-soldater har pakket sekken, funnet frem uniformen og står klar til å hjelpe under koronakrisen.

Hvis dommen fra tingretten og lagmannsretten blir rettskraftig, kan alle som har gjort tjeneste i innsatsstyrkene sende inn krav om etterbetaling av feriepenger.

Forsvarsdepartementet vil spare penger på Forsvarets største driftsenhet, som også er den klart billigste å drifte: HV koster cirka to prosent av forsvarsbudsjettet. Til sammenlikning forbruker Forsvarsbygg cirka ti prosent av forsvarsbudsjettet på å forvalte eiendom. Departementet kunne med fordel spart inn pengene på et svulstig byråkrati – eller ved å kutte i seg selv. I stedet vil man spare på de soldatene som står med blinken på brystet for Norge.

Nå har du muligheten til å ytre deg om lovforslaget på demokratisk vis, slik at Stortinget får høre motforestillingene ved lovforslaget. Det tar deg to minutter å utøve din demokratiske rett:

Kopier utkastet til tekst under.
Gå til høringsportalens side.
Lim inn utkastet, gjør endringer etter eget behov, send inn.

Høringsfristen er 20. april 2020.

Utkast til ditt høringssvar til endringer av forsvarsloven (Kopier og bruk fritt):

Siden opprettelsen av Heimevernets innsatsstyrker i 2005 har Forsvarsdepartementet unndratt seg å betale feriepenger. Etter tap i to rettsinstanser drar Forsvarsdepartementet en HV-soldat videre til Høyesterett. Departementet ser ut til å forvente tap også i Høyesterett, og foreslår nå en lovendring for å fortsette med sin praksis med å unndra soldatene feriepenger.

Departementet foreslår at ny forsvarslov § 24 a skal lyde:

§ 24 a Frivillig tjeneste som reservist
(…) Frivillig tjenestegjørende reservister anses ikke som arbeidstakere etter arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd eller ferieloven § 2. (…) Godtgjøring gir ikke grunnlag for feriepenger.

Soldatene i HVs innsatsstyrker tjenestegjør inntil 30 døgn årlig i tillegg til de 6/9 døgn som verneplikten tilsier. Innsatsstyrkene skal når som helst være forberedt på å løse skarpe oppdrag på kun få timers varsel.

Soldatene har kontrakt og ansattnummer. For tjenesten mottar de lønn og lønnslipp, lønnen innberettes som lønn og beskattes som lønn. Soldatene mottar lønns- og trekkoppgave som dokumenterer lønn for arbeidet tid.

Tjenesten er frivillig, i likhet med i alle andre arbeidsforhold. Et ordtak sier at «når det går som en and, ser ut som en and og kvekker som en and»; da er det antakelig en and.

Til tross for dette forsøker Forsvarsdepartementet på alle mulige måter å unndra seg sine forpliktelser som arbeidsgiver.

Innsatsstyrkene er Heimevernets skarpe ende. Siden innsatsstyrkene ble opprettet i 2005 har soldatene en rekke ganger stilt spørsmål om feriepenger. Det har vært en interessant øvelse for soldatene å pirke byråkratiet som konsekvent har unnlatt å besvare spørsmål om feriepenger. Først etter at en soldat sendte et formelt påkrav om feriepenger og en rekke purringer har Forsvaret vært i stand til å svare. Da i form av avslag med flere uklare, merkelige og motstridende begrunnelser og svar som:

«Det står i kontrakten…»
«Vi har skrevet det på våre nettsider…»
«Det står i et lønnsplanhefte vi har skrevet… (som er ukjent for soldatene)
«Vi har skrevet det i en e-post til noen andre en gang tidligere…»

…og rett og slett ved å unnlate å besvare henvendelser.

Forsvaret erkjenner i tillegg å ha brutt Forvaltningsloven ved å unnlate å besvare og unnlate å arkivere henvendelser.

Jussen er enkel:

Arbeidstakere har rett til feriepenger etter Ferieloven (§ 2). Ferieloven er ufravikelig (§ 3). Etter både Ferieloven (§ 2) og Arbeidsmiljøloven (§ 1-8) er «enhver som utfører arbeid i en annens tjeneste» en arbeidstaker.

Stortingets Ombudsmann for Forsvaret har i to vedtak konkludert med at soldatene har rett til feriepenger. En av landets fremste eksperter på arbeidsrett, høyesterettsadvokat Lars Holo, har konkludert med at soldatene har rett til feriepenger.

I Forliksrådet har Forsvarsdepartementet pådratt seg en uteblivelsesdom. Sør-Trøndelag Tingrett har dømt departementet til å betale feriepenger. Frostating Lagmannsrett har dømt departementet til å betale feriepenger. Til og med gjeldende EØS-rett sier at soldatene har rett til feriepenger, men Forsvarsdepartementet gir seg ikke.

En militær strategi kalles oppholdende strid. Den går ut på å bruke alle mulige midler for å forsinke fremrykningen til en overlegen motstander. I byråkratiet kalles dette trenering og er minst like effektivt.

Forsvarsdepartementet har etter beste evne og med alle mulige byråkratiske midler trenert saken hele veien. For oss som soldater er det vanskelig å se om dette skyldes udugelighet eller er det en bevisst strategi?

Vi er også usikre på hva som er egentlig verst. Ved å anke videre til Høyesterett har departementet etter 15 år fortsatt lykkes i å forhindre en domstolsavgjørelse.

Forsvarets verdier er Respekt, ansvar og mot.

En militær leders viktigste oppgaver er å løse oppdrag og ta vare på sine soldater. Forsvaret og Heimevernet har dyktige ledere som vi soldater har stor respekt for.

Departementets behandling står i sterk kontrast til dette. For å spare penger velger staten å dra en av våre soldater til Høyesterett. Dette er en lojal HV-soldat som ikke har gjort noe galt. Det er ikke slik staten skal behandle landets soldater. Moralen ser ut til å være at det er greit at staten bryter loven dersom staten kan spare penger ved å bryte loven.

Forsvarsdepartementets håndtering av feriepengesaken blir lagt godt merke til i Forsvaret. Den bidrar ikke til økt respekt for hverken Forsvarsdepartementet eller Forsvaret. Den bidrar heller ikke til soldatenes vilje til å ta ansvar og vise mot.

Konklusjon
Den logiske, juridiske og etiske løsningen må være at når Forsvaret utbetaler lønn så skal Forsvaret også utbetale feriepenger. Forsøk gjerne i en hvilken som helst annen virksomhet å ikke utbetale feriepenger fordi virksomheten har dårlig råd.

Etter dette ber jeg om at Stortinget forkaster Forsvarsdepartementets forsøk på å hindre deltidssoldater alminnelige og ufravikelige rettigheter etter ferieloven, og jeg ber Stortinget stemme imot lovforslaget.

Jeg vil følge nøye med på avstemningen, og oppfordre alle jeg kjenner til å ikke stemme på et parti i neste års valg som vil frata deltidsansatte grunnleggende rettigheter som alle arbeidstakere skal ha.

Med vennlig hilsen

Den katastrofale nedbyggingen av Forsvaret – hvem hadde egentlig ansvaret? DEL 1

Moderatorene — Mon, 03 Dec 2018 13:40:46 +0000

Hvem er de, personene som enten åpent eller i skyggene, har gjennomført en reell avvikling av Norges forsvarsevne?

Av: Hallgeir Lindal Reiten

«Aldri mer 9. april» ble et viktig slagord i Norge i etterkrigstiden. Vi skulle aldri mer bli så sårbare og uforberedt på krig som vi var i 1940.

Under den kalde krigen og fram til 1990-tallet ble Forsvaret derfor høyt prioritert, og framsto som en solid organisasjon. Slik oppfattes det ikke lenger. Hvordan kunne den norske landmakten forvitre mens vår store nabo Russland rustet kraftig opp, og hvem hadde egentlig medansvar for dette? I dette innlegget forsøker vi å belyse temaet nærmere, basert på kjente kilder. Dette er av stor allmenn interesse for det norske folk.

Vår konklusjon er et det er behov for en granskningskommisjon for omstillingene i Forsvaret, slik at vi kan lære av våre mange feil.

Mange har hevdet at dagens versjon av det norske Forsvaret er ute av stand til å forsvare landet uten hjelp fra NATO.

Selv forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen har uttalt at «vi har utfordringer knyttet til vår evne til å håndtere de mest krevende oppgavene, å forsvare oss mot et væpnet angrep mot Norge». Tidligere forsvarsminister Ine Eriksen Søreide innrømmet har også innrømmet at «Forsvaret ble svekket på grunn av 20 års nedprioritering og underfinansiering».

Norsk sikkerhetspolitikk er preget av en rekke motstridende interesser og hensyn. Det er ikke til å komme forbi at det politiske klimaet over tid har muliggjort nedbyggingen av Forsvaret. Tøværet etter den kalde krigen bidro til dette. For alle som har vært villige til å innse det, har det likevel vært tydelig at Russland rustet kraftig opp militært etter at Vladimir Putin ble president i 2000. Seks av de elleve dekretene Putin utstedte de første to månedene av sin regjeringstid, hadde med det militære å gjøre. Forsvarsutgiftene skulle eksempelvis umiddelbart økes met 50 prosent i et da lutfattig Russland. Den enorme økningen i overføringene til det russiske forsvaret, har fortsatt kontinuerlig siden – dog noe bremset i 2017 og 2018 av sanksjonene etter den kriminelle anneksjonen av den ukrainske Krim-halvøya. Forsvaret peker i sin trusselvurdering for 2018 fortsatt på Russland som den mest reelle trusselen mot norske interesser. Russland har også rustet kraftig opp i våre nærområder på Kola-halvøya.

Det må understrekes at det først og fremst er skiftende regjeringer og stortingspolitikere som sitter igjen med ansvaret, dersom Norge igjen må møte et angrep like uforberedt som i 1940. Når det er sagt, så har både fagmilitære og byråkrater i Forsvarsdepartementet (heretter kalt FD) kunnet skjule seg nettopp bak politiske prosesser – og dermed også tåkelegge sin egen rolle i demonteringen av den norske landmakten.

Det er på tide at disse personene får et navn og et ansikt. Mange har vært involvert i prosessene som har ledet til nedbyggingen av Forsvaret, men noen av dem var ledere med et større ansvar og større påvirkningskraft. Her er en komprimert historisk gjennomgang, basert på boken «Balansegang – Forsvarets omstilling etter den kalde krigen» (Bogen & Håkenstad, 2015), artikler fra anerkjente medier og diverse offentlig tilgjengelige dokumenter fra regjeringsapparatet.

HVEM VAR DE?

Torolf Rein

Den første fagmilitære som godtok større reduksjoner i Forsvaret var forsvarssjef Torolf Rein [forsvarssjef fra 1989-1994]. Han stilte seg bak prinsippet om å redusere ambisjonen med invasjonsforsvar til «invasjonsforsvar i en landsdel». Forsvarsstudien av 1991 lanserte prinsippet om reduksjon i Forsvarets størrelse og effektivisering av driften, for å frigjøre midler til investering og modernisering. Av de ulike scenarioer for bevilgning i denne forsvarsstudien, ble det såkalte «middelsalternativet» ansett for det mest realistiske. Dette forutsatte «nullvekst», samt at Forsvaret skulle klare å spare hele 63 milliarder kroner (!) av et forespeilet budsjett på 396 milliarder fram til 2012, altså bortimot 16 %. Den mobiliserbare krigsstrukturen, spesielt i Hæren og Sjøforsvaret skulle på bakgrunn av dette reduseres betraktelig.

Vi understreker for ordens skyld også at forsvarssjef Torolf Rein etter hvert kritiserte egen regjering for de massive budsjettkuttene, blant annet i et mye omtalt foredrag for Norges Forsvarsforening.

Under forsvarssjef Torolf Rein fikk New Public Management fotfeste i Forsvaret. Rein og daværende forsvarsminister Johan Jørgen Holst la fram konseptet «Resultatorientert økonomistyring for Forsvaret» (RØFF). Dette innebar at man ved hjelp av en formalisert, systematisk og detaljert målstyring skulle overholde budsjettene. En styrket også FDs makt til å toppstyre gjennom planlegging, budsjettering og oppfølging mellom «foresatte» (FD) og «undergitte» (Forsvaret).

En sterk pådriver for en slik tankegang i FD var også Åge Danielsen, departementsråd i FD fra 1989-1995. Han sto i slutten av 1990-årene også fram som en talsmann for omstilling og omfattende reformer i styringskonseptene i Forsvaret.

Omstilling og nytenking er alltid nødvendig. Det er likevel ikke til å komme forbi at mange av tiltakene som ble gjennomført, faktisk bidro til å svekke Forsvaret kraftig.

Arne Solli

Forsvarssjef Solli innså på den andre siden at Forsvaret stod i fare for å miste evnen til å utføre sine hovedoppgaver. Solli gav blant annet uttrykk for at han mente det var for mye fokus på driftsmessige innsparinger. FD senket etter 1996 farten noe i omstillingene, og Solli advarte mot nullvekst i forsvarsbudsjettet. Han har i ettertid blitt omtalt som en konservativ og reformskeptisk forsvarssjef, en framstilling man bare kan stille seg undrende til – sett i lys av hva som faktisk ble gjennomført på Sollis vakt.

FD var også fullt klar over at underdekningen i forsvarsbudsjettet var katastrofal. Beregninger fra 1997 konkluderte med en underdekning på hele 30 milliarder kroner fram til 2018.

I tillegg viste det seg, at man i tidligere planer hadde feilberegnet kostnader og innsparinger med om lag 20 % i gjennomsnitt. Hvordan dette kunne skje på et så høyt forvaltningsnivå, er et stort mysterium.

Bondevik regjeringen

Den daværende Bondevik-regjeringen ignorerte dessverre alt dette. Forsvarsminister Dag Jostein Fjærvoll fra KrF avviste kontant at planleggingen styrte mot en avvikling av invasjonsforsvaret. Men i realiteten var det nettopp dette som var saken. Og Forsvarets problemer ble stadig mer akutte og synlige.

Høsten 1998 gikk Forsvaret inn i en dramatisk brytningstid, preget av intern uenighet om veien videre. Det var nå synlig for alle og enhver at Forsvaret stod overfor enorme utfordringer. Forsvaret stod overfor store økonomiske problemer, som også ble grundig gjengitt i media. Norsk politikk var i denne perioden preget av mindretallsregjeringer som måtte manøvrere forsiktig. Dette gav dessverre større rom for maktspill og lobbyvirksomhet.

Stortingsproposisjon nr. 45 «Omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005», ble startskuddet for ytterligere nedbygging av landmakten og mer fokus på internasjonale operasjoner. Bondevik-regjeringen var igjen en pådriver, og foreslo for 1999 innsparinger i forsvarsbudsjettet på nesten en milliard kroner. En lyktes i budsjettforhandlingene med å redusere de foreslåtte kuttene til 400 millioner kroner.

Sverre Diesen

I denne situasjonen ble brigader Sverre Diesen håndplukket av forsvarssjef Arne Solli til å lede arbeidet med Forsvarsstudie 2000.

Arne Solli var blitt overbevist om at fremtidig langtidsplanlegging måtte ta utgangspunkt i de ressursene Forsvaret nøkternt sett kunne regne med å få, heller enn en fagmilitær behovsvurdering – noe som i etterpåklokskapens lys må kunne anses som et katastrofalt feilskjær i tankegangen. Hvordan kan en i det hele tatt lykkes, med en slik tilnærming til å forsvare en nasjon?

Sverre Diesen hadde allerede gjennom et tiår før dette markert seg som en skarp kritiker av det tradisjonelle forsvarskonseptet, spesielt den mobiliseringsbaserte massehæren. Han beskrev denne som «en anti-profesjonell og endringsfiendtlig kultur i forsvarsledelsen». Nå fikk Diesen større rom til å forfekte sine kontroversielle meninger, som han tidligere hadde stått relativt alene om i forsvarsledelsen. Han fikk også lede arbeidet med å meisle ut veien videre for Forsvaret. Det ble et dystert og markant veiskille.

Sigurd Frisvold

I 1999 overtok Sigurd Frisvold som forsvarssjef. I realiteten fikk likevel daværende brigader og senere forsvarssjef Sverre Diesen ledelsen over viktige prosesser. Sverre Diesen samlet med forsvarssjefens velsignelse et sterkt lag av byråkrater rundt seg. Dette var noen av de mektigste byråkratene i FD i vår nære fortid.

Hvem var de egentlig, de «grå eminensene» i FD som med stø hånd la til rette for nedbyggingen av Forsvaret?

Svein Efjestad

Svein Efjestad var leder av FDs sikkerhetspolitiske avdeling fra 1995-2014. Efjestad har også over tid vært tungt involvert i styringen av norsk etterretning, som leder av Koordineringsutvalget for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten. Efjestad må ses som en av de viktigste byråkratene og pådriverne i FD over tid.

Fridthjof Søgaard

Fridthjof Søgaard var fra 2001–2014 ekspedisjonssjef i FD, med økonomi og styring som hovedansvarsområde. Han begynte i Forsvarsdepartementet i 1985 og arbeidet frem til årtusenskiftet stort sett ved Sikkerhetspolitisk avdeling. I perioden fra 1995–2000 var Søgaard avdelingens nestleder under Svein Efjestad. Fridthjof Søgaard har også vært direktør for strategisk utvikling i FD, med hovedansvarsområder som departemental rådgivning og kompetanseutvikling, med vekt på byråkratfaget og omstilling.

Per Fredrik Ilsaas Pharo

Per Fredrik Ilsaas Pharo jobbet med sikkerhetspolitikk, forsvarspolitikk og omstilling i sikkerhetspolitisk avdeling i FD, og ble i 2003 av regjeringen utnevnt til konstituert avdelingsdirektør. Senere ble Pharo spesialrådgiver tilknyttet Klima- og Miljødepartementet, med hovedansvar for å bygge opp Norges internasjonale klima- og skogsatsing. Denne satsingen har senere fått tydelig kritikk av Riksrevisjonen. Blant annet for manglende kontroll med pengene.

John Arthur Lunde

John Arthur Lunde var ansatt i Forsvarsdepartementet fra 1974, og var assisterende forsvarsråd ved Norges faste delegasjon til NATO fra 1976–1980. Han var også hovedsekretær for Forsvarskommisjonen av 1990, ekspedisjonssjef i Forsvarsdepartementet i sikkerhetspolitisk avdeling fra 1992–1995 og departementsråd fra 1995–2008. Lunde ledet også den såkalte «S-gruppen», som ble satt ned av FD våren 2008 for blant annet å klargjøre rollefordelingen mellom de hemmelige hysj-tjenestene og FOST. Dette etter at AvlyttingFOST fikk kraftig refs etter overvåkingsanklager fra regjeringsmedlemmer, samt at norske medier omtalte krangler mellom hysj-tjenestene.

Torgeir Hagen

Torgeir Hagen ledet den såkalte «Argus»-gruppen, som overvåket oppbyggingen av FLO – Forsvarets logistikkorganisasjon. Hagen har yrkesmilitær bakgrunn som generalløytnant, og var også sjef for den militære Etterretningstjenesten fra 2002–2010.

Embedsmennene nevnt over, var frustrerte over det de anså som manglende framdrift og politisk nytenking i forsvarssektoren. De fikk nå rikelig anledning til å gjøre noe med dette. Gruppen bidro sterkt til den såkalte Intops-meldingen om tilpasning av Forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner.

Denne meldingen hadde er en rekke radikale forslag. Blant annet å nedprioritere Forsvarets tradisjonelle kjerneoppgaver, og legge økt fokus på deltakelse i NATOs internasjonale fredsoperasjoner. Dette skjedde på forsvarsminister Eldbjørg Løwers vakt.

Vinteren og våren 2000 kom flere beslutninger som la føringer for den kommende langtidsplanen for Forsvaret. Spenningene mellom FD og forsvarssjefen var nå tydelige. I januar 2000 opprettet forsvarssjef Frisvoll derfor prosjektorganisasjonen «Argus», ledet av Torgeir Hagen, som skulle påse at Forsvaret nådde omstillingsmålene og sikre forsvarssjefen «en tydelig hånd på rattet» vis a vis FD. «Argus» skulle også se på nye, konkrete muligheter for kutt, innsparing og reduksjoner i årsverk, driftskostnader, personell, materiell og organisasjon i hele Forsvaret. Prosjektet fikk vide fullmakter, og ble etablert som et uavhengig organ «utenfor linjen» – direkte underlagt forsvarssjef Frisvoll. «Argus» ble på grunn av sin pågående og direkte stil raskt meget upopulær i linjeorganisasjonen i Forsvaret.

På grunn av Bondevik-regjeringens uventede avgang, tok Jens Stoltenberg over som statsminister i mars 2000. Bjørn Tore Godal ble ny forsvarsminister, og overtok forarbeidene til den nye langtidsplanen for Forsvaret. Godal var en politisk tungvekter, som hadde erfaring både som utenriksminister og handelsminister.

Sent i juni 2000 ble sluttrapportene fra Forsvarsstudie 2000 og Forsvarspolitisk utvalg levert med en ukes mellomrom. Disse beredte grunnen for en brutal og toppstyrt omstilling av Forsvaret. Den sentrale forutsetningen, var den ressursbaserte tilnærmingen om «en bærekraftig struktur». Økonomien ble igjen satt foran Forsvarets reelle utfordringer og behov, med tanke på å forsvare Norge. En la til grunn at forsvarsbudsjettene skulle holde seg på 2000-nivå de kommende 20 årene, med en ramme på 25 milliarder årlig. Studiene oppsummerte at det var nødvendig med «en økonomisk drevet reduksjon av strukturens volum». Forsvarsstudiens sjef var Sverre Diesen.

Forsvarsstudie 2000 er av sentrale forskere som Bogen & Håkenstad (2015) omtalt som en sentralisert, toppstyrt og brutal prosess. Strukturmodelleringer, fagmilitære innspill og FFIs forsvarsanalyser ble nedtonet, noe som selvsagt gjorde studien omstridt.

Forsvarsstudie 2000 la opp til valget mellom to hovedretninger: «Terskelforsvar» og «Alliansetilpasset forsvar» – og beveget seg dessverre bort fra tenkingen om det tradisjonelle invasjonsforsvaret.

Den endelige tilrådningen ble en kombinasjon av de to alternativene studien la opp til, og en la bort den tidligere dimensjonerende oppgaven – invasjonsforsvar i en landsdel. I november 2000 ble så Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) opprettet.

Anbefalingen fra Forsvarsstudie 2000 la opp til en reduksjon i Hæren fra seks til to (!) brigader, fra omkring 100.000 ned til 15.000 hoder. Heimevernet skulle reduseres fra 83.000 til 60.000 soldater. Verneplikten skulle reduseres til halve årskullet. Kystartilleriet og MTBene skulle utfases. Antallet overflatefartøyer skulle halveres, og den øvrige kommandostrukturen reduseres kraftig.

«Generalopprøret»

Disse forslagene møtte betydelig motbør i Forsvaret, og utløste det såkalte «Generalopprøret». En appell kalt «Gi Norge et tilstrekkelig Forsvar» ble 25. januar 2001 levert til Stortingets presidentskap og publisert i Aftenposten. Oppropet var undertegnet av 41 pensjonerte flaggoffiserer og 1548 fremtredende borgere – blant dem 222 offiserer.

Oppropet advarte mot å basere seg på «sikkerhetspolitisk ønsketenkning» om fred i vår tid, noe som kunne skape risiko for «å legge landet åpent» og i ytterste konsekvens «berøve oss evnen til et effektivt forsvar».

Bidragsyterne fikk dessverre uhyggelig rett i sine antakelser.

En kan bare spekulere på hvilke motiver og eventuelle bindinger de sentrale aktørene i nedbyggingen av Forsvaret hadde. Her presenteres ingen konspirasjonsteorier.

Vi må likevel alltid være våkne for at det kan være mennesker i systemet med for stor påvirkningskraft, som har en potensiell skjult agenda eller som i verste fall arbeider for fremmede makter.

Det er allerede avdekket alvorlige uregelmessigheter på høyt nivå i Forsvaret/FLO i forbindelse med omstillingene. Etter vår mening er det svært viktig å undersøke hva som faktisk har skjedd over tid, og hvordan dette faktisk har påvirket Norges forsvarsevne og sikkerhet.

Det er derfor på høy tid å sette ned en granskningskommisjon som går i dybden på omstillingen av det norske Forsvaret, og som får fullt innsyn slik at vi best mulig kan lære av feilene som er begått.

I Del 2 tar vi for oss historien om Forsvarets omstilling fra 2000-2018.

Javel, statsråd?

Sjak R. Haaheim — Thu, 11 Oct 2018 13:23:36 +0000

SKYTER FRA HOFTA? Forsvarsminister Frank Bakke Jensen (her sammen med NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg og statsminister Erna Solberg) er ivrig tilhenger av å hyre sivile kontraktører. Har han tenkt nøye gjennom de dilemmaer det fører med seg? (Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret)

Forsvarsminister Frank Bakke Jensen vil trekke sivilister nærmere strid, i stedet for å bruke militært personell. Det er en spennende ide – men reiser dilemmaer som ikke løses ved å signere kontrakter.

«Forsvaret har høsten 2018 inngått en rammeavtale for innleie av sivile helikoptre», skriver Bakke-Jensen i forslaget til forsvarsbudsjett.

«Helikoptrene vil være under militær kommando når de benyttes av Forsvaret, og vil støtte operasjonene der det er operativt forsvarlig i forhold til trussel og situasjonen for øvrig», heter det.

Jeg antar at han mener at de sivile flygerne – ikke helikopterne som sådan – skal stå under militær kommando. Å kommandere et helikopter uten flyger gir ingen flytur. Adgangen til å kommandere en ubevæpnet flyger uten militær trening til å fly helikopteret inn i et operasjonsområde er derimot ganske uavklart – både rettslig, moralsk og etisk.

Hvem som skal fly for å evakuere skadde norske soldater når striden er i full gang, er et viktig spørsmål for flygeren, den militære sjef på stedet – og for den skadde selv og hans pårørende.

Å gjøre en sivil helikopterflyger til et mål for en fiende, reiser problemstillinger som krever noe mer tankekraft og forberedelser enn å produsere kontrakter på løpende bånd.

«I dag er Forsvarets eget volum blitt så minimalistisk at sivile må leies inn for å fylle skyttergropene. Dermed oppstår et minefelt av etiske, juridiske og moralske dilemmaer»

Innenfor folkeretten er det et grunnleggende skille mellom «stridende» (militære) og «ikke-stridende» (sivilister). Dette skillet utfordres av det moderne totalforsvarskonseptet. Skillet mellom stridende og ikke-stridende er kjernen i det såkalte «distinksjonsprinsippet», og sier noe til en fiende om hva som er legitime mål (de stridende) og hvem som ikke er legitime mål (sivile).

Den gang Forsvaret hadde stort volum – sent på 1900-tallet – var ikke totalforsvar noe problem: Da kunne svært mange vernepliktige mobiliseres som stridende, og det var ikke nødvendig å utsette sivilister for ekstraordinær risiko for skade eller død. Forsvaret besørget selv sine støtteoppdrag. Biler, fartøy og helikoptre var forhåndsrekvirert, skulle males i snusboks-grønt og brukes av Forsvaret.

«Når alarmen går, er det for sent å etablere studiesirkler, synge kumbahyah tostemt og drøfte rekkevidden av siviles tjenesteplikt og erstatningsordninger»

I dag er Forsvarets eget volum blitt så minimalistisk at sivile må leies inn for å fylle skyttergropene. Dermed oppstår et minefelt av etiske, juridiske og moralske dilemmaer. Statsråden signerer kontrakter uten at det er klart om han har vurdert dilemmaene i tilstrekkelig grad. Det er heller ikke klart om de sivile kontraktspartnerne har overveid risikoen for skade eller død for de ansatte, stilt i utsikt til firmainntekter fra statskassen.

«Totalforsvarskonseptet» er en svært god ide for en liten nasjon som Norge.
«A nation in Arms» sikrer at hele nasjonen kraftsamler alle sine ressurser mot trusselen på territoriet. Eller sagt på en annen måte: I fred, krise og krig må alle trø til ved behov – vi kan ikke ha hjemmesittere når krisen rammer vår hjemmebane.

Men de nye og moderne utfordringene ved totalforsvaret fordrer gjennomtenkte løsninger før krisen rammer. Når alarmen går, er det for sent å etablere studiesirkler, synge kumbahyah tostemt og drøfte rekkevidden av siviles tjenesteplikt og erstatningsordninger.

«HV-soldater går fra å være sivile til å være militære idet fløyta går, og har den folkerettslige status som uniformen gir»

NATOs planlegging for totalforsvar er forankret i «The Seven Baseline Requirements», hvor #forsvarsvilje er et sentralt element. Folkeaksjoner som StyrkHV, forsvarsforeninger og organisasjoner bidrar til å bevisstgjøre og skape slik forsvarsvilje i befolkningen. Her er de sju NATO-kravene:

Continuity of government and critical government services;
Energy supplies;
Ability to deal effectively with uncontrolled movement of people;
Food and water resources;
Ability to deal with mass casualties;
Telecommunications and cyber networks;
Transportation systems.

Heimevernet har – som Forsvarets største driftsenhet, med tilstedeværelse overalt-alltid – særlige oppgaver innenfor disse grunnkravene, som er forankret i NATO-paktens artikkel 3. HV-soldater går fra å være sivile til å være militære idet fløyta går, og har den folkerettslige status som uniformen gir. Status som militær utløser også en plikt til å gjøre tjeneste. Dette er godt lovregulert.

Men hva med sivilisters tjenesteplikt når fløyta går og det faktisk blir livsfarlig å fly, føre skip eller kjøre lastebil?

LEGITIMT MÅL? Totalforsvarskonseptet utfordrer skillet mellom «stridende» og «ikke-stridende». (Foto: Jesper Vigander Edwin/Forsvaret)

«Totalforsvaret – vet vi hva vi gjør?» er en nyere artikkel fra Norsk militært tidsskrift, som bør være på alles leseliste. Artikkelen reflekterer over noen klare og prinsipielle utgangspunkter og begrensninger. Jeg nøler ikke med å anbefale artikkelen også til statsråden.

Artikkelen er skrevet av kst generaladvokat Sigrid Redse Johansen, kommandørkaptein (P) Tom Staib, jurist og leder av prosjektet ”Integrering av krigens folkerett i Forsvaret”, filosofiprofessor Camilla Serck-Hanssen og forsker i filosofi Andreas Brekke Carlsson. Alle er tilknyttet Etisk råd for forsvarssektoren. De drøfter enkelte problemstillinger på en enkel og lettfattelig måte.

Artikkelen drøfter fire hovedspørsmål som jeg velger å spisse slik:

Er sivile leverandøroppdrag direkte deltakelse i fiendtligheter, som vil gjøre sivilpersoner til lovlige mål? Med andre ord: Vil Svein Sivilist bli et legitimt mål å angripe når han kjører lastebil for forsvarskontraktøren Spedisjon AS?
Er risikoen for skade og død for sivilister godt nok kjent blant leverandørene av tjenester til Forsvaret? Spurt på en annen måte: Har Didrik Direktør i Spedisjon AS vurdert hva han skal si til enken etter Svein Sivilist hvis han blir drept i strid?
I hvilken grad er totalforsvarskonseptet en økt risiko for det sivile samfunn som sådan?
Hvilke garantier har vi for at sivilt personell ikke forsvinner fra sine oppgaver ved krig? Eller med andre ord: Hvor sikker kan den militære sjefen være på at Svein Sivilist dukker opp med kritisk etterfylling av ammunisjon?

«Siviles flukt fra militære oppdrag kan bli en real ‘partypooper’ for forsvar av norsk territorium»

Det siste spørsmålet er kanskje det mest praktiske for både Forsvaret og sivilsamfunnet: Hvis sivilister ikke møter ved krig, eller fratrer sine stillinger som helikopterflygere, skipsmannskap, lastebilsjåfører eller i andre støttefunksjoner – hva da? Hvem skal da gjøre jobben?

Der man kan sende Militærpolitiet for å avhente militære mannskaper som ikke møter, har vi ikke den adgangen overfor motvillige sivilister.

«Hvis den sivile ammunisjonssjåføren sist ble sett i fullt firsprang østover, med pass, bilnøkler og 5000 svenske, er det noen som ikke får den ammunisjonen de trenger»

Hæren har ikke mange hodene å beordre, Heimevernet blir færre og færre og har ikke nok volum eller kapasitet til å løse slike oppdrag. Man kunne tenke seg at Sjøheimevernet hadde kompetanse til å føre kommando på visse fartøy – men SHV skal jo legges ned, og dermed er både kvinner, menn og kompetanse borte. Som dimitterte sivilister kan de ikke beordres etter de er gått over fra å være «stridende» til å bli «ikke-stridende».

Artikkelforfatterne drøfter ulike hjemmelsgrunnlag for beordring av sivile, men konkluderer med at lovverket ikke lenger gir den forutsigbarhet som er nødvendig for å sikre stabil sivil «arbeidskraft» ved krig.

Siviles flukt fra militære oppdrag kan bli en real «partypooper» for forsvar av norsk territorium. Hvis den sivile ammunisjonssjåføren sist ble sett i fullt firsprang østover, med pass, bilnøkler og 5000 svenske, er det noen som ikke får den ammunisjonen de trenger – når de trenger den.

«Noen ganger lønner det seg å bruke god tid på å sikte, fremfor å skyte fra hofta»

I artikkelen antydes noen løsninger for å avbøte det dilemma-vakum vi står i, når skillet mellom stridende/ikke-stridende utfordres av det moderne totalforsvarskonseptet og Forsvaret ikke lenger har volum av mannskaper på bakken selv:

«For det første bør frakt av materiell til Forsvaret i et operasjonsområde, utføres av personer som er, eller gjøres til (mobiliseres som), stridende. Av hensyn til personellets sikkerhet og deres behov for å kunne gi et informert samtykke til eventuell risiko, så bør operasjonsområdet forstås vidt. For det andre kan materiell som utgjør et effektivt bidrag til militære operasjoner merkes eller avmerkes, slik at disse ikke fremstår som identiske med sivile objekter».

Det vil kreve lovhjemler for å mobilisere Svein Sivilist som «stridende» og pålegge ham plikten til å dø for Norge. Da oppstår et nytt spørsmål av etisk og moralsk karakter: Bør sivilister ha en form for militær grunntrening før de kastes inn i operasjonsområdet? Hvem har i så fall ansvaret for den utdanningen? For å unngå nye langvarige «krigsseiler-oppgjør», bør også erstatningsordninger være avklart, taima og tilrettelagt på forhånd. Noe må vi ha lært.

Bakke Jensens iver etter å bli god på moderne totalforsvar er en iver jeg deler fullt ut. Men noen ganger lønner det seg å bruke god tid på å sikte, fremfor å skyte fra hofta.

For at ressursene skal finne hverandre og maskineriets tannhjul gripe inn i hverandre også den dagen det virkelig kreves, er ikke noen raske kontraktssigneringer tilstrekkelig.

Når det gjelder siviles rettigheter og plikter #itjenesteforNorge, må det nok brukes noe mer tid i siktemidlene og legges litt mindre trykk på avtrekkeren.

Når rikspolitikere blir risikopolitikere

Sjak R. Haaheim — Sun, 05 Aug 2018 06:39:09 +0000

Per Sandbergs persiske eventyr – med regjeringens telefon og statsrådhatten i kofferten – er dessverre bare siste episode i en unødvendig såpeserie av dårlig dømmekraft og elendig sikkerhetskultur blant våre fremste tillitsvalgte.

Sandbergs Iran-eskapader handler ikke om en iranskfødt kjæreste, om de bor sammen eller bare er mye på besøk hos hverandre. Saken handler ikke om hans politiske syn på Iran eller om han har fått en ny og mer ungdommelig klesstil. Den handler ikke om en impulsiv «hopp på»-tur til et brutalt regime som undertrykker menneskerettigheter. Frem til det eventuelt skulle bli sannsynliggjort at Bahareh Letnes skulle jobbe som iransk agent, er hennes rolle helt underordnet.

Sandberg-saken handler om Rikets sikkerhet, og er dessverre den siste i en rekke av avsløringer om kritikkverdig sikkerhetskultur også blant andre rikspolitikere det siste året.

«Flere av våre rikspolitikere har dessverre i handling vist at de er risikopolitikere»

Flere av våre rikspolitikere har dessverre i handling vist at de er risikopolitikere. Risikopreget adferd skaper unødvendig sårbarhet for Rikets sikkerhet.

Statsråd Per Sandberg, Ap-topp Trond Giske, statsråd Trine Skei Grande, ex-Høyrebroiler Kristian Tonning Riise med flere har med sine handlinger skapt tvil om de har tenkt gjennom hvilken posisjon de har – og hvor sårbare de kan være for press fra fremmed makt eller fremmed aktør som vil nasjonen vondt.

#MeToo har hovedfokus på seksuelle trakasseringer eller overgrep. Hvis du opptrer promiskuøst eller uanstendig i fylla, gjør du seg selv sårbar for en real og vel fortjent fylleangst, og du kan bli stilt strafferettslig til ansvar. Når våre fremste tillitsvalgte gjør det samme, skaper de sårbarheter for press og utpressing som kan ramme Rikets sikkerhet. Er dette så vanskelig å forstå, hvis du er valgt av folket til å tjene folket?

«Selv om Sandberg husket å ta med seg telefonen til både Kina og Iran, har han åpenbart ikke husket innholdet i siste sikkerhetsbrief»

Takk og pris for at handlingene er avslørt og kommet offentligheten for øre. Da mister ukloke handlinger karakter som pressmiddel, fordi offentlig kjente opplysninger ikke er hemmeligheter som kan brukes i et skyggespill for å presse frem informasjon.

Selv om Sandberg husket å ta med seg telefonen til både Kina og Iran, har han åpenbart ikke husket innholdet i siste sikkerhetsbrief. Det er bare noen måneder siden Iran ble mistenkt for å stå bak et målrettet og profesjonelle hackerangrep mot forskere ved vestlige universiteter, også universitetene i Oslo og Bergen. Kina og Iran er sulteforet på informasjon. Statsråd Sandberg bringer med seg en norsk gavepakke til det han mener er et stadig mer populært feriemål.

– Land i Midt-Østen er fullt på høyde med vesten når det gjelder moderne spionasjeteknologi. Adgang til mobil og PC er svært enkelt å få tilgang til, sier pensjonert E14-sjef Ola Kaldager til Fiskeribladet. Han mener Per Sandbergs handlinger er «Gefundenes Fressen» for etterretningsvirksomhet mot Norge. Sikkerhets-Norge har ikke vært nådig mot Fiskeri-Sandberg.

Sandberg har også blitt gjort til objekt for harselas og satire. Vitsemakerne synes å glemme det svært alvorlige bakteppet for saken. Ved å flire kollektivt av billige Sandberg-vitser, viser de hvordan det er mulig å bomme fullstendig på de alvorlige fakta i saken. Harselasen hjelper dessuten Sandberg til å komme seg unna sikkerhetsspørsmålene i saken, fordi det da er lettere å spille på følelser, offerrolle og sympati. Erfaringsmessig er dette noe Sandberg kan. Hvorfor gi ham muligheten?

«Noen av våre fremste folkevalgte har selv bygd sin egen honningfelle, for deretter å sette begge beina i den»

I stedet er det utenlandske sikkerhetstjenester som må le seg skakke av en norsk politiker på tur, slett ikke sur og fullstendig uten sikkerhetskultur. Latteren henger nok løst i ulike etterretningsmiljøer også etter #MeToo-handlinger som gjør politikere sårbare og utsatt for presspotensiale.

Ondsinnede interessenter i norske forhold trenger ikke sette opp sofistikerte honningfeller for norske rikspolitikere, fordi de får utmerket bistand av sikkerhetsukulturen blant norske risikopolitikere: Noen av våre fremste folkevalgte har selv bygd sin egen honningfelle, for deretter å sette begge beina i den.

Verken #MeToo-sakenes sikkerhetsaspekt eller Sandbergsaken har fått regjeringssjefen til å reagere. En klok regjeringssjef ville gitt sin statsråd fyken på dagen, for å vise at lettsindig omgang med Rikets sikkerhet gir følbare konsekvenser. Erna Solberg erklærer i stedet sin «tillit» til en statsråd som har brutt enhver tenkelig sikkerhetsforanstaltning: Han reiser på tur til Iran uten å varsle. Han tar med seg smarttelefonen til Iran, med regjeringens app for saksbehandling installert. Fiskeriministeren gir iranerne alle muligheter til å fiske i norske statshemmeligheter.

«Den samme Erna Solberg som har ’tillit’ til Per Sandberg i dag, brukte sikkerhetsloven for hva den var verdt for å hindre almenheten innsyn i elendig vern av folk og verdier»

Har du «tillit» til Sandberg, etter hans sikkerhetsbrudd? Ville en ansatt i ditt firma hatt «tillit» i en liknende situasjon? Eller ville det vært sparken på dagen?

Den samme Erna Solberg som har «tillit» til Per Sandberg i dag, brukte sikkerhetsloven for hva den var verdt for å hindre almenheten innsyn i elendig vern av folk og verdier for et års tid siden. Da brukte hun loven i sitt eget politiske spill – til «å føre folket bak lyset», slik Dagbladet oppsummerte.

Det kan være greit å presisere noen premisser i den videre debatten om Rikets sikkerhet. Mange har krevd at Sandbergs sikkerhetsklarering må trekkes tilbake. Sandberg har imidlertid ingen sikkerhetsklarering å miste, slik den norske karrierediplomaten Dag P. Halvorsen hadde. Halvorsen mistet nylig klareringen, etter han giftet seg med en chilensk kvinne.

Formelt gjelder sikkerhetsloven ikke for stortingsrepresentanter. Det følger av sikkerhetslovens § 2 sjuende ledd:

«Loven gjelder ikke for Stortinget, Riksrevisjonen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen og andre organer for Stortinget».

Det følger av § 2 sjette ledd at lovens bestemmelser om personellsikkerhet i kapittel 6 (sikkerhetsklarering og autorisasjon) ikke gjelder for regjeringens medlemmer.

Det er gode demokratiske grunner for disse unntakene, begrunnet i maktfordelingsprinsippet: Den utøvende makt (forvaltningen) skal ikke kunne påvirke en folkevalgt i den lovgivende makt.

«Selv om sikkerhetsloven formelt ikke gjelder for Per Sandberg og andre risikopolitikere, er det ikke noe forbud mot at de opptrer i tråd med den loven de selv har vedtatt for folk flest»

Du får selv reflektere rundt enkelte politikeres risikohandlinger i lys av sikkerhetslovens formål, som blant annet er å «legge forholdene til rette for effektivt å kunne motvirke trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser».

Selv om sikkerhetsloven formelt ikke gjelder for Per Sandberg og andre risikopolitikere, er det ikke noe forbud mot at de opptrer i tråd med den loven de selv har vedtatt for folk flest.

Forsvaret skal vel forsvare folket?

Sjak R. Haaheim — Mon, 04 Jun 2018 16:10:25 +0000

Av Geir Hågen Karlsen
Oberstløytnant, hovedlærer Forsvarets stabsskole

Pensjonert general Sverre Diesen og undertegnede er uenige om innretningen på Hæren og forsvaret av Finnmark. Jeg mener vi må ha en større tilstedeværelse, pansrede hærstyrker og et styrket HV som hever terskelen for angrep. De kan også håndtere hybride trusler, motstandere skjult blant sivile, og tvinge frem mål for fly og missiler. Diesen vil basere seg på små avdelinger som primært leder ild med missiler og fly.

Diesen ser begrensede russiske militære operasjoner for å påvirke norsk politikk som mest sannsynlig. Operasjonene vil være begrensede for å hindre at Nato blander seg inn. Dette vil Diesen besvare med opptrapping med missiler og fly, og starte krig for å sikre at våre allierte intervenerer. Hans logikk har store svakheter, både politisk og militært.

«Diesen vil … starte krig for å sikre at våre allierte intervenerer. Hans logikk har store svaheter, både politisk og militært»

DNs kommentator Sverre Strandhagen anbefalte 25. mai storting og regjering å studere Diesens tanker. Les, for all del, men Diesens tankegods gir et dårlig og lite fleksibelt verktøy for å ivareta nasjonens og folkets sikkerhet.

Tenk en situasjon hvor Russland tar gassanlegget på Melkøya. Jeg kan garantere at ingen regjering vil være glad for kun to alternativer, gjøre ingenting eller invitere til århundrets grillparty. Diesen gir ingen mulighet for fleksibilitet, eller håndtering av et spekter av utfordringer. Jeg kan også garantere at det russiske propagandaapparatet vil gjøre en fremragende jobb med å gi oss skylden for krigen. Det gir betydelige politiske utfordringer for våre allierte hvis de skal støtte oss.

Innlegget stod også på trykk i Dagens Næringsliv 4. juni 2018.

Landstyrker har spesielle egenskaper. De er det sterkeste beviset på politisk vilje å betale en pris, i liv og penger, og et kraftig signal til både motstandere og allierte. Landstyrker er den ultimate demonstrasjon av nasjonal suverenitet og vilje til å sikre egne interesser, og dermed avgjørende for å oppnå avskrekking, alt ifølge Nato.

Landstyrker trengs for å sikre befolkningen. I motsetning til fly og fartøy er landstyrker de eneste som kan gi kontinuerlig sikkerhet. Etter terrorangrepet 22. juli var det vernepliktige soldater fra Garden og HV som sikret slottet, Stortinget og andre viktige objekter.

«Landstyrker er den ultimate demonstrasjon av nasjonal suverenitet og vilje til å sikre egne interesser … ifølge Nato»

Landstyrker er også de eneste som kan sikre nødhjelp, sivilforsvar, politi og andre sivile aktører i kriser. Vi trygger ikke befolkningen i Finnmark bare med missiler, vi må stå på bakken. Det trengs alltid landstyrker for å bekjempe landstyrker. Motstandere kan skjule seg blant befolkningen, og den politiske og menneskelige kostnaden ved å bruke missiler og fly kan bli høy.

Tenk en situasjon hvor etterretningsstasjonene i Finnmark raides av styrker i politiuniform for å hindre vår etterretning, sende et kraftig politisk signal om misnøye, og ta med store mengder topphemmelig utstyr hjem. Vi tar ikke tilbake Vardø med missiler og fly. Vi kommer ikke til å bombe Kirkenes for å jage bort «små grønne menn» heller.

«Diesen gir ingen mulighet for fleksibilitet, eller håndtering av et spekter av utfordringer»

Kampflyene er avhengige av komplekse radarer og kommunikasjonssystemer, og plasseres på en eller to baser. Dette er åpenbare mål for fly. missiler, spesialstyrker, elektronisk krigføring eller cyberangrep. Det er ikke gitt at vi kan fly heller, nyere russiske luftvernsystemer dekker halve Finnmark. Hvis Nordflåten seiler ut kan hele Nord-Norge dekkes av avansert russisk luftvern.

Regjeringen er i ferd med å styrke Finnmark med en delvis pansret kavaleribataljon i Porsanger, nye avdelinger i Kirkenes, og et opprustet HV. Pansrede styrker med stridsvogner har stor ildkraft, høy mobilitet i vanskelig terreng, og er godt beskyttet. Lette avdelinger på snøscooter er nyttig til mye, men kommer fullstendig til kort mot tungt væpnede avdelinger. Diesen har rett i at dagens konsept med å flytte en brigade fra Troms til Finnmark i en krise er sårbart. Svaret er imidlertid ikke å basere seg på fly og missiler, vi bør heller styrke forsvaret i Finnmark ytterligere og vise at vi kan sikre befolkningen.

FORFATTEREN: Geir Hågen Karlsen er oberstløytnant og hovedlærer ved Forsvarets stabsskole.

Militær løsning på luftambullansekrisen

Frode Larsen — Thu, 10 May 2018 10:57:36 +0000

Forsvaret har lang erfaring både med drift i beredskapssituasjon, og er mer enn kompetente for oppgaven.

Vi som en langstrakt nasjon, hvor folk også bor i grisgrendte strøk, er avhengige av en lokal beredskap som fungerer. Slik er det ikke i dag, når anbuds prosesser med få års mellomrom setter liv og helse i fare. Den pågående krisen i luftambulansen kan derimot ha en militær løsning, hvis det finnes politisk vilje.

Frode Larsen, Hallgeir Lindal Reiten

Det britisk eide selskapet Babcock International, vant anbudskonkurransen om å overta luftambullansetjenesten fra selskapet Lufttransport, som i dag løser dette oppdraget.

Kontrakten er gjort uten virksomhetsoverdragelse, noe som innebærer at pilotene i Lufttransport vil miste opptjent ansiennitet og lønnsbetingelser ved en eventuell overgang til Babcock. Dette er det ingen selvfølge at de ønsker, og dermed har det oppstått stor usikkerhet blant de ansatte, og en situasjon som helsepersonell mener setter liv og helse i fare.

Kan ikke innfri kontrakten

Babcock har på sin side hevdet at de har 400 kvallifiserte søkere på sin søkerliste, og prøver med det å fjerne all tvil om hvorvidt de er i stand til å innfri den kontrakten de har skrevet under på.

Men faktum er, slik vi har blitt kjent med, at kvalifikasjonskravene til kapteiner i Lufttransport er omfattende. Blant annet stilles det krav til kortbaneerfaring (som kun fås i Norge). Videre kreves det blant annet 800 timers erfaring som fartøysjef, eller 600 timer som styrmann i luftambullansetjenesten.

Med andre ord: om ikke lufttransports kapteiner melder overgang til Babcock, har ikke selskapet mulighet til å innfri sin kontrakt!

De 400 kvallifiserte søkerne til Babcock kan umulig eksistere!

Vi ser derfor for oss at her har Babcock påtatt seg en kontraktsforpiktelse som de utelukkende kan løse ved hjelp av Lufttransports kapteiner.

Dette skaper en usikkerhet som vi som samfunn ikke kan leve med, og dersom Babcock ikke umiddelbart kan legge frem liste over kvallifiserte søkere, bør kontrakten annulleres, med begrunnelse i kontraktsbrudd fra Babcocks side.

La Forsvaret løse oppdraget

Outsourcing i beredskapssammenheng har her spilt falitt som metode, og innsourcing er løsningen. Ved å sørge for virksomhetsoverdragelse til Forsvarets redningstjeneste, sørger vi for forutsigbarhet både for tjenesten og personellet. Forsvaret har lang erfaring både med drift i beredskapssituasjon, og er mer enn velegnet for oppgaven.

Våre innbyggeres liv og helse er for viktige til at vi kan sette dette ut på anbud. Nå må fornuften få råde, og det sunne folkevettet seire!

Jonas + Erna = sant

Sjak R. Haaheim — Thu, 10 May 2018 07:10:55 +0000

Erna Solberg bør straks tilby Jonas Gahr Støre en statsrådspost som takk for bidraget til å svekke Norges forsvarsvilje og forsvarsevne.

Det er vanskelig å vite om man skal le eller gråte, etter at Arbeiderpartiet 9. mai 2018 gikk inn for å støtte regjeringens Evenes-prosjekt, på bekostning av en overvåkingsbase som vi vet virker: Andøya flystasjon. Jeg velger tristheten. Forsvar av en nasjons territorium ikke bare er et spørsmål om liv eller død men langt viktigere: Det er et spørsmål om et helt samfunns mulighet til eksistens, og våre barns muligheter til å leve i det demokratiet vi setter så høyt.

Forsvar av en nasjons territorium ikke bare er et spørsmål om liv eller død, men langt viktigere

Forsvar, Erna Solberg, er ikke bare «en offentlig ytelse» som må konkurrere med andre offentlige sektorer.

Det nytter lite å stenge bolte døra mot et overfall, mens alle vinduene står på vidt gap slik at «små grønne menn» kan hoppe inn. En statsminister som ikke forstår det, bør muligens søke seg til Heimevernets grunnleggende kurs i objektsikring. Hun vil bli tatt godt imot, av motiverte og engasjerte HV-soldater med bred sivil-militær kompetanse. En kopp kaffe blir det nok også tid til.

Norge er fortsatt ENESTE land i Europa som kutter volumet i landforsvaret

Med Andøya-vedtaket har Arbeiderpartiet på nytt markert seg som regjeringens viktigste støtteparti. Jonas Gahr Støre er medskyldig i følgende kjølige fakta, som partienes budskapsfabrikker og trylletalere ikke kan få endret:

Medansvar for kutt i landforsvaret: Norge er fortsatt ENESTE land i Europa som kutter volumet i landforsvaret. Moderne land bygger opp hær og heimevern, blant annet for å møte økende gråsonetrusler (hybrid krigføring, små grønne menn som opererer i den hensikt å skape kaos og krise i samfunnet vårt i løpet av timer og dager). Mens Finland kan mønstre 280.000 soldater til å forsvare folk og verdier, kan den rike oljenaboen kun stille cirka 50.000 soldater ved krise. Når færre og færre unge kalles inn til førstegangstjeneste eller siviltjeneste, svekkes også befolkningens forsvarsvilje. Det er alvorlig for en liten nasjon som har fristende verdier å forsvare.

Medansvar for nedleggelsen av Sjøheimevernet: I fjor forsvant 130 tilgjengelige SHV-fartøy fra kystberedskapen, og all lokalkjent kompetanse blant våre tusenvis av holmer og skjær ble borte. Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet er ansvarlig for vedtaket. Verdens nest lengste kystlinje (25.000 kilometer fra Halden til Kirkenes), med en av verdens mest lukrative mål for en gråsonekriger (et titalls olje/gassanlegg – vår fremtidige velferd, en rekke havner der NATO skal komme for å hjelpe oss), ligger nå mer eller mindre åpent for hogg.

Medansvar for Andøya-nedleggelsen: Til tross for en massiv folkelig innsats for å få fakta på bordet, slik at Arbeiderpartiet kunne ha rimelig grunn til å vise opposisjonspolitikk i praksis, velger likevel partiet å støtte sine regjeringskamerater.

«…ny storm om «stortingshangarene» på Evenes»

Medansvar for en ny kostnadsbombe på Evenes: Ikke før stormen om stortingsgarasjen har lagt seg, brygger det opp til ny storm om «stortingshangarene» på Evenes. Mye taler for at det kommer en ny millardsprekk ved utbyggingen av Evenes. Jonas Gahr Støre leder skattebetalerne inn i en ny og unødvendig utgiftspost, sammen med regjeringen.

Medansvar for sentralisering av politi og annen beredskap: Der all logikk tilsier at desentraliserte mål gjør det vanskelig for en fiende, er Arbeiderpartiet enig med regjeringen at sentralisering er veien å gå. Altså: Gjør det enklest mulig for en fiende. Samle målene så tett som mulig, slik at en fiende ikke trenger å lete etter det som bør slås ut.

Vi vet at Arbeiderpartiet stemmer sammen med regjeringen i om lag halvparten av alle saker på Stortinget. Dette faktum gjør det røde partiet til en viktig støttespiller for de blå partiene.

Er de politiske skillelinjene mellom rødt og blått nå visket ut?

I den offentlige debatten på grasrota ser vi ofte «de røde» mot «de blå» – mens på Stortinget er det «de rødblå» mot resten. Er de politiske skillelinjene mellom rødt og blått nå visket ut? Er det ikke lenger sosialistene mot de borgerlige? Bør vi nå lytte mildt overbærende til dem som slåss for et rødt eller blått parti – vel vitende om at de slåss mot vindmøller?

Er det mer riktig å si at skillelinjen i politikken i dag går mellom sentralistene og desentralistene? Mellom globalister og tilhengere av nasjonalstaten? I forsvarspolitikken er det i alle fall slik, målt etter hvordan partiene har stemt på Stortinget.

Selv om gårsdagen må ha vært surrealistisk og vond, håper jeg folkeaksjonen «Bevar Andøya» står ved sitt slagord: «Vi gjer oss ikkje!»

Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men det kan være slutten på begynnelsen.

Carry on, Andøya. Never surrender.