Frode Larsen | SH!

Riksadvokaten åpner for etterforskning

Frode Larsen — Sun, 21 Oct 2018 11:45:19 +0000

Det er nå opp til Forsvarssjefen om det skal bli avklart hvorvidt publiseringen av skjermingsverdige objekter var straffbart sikkerhetsbrudd.

Riksadvokat Tor-Aksel Busch åpner for å etterforske om det har skjedd noe straffbart når NSM tidligere i år publiserte en database over norske militære baser og installasjoner.

Det skapte sterke reaksjoner da det ble kjent at det søkbare kartet inneholdt et stort antall skjermingsverdige objekter.

En rekke fagfolk rykket ut i media og gav uttrykk for at de mente publiseringen skadet norsk objektsikkerhet, og at kartet ville være nyttig både for statlige og ikke-statlige aktører som ønsker å ramme norske og allierte anlegg.

Styrk Heimevernet anså at publiseringen kvallifiserer som ett av de aller verste sikkerhetsbrudd Norge har opplevd i moderne tid, og valgte derfor å sende en anmodning om etterforskning til Riksadvokaten. Vi frykter at norsk infrastruktur nå er kompromitert, og at behovet for ekstra manuell objektsikring på disse anleggene har økt dramatisk. Vi ser også for oss at dette sikkerhetsbruddet, dersom det ikke blir gjenstand for ordentlig etterforskning, vil kunne sette presedens i eventuelle fremtidige spionasjesaker.

I et brev fra Riksadvokaten, som har god erfaring fra spionasjesaker, blant annet som aktor i Treholt saken, skriver han at han nå åpner for etterforskning.

Brevet er datert 18.10.2018 og er et svar på Styrk Heimevernets anmodning om etterforskning. Her opplyser Busch om at dersom Forsvarssjefen ber om etterforskning, vil han kunne etterforske om NSM har feiltoket sitt mandat og den innstruks sikkerhetsmyndigheten har fått om å publisere en ugradert oversikt over flyforbudssoner.

Det er med andre ord nå opp til forsvarssjefen å ta stilling til om vi skal få avklart om publiseringen av 239 skjermingsverdige objekter er i henhold til norsk lov, eller om det her har skjedd et grovt straffbart sikkerhetsbrudd.

Vi anser at det vil være i Norges beste interesse å få avklart dette, og forventer derfor at Forsvarssjefen gir Riksadvokaten melding om å iverksette etterforskning.

Militær løsning på luftambullansekrisen

Frode Larsen — Thu, 10 May 2018 10:57:36 +0000

Forsvaret har lang erfaring både med drift i beredskapssituasjon, og er mer enn kompetente for oppgaven.

Vi som en langstrakt nasjon, hvor folk også bor i grisgrendte strøk, er avhengige av en lokal beredskap som fungerer. Slik er det ikke i dag, når anbuds prosesser med få års mellomrom setter liv og helse i fare. Den pågående krisen i luftambulansen kan derimot ha en militær løsning, hvis det finnes politisk vilje.

Frode Larsen, Hallgeir Lindal Reiten

Det britisk eide selskapet Babcock International, vant anbudskonkurransen om å overta luftambullansetjenesten fra selskapet Lufttransport, som i dag løser dette oppdraget.

Kontrakten er gjort uten virksomhetsoverdragelse, noe som innebærer at pilotene i Lufttransport vil miste opptjent ansiennitet og lønnsbetingelser ved en eventuell overgang til Babcock. Dette er det ingen selvfølge at de ønsker, og dermed har det oppstått stor usikkerhet blant de ansatte, og en situasjon som helsepersonell mener setter liv og helse i fare.

Kan ikke innfri kontrakten

Babcock har på sin side hevdet at de har 400 kvallifiserte søkere på sin søkerliste, og prøver med det å fjerne all tvil om hvorvidt de er i stand til å innfri den kontrakten de har skrevet under på.

Men faktum er, slik vi har blitt kjent med, at kvalifikasjonskravene til kapteiner i Lufttransport er omfattende. Blant annet stilles det krav til kortbaneerfaring (som kun fås i Norge). Videre kreves det blant annet 800 timers erfaring som fartøysjef, eller 600 timer som styrmann i luftambullansetjenesten.

Med andre ord: om ikke lufttransports kapteiner melder overgang til Babcock, har ikke selskapet mulighet til å innfri sin kontrakt!

De 400 kvallifiserte søkerne til Babcock kan umulig eksistere!

Vi ser derfor for oss at her har Babcock påtatt seg en kontraktsforpiktelse som de utelukkende kan løse ved hjelp av Lufttransports kapteiner.

Dette skaper en usikkerhet som vi som samfunn ikke kan leve med, og dersom Babcock ikke umiddelbart kan legge frem liste over kvallifiserte søkere, bør kontrakten annulleres, med begrunnelse i kontraktsbrudd fra Babcocks side.

La Forsvaret løse oppdraget

Outsourcing i beredskapssammenheng har her spilt falitt som metode, og innsourcing er løsningen. Ved å sørge for virksomhetsoverdragelse til Forsvarets redningstjeneste, sørger vi for forutsigbarhet både for tjenesten og personellet. Forsvaret har lang erfaring både med drift i beredskapssituasjon, og er mer enn velegnet for oppgaven.

Våre innbyggeres liv og helse er for viktige til at vi kan sette dette ut på anbud. Nå må fornuften få råde, og det sunne folkevettet seire!

Bør masse-vaksinere befolkningen.

Frode Larsen — Sat, 28 Apr 2018 13:25:38 +0000

Vår befolkning må vaksineres mot hybride virkemidler

Nå snakker jeg ikke om at vi skal vaksinere mot en spesiell sykdom, men mot følgene av de hybride virkemidler som vi daglig utsettes for. En slik vaksinering vil også sette vårt samfunn bedre i stand til å takle uventede kritiske hendelser. Det handler altså om å skape en mental beredskap i vår befolkning.

Både Norge og EU, så vel som USA utsettes daglig for hybride angrep fra russisk side. Omfang og alvorlighetsgrad på disse angrepene har økt i en slik grad at Øystein Bogen, forfatter og TV 2 journalist, i sin siste bok beskriver dem som en pågående hemmelig krig mot Vesten. Disse angrepene foregår i stor grad i form av cyber- og informasjonsoperasjoner, men også rene likvidasjoner og forsøk på dette er nå tatt i bruk. De mest oppsiktsvekkende av den type angrep må nok sies å være bruk av masseødeleggelsesvåpen på britisk jord, noe som ikke bare er gjort en, men to ganger.

Hybride virkemidler.

Hybridkrig forbindes ofte med Gerasimovdoktrinen, men er på ingen måte et nytt fenomen. Det gamle uttrykket splitt og hersk er både et godt bevis på dette, og et like godt eksempel på hva man søker å oppnå ved å benytte disse virkemidlene. For hva er egentlig denne hybride krigføringen som vi må vaksinere vår befolkning, og skape resiliens mot?

Politico.com beskriver det som at Gerasimov har lagt frem en helt ny teori om moderne krigføring, som kan minne om å hacke et samfunn, i stedet for å angripe det med konvensjonelle våpen.

I sin artikkel “The Value of Science Is in the Foresight,” i ukesavisen Military-Industrial Kurier. hvor Gerasiomov la frem sin teori, oppsummerte han slik: «selve reglene for krig er endret. Betydningen av å benytte ikke- militære virkemidler for å oppnå politiske og strategiske mål har økt, og er i mange tilfeller mer effektive enn våpenmakt… Alle disse virkemidlene suppleres av skjult militær makt.»

Kildekritikk som våpen

Vi snakker altså ikke om det ene eller det andre, men en kombinasjon av både og.

Det vi til daglig utsettes for, og hvor vaksinering er meget viktig, er bruken av bevisst feilinformasjon. Eksempler på dette, er Russlands mange teorier om hvem som sto bak gassangrepet mot sivilbefolkningen i den Syriske byen Douma. Her har Russiske medier pekt på en rekke mulige aktører, inkludert nødhjelpsorganisasjoner som opererer på bakken i området. Disse konspirasjonsteoriene deles ytterligere av både norske og utenlandske nettsteder av tvilsom karakter, så vel som enkeltpersoner i vår befolkning. Alt bygges opp-under av en russisk trollhær som tilsynelatende er vanlige nordmenn, men som i både kommentarfelt og sosiale medier fyller på med anti vestlig og pro russisk argumentasjon. Hensikten med dette er å påvirke narrativet, altså hvordan du og jeg oppfatter situasjonen. Ved at vi er splittet i narrativet, reduseres sjansen for en omforent respons, og tvilen kommer tiltalte (Assad) til gode. Vaksinen her er KILDEKRITIKK! Vi bør ikke dele og kommentere på hva som helst, bare fordi det fremstår som oppsiktsvekkende informasjon. Om vi alle evner å utvise tilstrekkelig kildekritikk, nøytraliserer vi et hybrid virkemiddel som innehar et potensiale til å splitte både nasjoner og allianser.

Kritisk infrastruktur, hva om den rammes?

Et annet hybrid virkemiddel jeg mener vi som samfunn må vaksinere oss mot, er angrep på kritisk infrastruktur. Dette kan dreie seg om både hacking og virusangrep, men også regulære sabotasjeaksjoner. Vi har i de senere år sett eksempler på at både banker, radaranlegg og telekommunikasjons-master har blitt angrepet. Vi kan når som helst oppleve at minibankkortet ikke fungerer, butikker og bensinstasjoner klarer ikke å ta betalt for sine varer, strømmen i hjemmet vårt forsvinner, eller all tog og jernbanetrafikk stopper opp. Når vi så setter på radioen eller logger oss på Internett for å få informasjon, så virker ikke dette heller… Hva gjør vi da? Hvor sterk er vår resiliens? For de fleste av våre innbyggere er det nok slik at de aldri engang har tenkt tanken på at noe slikt skal kunne skje. De er med andre ord fullstendig uforberedt, noe som vil gjøre virkningene av angrepet mye større enn de egentlig hadde trengt å bli. Den type resiliens som vi her vil ha behov for, innebærer både reservesystemer og tilstrekkelige militære og sivile sikkerhetsstyrker til å hindre anslag i utgangspunktet. Heimevernet er her en sentral aktør, da dette er vår eneste landsdekkende styrke med tilstrekkelig volum til å fysisk sikre kritisk infrastruktur. Det vil si: HV VAR i stand til dette, men de siste kuttene fra 45 000 til 40 000 soldater sendte styrken ned på et volum hvor dette ikke lenger er mulig. I tillegg trenger vårt samfunn både sentralt og lokalt å være i stand til å bistå vår befolkning i en meget vanskelig situasjon. Det tredje som må være på plass er en sivilbefolkning som er forberedt på at dette kan skje, og som i det minste har tenkt igjennom situasjonen i forkant, og aller helst har tatt noen forhåndsregler. Problemet er at størstedelen av vår befolkning IKKE i sin villeste fantasi har sett for seg at det kan finnes noen der ute som både har evne og vilje til å gjøre dette mot oss. Dette til tross for at vi allerede utsettes for dette daglig…. Vaksinen her er informasjon! Offentlig informasjon om hva som foregår, og hvordan vi alle skal opptre om ulike scenarier inntreffer, er kritisk å få ut til befolkningen. Et godt eksempel på hvordan dette gjøres hver eneste dag, er gjennomgang av sikkerhetsbrief som vi opplever hver eneste gang vi setter oss på et fly. Det er selvsagt ingen blant flybesetningen som tror at flyet skal styrte, men OM noe uventet skulle skje, vil passasjerene ha økt resiliens og mental beredskap enn det de ville hatt om de ikke fikk briefen.

Må ha folkeforsvaret tilbake

Vi må altså være forberedt på at kritisk infrastruktur kan bli forstyrret eller forsvinner. Vi må kjenne til at desinformasjon benyttes daglig, og lære oss å utvise kildekritikk. Men hva om det plutselig på toppen av disse problemene dukker opp mennesker som hevder å være norsk politi eller soldater og som tar kontroll over områder eller ressurser på norsk jord? Hvordan kan vi lære oss å skille klinten fra hveten? Det opplagte svaret her er selvsagt lokalkjennskap og kjennskap til egne sikkerhetsstyrker. Har man selv gjennomført førstegangstjeneste, så kjenner man igjen en norsk soldat, hans utstyr, måte å operere på osv. Man har også nok kunnskap om Forsvaret til at man kan stille kritiske spørsmål. Om man kjenner den lokale områdesjefen i HV og hans soldater fra øvelser, sosialpatruljer, besøk på skoler osv, så vil det også hjelpe. Med andre ord: et folkeforsvar av og for folket vil kunne nøytralisere også dette virkemiddelet i den hybride verktøykassen.

Uten kunnskap, ingen beredskap

Men om nå det verste skulle skje, at Norge blir besatt eller isolert, så vil også den nasjonale beredskapen bli satt på prøve. Selv om vi skulle ha fått bygget lokal beredskap, og våre innbyggere er forberedt, vil det ganske snart oppstå mangel på mat, medisiner, drivstoff, osv. Dette innebærer at vi må ha reservelagre av en del kritiske varer, for eksempel korn og medisiner, men også at vi er helt avhengige av en ledelse som faktisk agerer på den oppståtte situasjon. Våre beslutningstagere må trenes på krisehåndtering, og planverket må stadig drilles og vedlikeholdes. Om ikke dette skjer vil regjeringen nok en gang gå og legge seg mens fienden krysser våre grenser, slik det skjedde i 1940.

Et samfunns resiliens avhenger av hver eneste en av oss som bor i landet, men en forutsetning for å bygge den er informasjon og kunnskap. Dette må komme fra toppen av vårt hierarkiske demokrati, og fordrer at vår politiske ledelse innehar den nødvendige kriseforståelse. Om ikke Regjeringen har forståelse, vil heller ikke nasjonens beredskap kunne bygges.

Milliardformuen i fare!

Frode Larsen — Thu, 01 Feb 2018 12:39:58 +0000

Sikringen av olje og gassanleggene har blitt fjernet, etter først å ha blitt kritisert i FFI rapport.

Regjeringen svarte på beredskapskritikk ved å intensivere kuttene. Nå ligger Norges Olje og gassformue ubeskyttet

I FFI-Rapport 16/00702 «Vurdering av forebyggende sikkerhet innen kraft, petroleum og luftfart, sluttrapport til Sikkerhetsutvalget» https://www.ffi.no/no/Rapporter/16-00702.pdf påpekte FFI i 2016 kritiske mangler ved objektsikring av norske gassanlegg. Det ble i rapporten blant annet pekt på at man:

«…..finner en betydelig ubalanse mellom de ressurser som er allokertfor å beskytte landanleggene og de sivile og militære ressurser som øves årlig for å kunne settes inn på sokkelen. Det er vanskelig å forstå at dette kan forsvares med store forskjeller i trussel- og konsekvensbildet. Det ansees enklere å komme til et landanlegg enn en plattform, og definitivt enklere å unnslippe etter et angrep. Dessuten står den norske beredskapen i skarp kontrast til den høye antiterrorberedskapen på mottaksanleggene. Dette er påpekt fra flere utenat det har vært mulig å få tilgang til begrunnelsen for en slik forskjell i beredskapsnivå. landanleggene. Landanleggene faller utenfor offshoreberedskapen som trekker på store ressurser og øves årlig. Den initielle terrorberedskapen ivaretas av bedriftene selv, med bruk av innleide vaktmannskaper med begrensede fullmakter. Ved terroranslag vil politiet bli varslet og respondere med lokalt tilgjengelige ressurser, før eventuelt beredskapstroppen innkalles og det anmodes om bistand fra Forsvaret. Dette kan være tilstrekkelig for håndtering av forvirrede personer, men et godt planlagt angrep vil være gjennomført før ordensmakten har rukket å mobilisere tilstrekkelige styrker. Forskjellen mellom terrorberedskapen ved norske og britiske landanlegg er påtagelig. Britisk politi står i konstant høy beredskap for å sikre terminalene for mottak av gass.»

Med andre ord: Det fantes i 2016 ikke tilstrekkelig beredskap til å håndtere større trusler enn forvirrede personer. Langt mindre var man i stand til å forhindre terrorangrep, eller godt planlagte angrep.

Så hva har skjedd på området siden 2016?

Sjøheimevernet var en kritisk brikke i objektsikringen, ettersom disse objektene gjerne har langt kystlinje. Med sine spesialkapasiteter kunne SHV sørge for både deteksjon, avskjæring og kontroll av fartøy og personell som nærmet seg anleggene fra sjøsiden.

Sjøheimevernet er nå nedlagt…

Disse anleggene hadde også typisk egne dedikerte HV områder som var lokalkjente på det enkelte objekt, og som trente jevnlig på sitt oppdrag der. Disse områdene kunne utplasseres ved økt beredskap, og slik sett effektivt avverge anslag FØR de inntraff.

Også disse områdene er nå på vei over i historien….

I sin uendelige visdom har altså vår regjering lest FFIs meget kritiske rapport, før den fjernet de tyngste elementene som tross alt faktisk var til stede. Gjennom disse vedtakene har man i praksis akseptert at våre olje og gassinstallasjoner ikke lenger skal kunne sikres mot terror eller planlagte angrep/ sabotasje.

Det gjør, i tillegg til de enorme økonomiske konsekvenser et angrep vil påføre staten, Norge til en usikker energileverandør. I tillegg fjerner vi verdien av de massive sikkerhetstiltak som mottakerne av norsk gass har i sine ender av rørledningene, samt de ressurser som settes inn for å sikre installasjonene i Nordsjøen.

Det er et mysterium hvorfor Regjeringen likevel velger å utsette oss selv og våre allierte for denne risikoen, og et like stort enigma må det sies å være at vi sitter med et Stortingsflertall som tillater dette å skje. Galskapen i å legge hele statens sparegris under fremmedes hammere er jo åpenbar for alle oss som ikke er politikere.

Spredningsprinsippet for Dummies

Frode Larsen — Tue, 23 Jan 2018 09:36:18 +0000

Spredningsprinsippet er det beste virkemiddel for å beskytte våre ressurser.

Kraftsamling er et ord som leder tankene hen på at man trekker sine ressurser sammen for å kunne benytte disses samlede styrke til å oppnå et mål på et begrenset område. Slik sett gir uttrykket et inntrykk av styrke og handlekraft.

Når vi legger ned baser og samler våre fly på en base i Nord, så kraftsamler vi, i følge regjeringens retorikk.

Altså er det implisitt at vi STYRKER våre flyvende ressurser i nord, og setter dem i stand til å løse oppdrag som de ikke hadde vært i stand til å løse fra sine respektive baser.

Det motsatte prinsippet kaller vi for Spredningsprinsippet. Dette er et prinsipp som norske soldater helt ned til lagførernivå, og under, er godt kjent med. Det er dette prinsippet som medfører at en troppsjef ikke beordrer at det graves en stor grop som hele troppen kan skjule seg i, men at det graves groper for en og to soldater. Hvorfor? Fordi at om det skulle komme en granat (eller missil) fra oven, så tas ikke hele troppen ut i et smell. Det samme prinsippet benyttes på høyere nivåer. Troppene spres utover i terrenget, og benytter «klyngeformasjon» i minst mulig grad. Kjøretøy stilles ikke opp på tett rekke, men spres også utover, slik at man ikke skal bli stående uten kjøretøy om en heldig granat skulle treffe sitt mål.

I skarpe operasjoner sørger vi også for at våre baser er så store at det blir mulig å opprettholde spredningsprinsippet også innenfor basen. Vi sørger for at personellet er spredt utover, vi anlegger ammunisjonsområder så langt unna folk og utstyr som mulig. Det samme gjelder også drivstoffområder, osv. I tilknytning til våre baser (tenker da først og fremst på operative baser i utlandet) har man gjerne også egne flystriper. Disse sørger man da for er lange og mange nok til at et nedslag ett sted på rullebanen ikke setter hele flystripen ut av funksjon. Man må fortsatt ha mulighet til å bruke andre deler av flystripen mens skader blir utbedret. Fly og helikoptre parkeres i egnede og beskyttede sheltre, eller spres i det minste mest mulig utover, med beskyttelsesvoller imellom.

Det ypperste eksempelet på bruk av spredningsprinsippet her i Norge er det Heimevernet som har stått for. Ved sin desentraliserte rolle der soldatene har hatt sitt våpen og utstyr hjemme, har det vært bortimot umulig å nøytralisere vår største væpnede avdeling i et eneste koordinert angrep. Selv om en fiende skulle kjenne hver eneste HV soldats oppholdssted, ville det kreve 45 000 missiler å uskadeliggjøre HV…

I tillegg gjør den desentraliserte organiseringen HV i stand til å være der det skjer, når det skjer.

Overalt Alltid, var mantraet.

Så tilbake til dette med kraftsamling: Vår sittende Regjering med støtte fra Arbeiderpartiet, har i sin uendelige visdom funnet ut at kraftsamling er veien å gå. Drift av baser og flyplasser er dyrt, må vite. Samtidig har våre væpnede styrker nå blitt så små at de enkelt kan få plass på et langt mindre antall lokasjoner.

MPA basen på Andøya, som er utformet på en måte som ivaretar spredningsprinsippet, skal legges ned. Overvåkningsflyene derfra skal flyttes til den langt mindre flyplassen på Evenes. Der skal de store flyene stå vingetupp, mot vingetupp med jagerfly og sivil flytrafikk. Her får man virkelig kraftsamlet så det holder!

Og dette mener man er forsvarlig, for det hele skal jo beskyttes av luftvern. Hvilket luftvern det er de vise kvinner og menn i Regjeringen ser for seg, er vi nok mange som venter i spenning på å se.

For det første finnes det ikke noe sted i verden luftvern som kan vise til 100% effektivitet, og altså kan garantere at absolutt ingenting av innkommende vil kunne ramme våre fly (som for anledningen vil stå i klyngeformasjon) eller flystripen. For det andre: så lenge vi har kraftsamlet til EN flyplass, har vi redusert det antall mål en angriper trenger å angripe. Han kan altså fokusere all sin ildkraft på et meget lite antall mål, noe som innebærer at all verdens luftvern raskt vil bli overveldet og miste effekt.

Russland har i dag skaffet seg kapasiteter som innebærer at de ved hjelp av avstandsleverte presisjonsvåpen kan angripe mål over hele Norge i en koordinert angrepsbølge fra land, sjø og luft. Ved å angripe våre kraftsamlede ressurser, vil de i praksis kunne nøytralisere vår samlede forsvarsmakt i løpet av timer, heller enn dager. I løpet av et par dager vil til alt overmål Finnmark og Nord-Troms, samt Svalbard være okkupert.

Så hva skal til for å unngå et slikt scenario? Svaret er så enkelt at selv gevær-Johnny 4 i et hvilket som helst tilfeldig HV område kjenner det: Spredningsprinsippet!

Spre ressursene utover, tving fienden til å måtte velge mellom mange mål, og reduser tapene i hvert enkelt angrep. Bare slik vil vi ha mulighet til å faktisk svare på fiendtlig handling.

Dette er noe våre allierte har konkludert med, og er også en av grunnene til at land etter land i Europa nå satser på å bygge opp sine desentraliserte Heimevern, mens vi som eneste NATO-land bygger ned den samme ressursen.

Avslutningsvis vil jeg gjerne beklage overfor den oppegående leser at jeg på dette vis så meg nødt til å sette en slik banal begrepsavklaring på trykk. Denne «Spredningsprinsippet for Dummies» var først og fremst et forsøk på å skolere våre folkevalgte og media.

Om blåøyde ledere og nyttige idioter

Frode Larsen — Sat, 20 Jan 2018 17:16:36 +0000

Om en hendelse i Østersjøen får Russland til å frykte krig med NATO, blir deler av Norge okkupert.

Se for deg at det i dag inntreffer en hendelse i østersjøområdet som får Russland til å frykte at en krig mot NATO kan oppstå. Hendelsen kan ha vært initiert av Russland selv, eller som følge av et uhell. Uavhengig av hva som foranlediget episoden vil psykologien få en hovedrolle i fortsettelsen.

I det forrige årtusen opplevde Russland en rekke invasjoner. Fremmede armeer marsjerte over steppene så ofte at russerne etter hvert nesten begynte å forvente en ny invasjon hvert århundre. Det som gjentatte ganger avverget og stoppet disse invasjonene var dybdeforsvar med tilhørende logistikkproblemer for den angripende part.

Dette er kritisk punkt når man søker å forstå den russiske psyke og de fakta på bakken som de har resultert i historisk. Her ligger nemlig selve kjernen i hvorfor Russland er villige til å risikere krig for å bevare den bufferen de tidligere satellittstatene utgjør, ref Georgia (2008) Ukraina (2014) samt de pågående spenninger med Hviterussland og de baltiske stater.

Den store bjørnen i øst føler seg truet av at buffersonene dens forvitrer, og at det de anser som fienden kommer stadig nærmere.

Så hva angår dette oss? Vi har da aldri vært et bufferland for Russland?

Eller er det ikke nettopp det vi har vært? Den norske baseerklæringen fra 1. februar 1949 kom som et svar fra den norske regjeringen på et konkret spørsmål fra Sovjetunionen, og hadde til hensikt å berolige Sovjet. Sovjets fiender (USA) skulle ikke kunne benytte norsk territorium til å gjennomføre et strategisk angrep mot Sovjet. Som en del av dette har Norge innført en rekke restriksjoner på alliert aktivitet i Nord, og disse restriksjonene har blitt respektert av alle regjeringer siden.

Men selv om amerikanerne ble holdt på behørig avstand fra Kolahalvøya, få mil fra grensen til Norge, betød ikke dette at det oppsto noe maktvakum i nord Troms og Finnmark. Et norsk forsvar basert på verneplikt og mulighet for mobilisering, kombinert med baser for både egne fly og hæravdelinger samt allierte forsterkninger, skulle utgjøre en terskel som Sovjet måtte stige over for å kunne invadere Norge.

Dette terskelforsvaret kunne selvsagt ikke overvinne Sovjet på egen hånd, men ville være i stand til å påføre en fremrykkende fiende betydelige tap, mens man sinket fremrykkingen tilstrekkelig til at allierte forsterkninger kunne komme til unnsetning. Samtidig hadde ikke de norske styrkene offensiv kapasitet nok til å kunne utgjøre en trussel mot Sovjet. Med andre ord:

Vi hadde et forhold til naboen i øst som baserte seg på beroligelse, og avskrekking (NATO). Slik sett kan vi nok si at vi utgjorde en for Sovjet nødvendig buffer rundt den strategisk viktige Kolahalvøya og de strategiske kapasiteter Russland fortsatt i aller høyeste grad har der.

Men noe har skjedd: i kjølvannet av den kalde krigen og murens fall snek det seg inn tanker om at vi hadde gått inn i en æra med evig fred. Vårt mobiliseringsforsvar ble avviklet. Hæren ble redusert til noen få bataljoner, Heimevernet ble desimert, Marinen gikk i opplag, og våre jagerfly forfalt sammen med artilleri og stridsvogner. Baser ble nedlagt og forsvarsverkene omgjort til museer. Samtidig gikk Russland gjennom økonomiske kriser, perioder med tegn til demokratisering, og over i en tid med økonomisk vekst og fremvekst av et nytt diktatorisk Tsar velde.

Russland iverksatte en opprustning uten sidestykke, og viste også vilje og etter hvert evne til å bruke denne militære makten. Og hva bruker de den til? Jo, nettopp å gjenvinne kontroll over sine bufferland.

Russland har aldri, og kommer aldri til, å føle seg trygg uten dybde. Denne dybden er det en dårlig skjult hemmelighet at landet også har til hensikt å skaffe seg i nord for å beskytte sine strategiske kapasiteter på Kolahalvøya, dersom de føler at disse blir truet. Om en slik situasjon skulle oppstå hvor Russland frykter et angrep fra NATO, vil de iverksette sitt Bastionforsvar. Da vil de rykke inn i Finnmark og Troms, samt ta kontroll over havområdene vest og nord for Norge, inkludert Svalbard og muligens Island. Dette er ikke en teori, men fakta. Et faktum som også ble demonstrert under øvelse Zapad i 2017. Da ble nettopp dette scenariet øvet.

Samtidig i Norge: den sittende Regjering, ledet av Erna Solberg tar ikke samfunnsoppdrag nummer 1 på alvor. Fullstendig blåøyd og overbevist om at freden vi lever i er evig, ignorerer hun krav både fra egne rekker og andre, om å øke forsvarsbudsjettet til 2% av BNP. Hennes regjering kutter i bakkestyrker både i Hæren og det desentraliserte Heimevernet. Et HV som til alt overmål er den delen av vårt forsvar som raskest kan respondere på en trussel, og som er best egnet til å håndtere hybridtrusler. Flybasen på Andøya, som kanskje er NATOS beste base til sitt formål, legges ned…

Det kan faktisk være fristende å si at Regjeringen anvender den brente jords taktikk på Forsvaret i vår nordligste landsdel. Ved å gjøre dette skapes det samtidig et maktvakuum i nord. Og er det noe som alle kan enes om som et empirisk faktum, så er det at et vakuum ikke er varig. Det vil ALLTID fylles. Og det er alt i ferd med å skje. USA flyr for tiden flere tokt fra Andøya enn det vi selv gjør. US marines har etablert seg i Trøndelag, og kommer til å sette opp avdelinger i Troms. På Rygge har man planer om å stasjonere US Raptor Jagerfly, og dette er etter alt å dømme bare begynnelsen. Beroligelseselementet i forsvarspolitikken er borte. Og i Russland øker uroen…

Så hva er motivasjonen for denne raseringen av egen forsvarsevne og avgivelse av suverenitet over eget territorium? Finnes det en hemmelig plan om å dele landet og overlate nord og sør til hver sin fremmed stat? Svaret på dette er selvsagt nei, selv om det nesten kan virke slik.

Motivasjonen er rett og slett et totalt fravær av kriseforståelse i Regjeringens ledelse. I Ernas verden er det utenkelig at krig igjen skal true riket. Og da blir det jo forståelig at hun heller vil bruke statens midler på populære tiltak, som skattelette og annet som kan sikre gjenvalg.

Men heldigvis har vi den fjerde statsmakt som kan korrigere politikernes kurs, stille kritiske spørsmål ved forsvarspolitikken og sørge for at våre folkevalgte ikke ignorerer sitt ansvar for å løse samfunnsoppdrag nummer 1.

Dette samfunnsoppdraget består i å sikre folk og land gjennom et troverdig sikkerhetsapparat og Forsvar- Faktum er jo at uten fred og frihet, så kan vi heller ikke forvente særlig mye velferd. Dette er faktisk selve grunnlaget for samfunnskontrakten, hvor borgerne gir maktmonopolet til staten, i bytte for statens beskyttelse.

Det burde med andre ord være en prioritert oppgave for mediene å ta oppgaven som vaktbikkje på alvor i denne saken. Men slik er det dessverre ikke… Med noen få hederlige unntak er norske journalister (på lik linje med store deler av vår befolkning) fredsskadde og bedøvede av Kjendisfarmen og #metoo. De agerer som mikrofonstativer for Regjeringen når det en sjelden gang skal omtales forsvarssaker, og evner ikke å stille kritiske spørsmål. Igjen: dette skyldes nok ikke uvilje fra journalistenes side. De har ikke hverken kunnskap eller interesse for saken, så de fremstår heller som nyttige idioter.

Så i denne situasjonen hvor landet styres av de blåøyde som i sin tur «voktes» av nyttige idioter, hvor vårt eget nasjonale forsvar er avviklet sammen med beroligelsespolitikken mot Russland, hva blir resultatet av en utilsiktet hendelse i Østersjøområdet i dag?

Svaret er dessverre opplagt: Norge vil ha kapitulert for en russisk invasjon i morgen.

«Hva brast så høyt» skal Olav Tryggvason ha uttalt under slaget ved Svolder da buen hans knakk.

«Norge ut av hendene dine, herre konge» skal Einar Tambarskjelve ha svart. Kongens bue var for svak, og det kostet ham landet.

Vårt trusselbaserte forsvar

Frode Larsen — Fri, 15 Dec 2017 13:46:56 +0000

Vi fyller ikke lenger vår rolle som bufferstat mellom USA og Russland

Siden 2. verdenskrig og påfølgende etablering av NATO som bærebjelke i vårt Forsvar, har prinsippet om beroligelse og avskrekking ligget som en solid grunnmur i vår forsvarstenkning.

Til tross for at vi under den kalde krigen kunne mønstre flere soldater per innbygger enn noe annet NATO- land, var vi fortsatt militært underlegne Sovjet, slik at vi ikke utgjorde noen trussel mot den mektige naboen. MEN, vi var i stand til å yte betydelig motstand og holde en eventuell angriper engasjert i den tiden det ville ta å få bragt inn forsterkninger fra NATO. Vårt Forsvar utgjorde altså en betydelig terskel mot et angrep.

Samtidig var våre væpnede styrker i stand til å utgjøre en buffer mellom de to supermaktene, ved at vi påla våre allierte en del begrensninger i forhold til operasjoner på norsk jord. Den selvpålagte basepolitikken, hvor et samlet storting i mange tiår var enige om at vi ikke skulle ha permanente baser på vårt territorium, er et slikt eksempel. Vi la også begrensninger på alliertes operasjoner i nordområdene, og var selv i stand til å ivareta NATOs behov for at slike operasjoner ble gjennomført.

Vi bedrev altså beroligelse overfor Sovjet ved at vi utgjorde en buffer mot USA og sørget for å fylle maktvakuumet på norsk territorium, uten å utgjøre en trussel mot bjørnen i øst. Samtidig var vårt forsvar av en avskrekkende natur, ved at det i sin desentraliserte form og volum ville være i stand til å påføre en angripende styrke betydelige tap, var meget vanskelig å nøytralisere i et førsteslag, samt at oppfølgning av NATO styrker var garantert. Ved å følge denne linjen oppfylte vi også NATOs paragraf 3, som er en underkommunisert del av vår forpliktelse overfor NATO. Oppfyllelse av paragraf 3 er også en forutsetning for at paragraf 5, den såkalte «Alle for en» paragrafen, blir utløst og alliert støtte kommer til unnsetning.

Dette er altså en forsvarspolitisk linje som har vist seg meget vellykket, og som har holdt landet vårt trygt i en mannsalder. Likevel velger våre folkevalgte, uten en forutgående og ordentlig debatt, å forlate denne linjen. I stedet satser man på ren avskrekking, eller trussel om man vil.

Beroligelsen er borte. Vi fyller ikke lenger vår rolle som bufferstat mellom USA og Russland.

Vi har etablert et maktvakuum få mil fra det Russland anser som sin viktigste forsikring mot fiendtlige angrep, nemlig sine baser på Kola. Dette maktvakuumet er USA til overmål i ferd med å fylle i form av baser i Trøndelag og Troms. Amerikanske overvåkningsfly opererer nå ut fra Andøya, og man kan bare anta at de ikke forholder seg til de restriksjoner som tidligere har vært pålagt allierte overvåkningsfly i nord. Våre bakkestyrker, både Hær og HV, er redusert til et nivå der de ikke er i stand til å yte noen motstand av betydning mot en fremrykkende fiende. Om vårt forsvar i dag er i stand til å sinke en russisk fremrykking i to uker, må det være maks. Årsaken til denne avviklingen av vår landmakt, er økonomiske prioriteringer, og forsvarsteoretisk tankegods fra 90 tallet.

Vårt forsvarsbudsjett benyttes nå i all hovedsak til å investere i avanserte våpen, blant annet stealth jagere som kan trenge inn på russisk territorium og ødelegge mål der. Regjeringen «vurderer» også å la oss alle bli en del av det amerikanske rakettskjoldet, som langt på vei er årsaken til den aggresjon vi har sett fra Russisk side i de senere år.

Regjeringens forsvarsguru, tidligere general og evigvarende teknologientusiast, Sverre Diesen gikk så sent som 8.11.2017 ut i NRK og advarte om at Russland nå kan nå mål over hele Norge, og mente da at vi må ta opp hansken og skaffe samme type kapasiteter. Den avdankede general mener altså i fullt alvor at lille Norge skal kaste seg inn i et våpenkappløp med Russland! Slike utspill vil man normalt avfeie som ren galskap, og mediene vil forholde seg til Vær Varsomplakatens paragraf om at man skal beskytte folk mot seg selv. Problemet er bare det at Diesen ikke er en hvem som helst. Den dramatiske dreiningen i vår forsvarspolitikk som vi i dag ser konsekvensene av, er nemlig hans konstruksjon.

Våre folkevalgte har foretatt en 180 graders U- sving, der vi har valgt bort beroligelse og avskrekking. De har satt oss i en situasjon der vi hver eneste dag bryter NATO charterets paragraf 3, slik at vi ikke er sikret alliert støtte ved et angrep. De har redusert vårt nasjonale forsvar til et nivå der vi ikke lenger utgjør en terskel mot fremmed aggresjon, og har samtidig gjort oss ekstremt sårbare for press fra andre stater. De har gjort Russland nervøs ved at vi ikke lenger utgjør en buffersone mellom USA og Russland, og ved at vi til overmål lar USA fylle det maktvakuumet vi har skapt i våre nærområder.

Vi driver ikke lenger med beroligelse, men søker utelukkende å sikre vårt land ved hjelp av trusler om bruk av strategiske våpen mot Russiske interesser og territorier. Og dette har skjedd UTEN at det har vært foranlediget av en bred og ordentlig demokratisk prosess.

Dette er en skremmende utvikling for vårt demokrati, men ikke minst for vårt folk og land, som nå må leve med konsekvensene av de katastrofale vedtak som er gjort. For Norge ER ikke tryggere i dag enn det vi var for 30 år siden. Vi lever nå i den mest ustabile situasjon verden har sett siden Cuba-krisen. Russland er skremt, og må påregnes å handle deretter. Å trenge en Bjørn opp i et hjørne er som kjent en dårlig ide.

Vi her i Norge er vant med å ha denne Bjørnen som nabo, og vet hva som skal til for å berolige ham. Vi har funnet den balansen mellom beroligelse og avskrekking før, og kan ved enkle grep finne den igjen.

Vi må satse på å bygge opp en troverdig landmakt, desentralisere våre ressurser, holde fast ved basepolitikken og sørge for at vi innfrir NATOs paragraf 3. Heimevernet må styrkes, Hæren må bygges opp, våre flyvende ressurser må spres og plasseres i trygge sheltre når de står på bakken, og vi må slutte med meningsløs flytting av baser og flystasjoner.

Vi VET hva som virker, og trenger IKKE å finne opp kruttet på nytt!

Forsvarspolitikk i Twilight zone

Frode Larsen — Mon, 13 Nov 2017 09:20:19 +0000

Er regjeringens forsvarspolitikk tiltenkt en alternativ virkelighet?

Hva er det som ligger under, når nye linjer for Forsvarsmakten trekkes, og de ikke fremstår som hverken fornuftige eller forståelige målt mot noen anerkjente forsvarsprinsipper?

Hvordan kan det ha seg at Regjeringen kan forkaste alle innspill fra fagmiljøer og anerkjente militærteoretikere, som blant andre den amerikanske Generalen H. R. McMaster?

Hva er det som gjør forsvaret av Norge så spesielt at våre fremste folkevalgte, som de eneste i den vestlige verden, fortsatt tror på teoriene om at fremtidens kriger ikke krever soldater på bakken? Men at de kan vinnes med et joy- stick forsvar fra sofakroken?

Og hvor finner Regjeringen visdom i å kraftsamle vårt forsvar på færre baser, når resten av våre allierte gjør det motsatte og sprer sine ressurser utover slik at de blir vanskeligere å ta ut for en fiende? Hva er det som får våre ledere til å mene det er klokt å legge ned NATOs kanskje beste base for maritim overvåkning på Andøya, for heller å satse på Evenes? En base som vil koste milliarder å få til å fungere sånn noenlunde, etter å ha blitt forkastet som militær flystasjon på grunn av sin uegnethet for årevis siden?

Hvordan kan de samme menneskene vi har valgt til å lede landet til vårt felles beste ta fra våre soldater muligheten til å bli evakuert ved hjelp av hellikoptre, dersom de skulle bli skadet mens de forsvarer oss? Ingen andre land som vi ellers kan sammenligne oss med har satset på en hær uten helikoptre, og med god grunn.

Jeg forstår ikke dette… Jeg forstår heller ikke hvorfor Norge allerede i mange år har brukt penger og ressurser på å hjelpe våre allierte med å bygge opp Heimevern etter norsk modell, samtidig som vårt eget er i ferd med å avvikles. Like lite forstår jeg hvordan selve grunnlaget for den norske velferden, våre olje og gassanlegg langs kysten, ikke lenger anses som verdt å forsvare. Sjøheimevernet, som var et nøkkelelement i å trygge disse ressursene ble nedlagt, uten at noen erstatning er på plass.

Jeg forstår heller ikke hvordan politikerne våre peker på ubåter som det fremste og kanskje eneste taktiske våpenet Norge har, samtidig som de kutter antallet til 2/3 av det fagmiljøet selv sier er et minimum av det vi trenger for å opprettholde et ubåtvåpen.

Men på den annen side er det er mye jeg ikke forstår. Blant annet forstår jeg ikke hvordan regjeringen kan mene at vi har fått et historisk løft for Forsvaret når Hærens hovedvåpen, Stridsvognene, alt er umoderne og utslitte. Regjeringens løsning på dette var å utsette oppgradering og innkjøp av nye. Joda, jeg skjønner jo at Hæren tross alt fortsatt har stridsvogner, men de vil jo bli slått ut av en eventuell fiende før de engang kommer på skuddhold… Står ikke da valget egentlig mellom å kjøpe nye nå med en gang, eller å avskilte de rullende likkistene?

Men hva vet vel jeg. I norsk forsvarspolitikk virker det nå som om opp har blitt ned og sort har blitt hvitt. Generalene og soldatene har ikke lenger kunnskap om hva som skal til for å sikre land og folk, mens ansiktsløse byråkrater og karrierepolitikere sitter med fasiten.

Det er nesten så man skulle tro den forsvarspolitikken som utformes ikke er tenkt omsatt i den virkelighet vi vanlige dødelige kjenner oss igjen i, men i en twilight zone, lukket for oss som bare stoler på vårt sunne bondevett.

Eller kan det være at våre folkevalgte faktisk vet hva de gjør, men at de holder sine motiver skjulte for oss?

Salig Sigbjørn Obstfelders dikt Undring, faller meg i hu:

Jeg ser, jeg ser …
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underlig …

Vil privatfinansiere HV

Frode Larsen — Wed, 25 Oct 2017 11:10:56 +0000

Når Ikke Regjeringen vil finansiere kritisk utstyr og trening for HV, bør den åpne opp for at private kan bidra. Foto: Forsvaret

Når regjeringen ikke ønsker å finansiere verneutstyr til Heimevernsoldater, bør den åpne opp for at dette kritiske behovet kan løses gjennom et såkalt Offentlig Privat Samarbeid (OPS).

For å få dette til, må regjeringen først åpne opp for at militære avdelinger kan motta sponsing fra private. Det vil også være en selvfølge at det innvilges momsfritak for utstyr som anskaffes på denne måten.

Det er først og fremst skuddsikre vester til områdestrukturen det er kritisk å få på plass. Skulle Norge komme under angrep, enten ved et konvensjonelt angrep, eller ved sabotasjeaksjoner som del av hybridkrigføring, er det stor sannsynlighet for at den første nordmann som kommer i strid vil tilhøre HV. Da er det også Statens ansvar å sørge for at denne soldaten har adekvat verneutstyr, og den trening som skal til for å sette henne i stand til å gjøre jobben. Når nå Regjeringen ikke ser dette som sin oppgave, må den som en konsekvens åpne opp for at andre påtar seg ansvaret.

Av annet kritisk materiell som trengs, er fartøy til et reetablert Sjøheimevern, kjøretøy til landheimevernet (dagens kjøretøy er regnet som veterankjøretøy og kan få kjøreforbud når som helst), samt anti panser, bombekaster og lett luftvern.

Den sittende regjering har vært, og er fortsatt, sterke forkjempere for bruk av OPS. Da helst i forbindelse med veiutbygging og andre store infrastruktur prosjektet. Man må derfor anta at den vil kunne stille seg positiv til å åpne for dette også på dette viktige området.

Her handler det tross alt om liv og død for våre soldater, trygghet for folk og land, og enorme verdier i form av olje og gass- installasjoner.

Det er først og fremst næringslivet man bør kunne se for seg som økonomiske bidragsytere til dette samarbeidet. Eiere og operatører av olje og gassanleggene våre omsetter for et stort antall milliarder hver mnd, og bør også være seg sitt ansvar bevisst i forhold til de menneskene som i krise og krig i ytterste konsekvens vil gi sine liv for å beskytte olje og gassleveransene til Europa.

Men også øvrig næring er avhengige av fred og sikkerhet for å kunne drive sin virksomhet. I tillegg bør det også bli muligheter for privatpersoner til å kjøpe seg en aksje i en HV soldat, ved å bidra til hans eller hennes sikkerhet.

Så hvordan bør dette organiseres? Ettersom de ulike distrikter nødvendigvis vil ha ulike behov, kan det være en ide å gjøre dette på distriktsnivå. Et opplagt verktøy i så måte er distriktsrådene i HV. De sitter med den nødvendige kunnskap om behov, og kan formidle prioriterte ønskelister fra HV til Næringsliv og organisasjoner.

Våre soldater fortjener det beste vi kan tilby dem av verneutstyr og trening! Nå er det på tide vi får i gang et spleiselag for å gi dem det!

En regulær drittpakke mot Heimevernet

Frode Larsen — Wed, 11 Oct 2017 15:32:35 +0000

Dagens politiske drittpakke i minervanett søker å sverte både general Tor Rune Raabye og Heimevernet, og mangler nesten sidestykke i norsk historie.

Dagen før statsbudsjettet, og to dager før Landmaktsutredningen legges frem, velger man å skape et bilde av en general og et Heimevern som bifaller militsdannelse i Norge.

Vi må nok helt tilbake til Trygve Lies tilsmussing av Kaptein Eiliv Austlids minne etter krigen, for å finne eksempler på skitnere bakholdsangrep fra politisk hold.

Minerva, ved Lars Akerhaug, valgte altså på denne neppe tilfeldige dag, å trekke frem en ett år gammel tråd på generalens facebookside. Da prøvde en kjent provokatør å lokke Raabye til å kompromittere seg selv ved å gi et ukonsist svar om hva han mente om den frykt for militsdannelse som da ble diskutert på ulike sider. Raabye, som åpenbart ikke mente at dette var en diskusjon som hørte hjemme på hans vegg gjorde flere forsøk på å avslutte diskusjonen, og gjorde det også klinkende klart at dette IKKE var en debatt han ville bidra til.

Dette fremstilles nå av Minerva som om HV- sjefen støtter det tankegodset, som han selv i samme artikkel, tar helt klart og uomtvistelig avstand fra…

For å underbygge den angivelige alvorlighetsgraden, refererer journalisten til anonyme kilder «høyt oppe i Forsvarsdepartementet» som angivelig bekrefter at det ble diskutert om Raabye skulle måtte gå av som følge av «hendelsen». Dette skal man likevel ha gått bort fra, av frykt for at generalen i så tilfelle kunne bli en martyr…

For ytterligere å sverte den ærekjære embedsmannen, skriver Akerhaug at Raabye «i lengre tid har blitt oppfattet som en aktivist»… Spørsmålet da blir jo: Av hvem har generalen blitt oppfattet som en aktivist? Av de samme anonyme kildene som åpenbart har plantet denne ikke- saken i Minervanett?

For alle som kan lese fremstår det som opplagt at her har «journalisten» i Minervanett gjort sitt ypperste for å koke suppe på en spiker som ikke engang eksisterer, og beint frem fabrikkert en sak. Hensikten er åpenbart å skade både General Raabye, og Heimevernet.

Ved å opptre på denne måten har Akerhaug tatt steget ut av journalistikken og over i propagandamakernes rekker. Ved å la seg benytte som nyttige idioter og budbringere av noe som så opplagt er en drittpakke med en klar politisk målsetning, har Minervanett gitt avkall på et hvert krav om å bli regnet som seriøst medium. «journalistene» har funnet sin plass i høyresidens propagandaapparat.

For å sette skapet på plass en gang for alle:

General Tor Rune Raabye er en mann med den ypperste integritet og lojalitet til høyere sjef, embedet, og kongeriket Norge. Han har, i motsetning til hva Minervanett søker å fremstille, tatt helt klar avstand fra alle tanker om militsdannelse.

Denne saken er produsert for å skade ettermælet til den meget respekterte generalen, men kanskje i enda større grad for å skade Heimevernet som institusjon. Ved å gjøre dette bidrar man til å rettferdiggjøre de negative hendelser som jeg frykter kommer til å ramme Heimevernet i statsbudsjettet som fremlegges i morgen, og i Landmaktsutredningen som legges frem påfølgende dag.

Minervas angrep på Raabye i dag, lover IKKE godt for Heimevernets fremtid i Norge. I så måte kan denne famøse artikkelen etter hvert vise seg å ha signalisert begynnelsen på slutten for vårt nasjonale Heimevern, og dermed også muligheten til å forsvare vårt land.