foto: Forsvaret

I lys av de siste dagers debatt rund opprettelse av militser i Norge, kan det være på sin plass å bringe et nytt og viktig tema til debattbordet. Nemlig hva som finnes av planverk for mottak av frivillige soldater i en krisesituasjon.

Det finnes et stort antall mennesker her i landet som til vanlig ikke har en rolle i vårt Forsvar, det være seg som stadig tjenestegjørende, eller i HV. Men mange av disse har en bakgrunn som innebærer at de vil kunne gjøre en innsats for landet i krise/ krig.

Eksempelvis dimitteres ca 4500 soldater fra HV hvert år på grunn av oppnådd alder. Dette er soldater og offiserer som har mye militær utdanning og lang erfaring, gjerne også fra utenlandsoperasjoner. Disse dimitterer ved fylte 44 år. Om man antar at de fortsatt er stridsdyktige til fylte 55 år, så har vi altså bare der en reserve på 45 000 som kan hentes inn ved behov. Om vi videre antar at bare halvparten av alle dem som gjennomfører førstegangstjeneste hvert år fortsetter i forsvaret, så har vi der 4000 nye årlig. Tar vi høyde for ung alder, og at de vil være gripbare i 25 år vil dette gi et antall på ca. 100 000. På toppen av dette har vi 493 228 jegre (SSB 2017). Og 850 skytterlag under DFS organiserer til sammen 137 000 skyttere.

«Milits (til militær), hær satt opp ved alminnelig verneplikt, uten yrkesbefal, og hvor befal og menige kalles inn til øvelse en kortere tid om året i et visst antall år.» (https://snl.no/milits) Med andre ord: Heimevernet.

Dette utgjør til sammen ca 700 000 menn og kvinner med større og mindre kompetanse som Norge kan dra nytte av i Krise og krig, dersom man får på plass et system for innrullering, utrustning, trening og ledelse. Et stort antall av disse vil man måtte anta vil stille på døren og melde seg til tjeneste, om situasjonen tilsier det.

Totalforsvarskonseptet har i hele etterkrigstiden utgjort grunnmuren i vårt forsvar, og tanken har vært at samfunnets samlede ressurser om nødvendig skal kunne mobiliseres for forsvaret av landet. Dette konseptet ivaretok forsvarets behov for personell, gjennom mobiliseringshæren, og for materiell som kjøretøy, gjennom samarbeidet med det sivile samfunn. Dette konseptet ivaretok også dem som til tross for at de besitter forsvarsevne og vilje, ikke til vanlig har en rolle i vår krigsmakt. De visste nemlig at om det ble nødvendig, ville de bli kalt på.

Slik er det ikke i dag. Mob hæren er borte, hæren er redusert til en skygge av seg selv, og Heimevernet er i fritt fall. Bare svært få får i dag anledning til å gjennomføre førstegangstjeneste, og mange sendes deretter rett ut i militær arbeidsledighet. Forsvarsvilje og evne har de nok, men det finnes ikke noen plass for dem, selv i en situasjon der landet blir kastet ut i en krig.

Legg til en stadig mer usikker verden, der det finnes krefter med både vilje og evne til å bruke maktmidler, og også til å endre landegrenser, så oppstår det farlige tanker. Forsvarsvilje og patriotisme får ikke det sunne utløp som verneplikten tidligere gav. Ei heller kan de det gjelder slå seg til ro med at de vil bli tatt imot og satt i arbeid dersom situasjonen krever det. Resultatet av dette er at det i stadig større grad snakkes høyt om militsdannelse, lik det som kom frem denne uken i aldrimer.no Den slags aktiviteter må vi forhindre med alle midler. Et slikt middel er å bygge opp vårt nasjonale Heimevern. Dette er noe vi nå ser skje hos en rekke av våre allierte, med nettopp denne begrunnelse. Å fange opp forsvarsvilje og derigjennom motvirke militsdannelse var også et sentralt argument da vårt eget HV ble etablert etter 2. verdenskrig. Nå er vi det eneste landet i NATO som bygger NED disse styrkene.

Et annet grep som bør tas, er å få på plass planverk for å ta imot frivillige når en krise/ krig vel har oppstått.

Innenfor totalforsvarskonseptet ble dette tidligere ivaretatt delvis gjennom mob hæren, noe som bør gjenninføres. Men i dagens situasjon hvor Hæren er redusert med 90% fra det den en gang var, blir det naturlig at også HV distriktene bør lage seg planer for mottak av frivillige. I dette planverket bør ligge definerte oppgaver disse frivillige avdelingene kan settes til. Det må videre foreligge en plan for ledelse og trening samt utrustning og bevæpning. Dette fordrer desentraliserte mobiliseringslagre, noe som selvsagt koster penger, men til gjengjeld får man en gratis styrke med frivillige soldater.

Og det viktigste av alt: Denne styrken vil være under demokratisk kontroll! Vi vil da slippe ukoordinerte operasjoner hvor Norske styrker må forholde seg til egne små grønne menn, i tillegg til fiendens, og vi forhindrer at norske militser utvikler egne agendaer og i ytterste konsekvens havner i kamp med hverandre og norske regjeringsstyrker.

Norge trenger ingen militser, så lenge vi har Heimevernet!