Ikke vær en nyttig idiot!

 

All politikk, også utenrikspolitikk, utføres på et bakteppe av et narrativ, eller en etablert virkelighet som bygger opp under politikken og rettferdiggjør den eller forklarer den.

For å bygge dette narrativet benyttes typisk diskurs, altså strukturer som er større enn setningen, eller ikke språklig materiale.

Narrativet kan altså skapes ved bruk av ord og setninger med spesiell kulturell/ historisk meningsinnhold, men også ved hjelp av bilder, symboler og lignende.

En typisk situasjon hvor man vil berede grunnen for en planlagt handling ved å endre et narrativ kan være når man planlegger å destabilisere et naboland for å deretter kunne gå inn i dette landet og ta kontroll over dets territorier, ressurser, endre politisk lederskap eller lignende. Å bare krysse grensen militært vil stort sett ikke være et tema, med mindre man har en rettferdig grunn til det. Dette kan være at humanitære årsaker krever at det gjøres, eller at man ikke har noe valg ettersom det i nabolandet befinner seg en trussel mot eget land og folk. Dette narrativet (fortellingen) rettes både utad mot omverdenen, men også mot egen befolkning som tross alt må stille seg bak den handling som skal utføres.

Man kan da begynne med å bruke diskurs for å bygge opp denne historien. Nabolandet omtales konsekvent som fascistisk, ettersom det er et historisk begrep som for de fleste europeere representerer ren ondskap. Falske nyhetsinnslag som angivelig skal omhandle nazidemonstrasjoner og marsjer i nabolandet er et godt virkemiddel.

Videre kan man publisere intervjuer med mennesker som hevder seg forfulgt av myndighetene i landet, og også reportasjer om at det er store problemer både med matmangel, korrupsjon og at staten på mange måter har feilet i å ivareta sine innbyggere.

Så lager man i tillegg en historie der de allierte av det landet man har pekt seg ut som mål, fremstilles som en fiendtlig makt med baktanker for sin støtte til landet. Dette kan for eksempel være at de allierte i praksis har plassert ledelsen i sine posisjoner gjennom et skjult eller åpent kupp. Dermed er både ledelsen og deres allierte berøvet sin legitimitet, og væpnet inngripen er rettferdiggjort.

Om man i tillegg påsetter sine soldater UN merker og kaller sine kolonner for nødhjelpssendinger til den sultende og plagede befolkningen i nabolandet, blir det hele fullkomment.

Men hvordan skaper man så dette narrativet, eller fortellingen? Man er jo avhengig av et minimum av troverdighet for å nå igjennom med et slikt budskap. Som den angripende stat kan man selvsagt komme med påstander, men dersom disse påstandene ikke kan underbygges vil de stort sett falle på steingrunn. Men også underbyggelse kan enkelt arrangeres i dag.

Man oppretter rett og slett en rekke nettsteder, eller støtter eksisterende nettsteder som er villige til å publisere «nyheter» fullstendig blottet for kildekritikk. Man får laget videoer og sørger for at disse spres på youtube og andre kanaler, og man satser så på at nyttige idioter vil kaste seg på bølgen.

Så bankes dette budskapet ut på et stort antall medieplattformer over tid, og narrativet vi blir sittende igjen med er den historien avsender ønsker å fortelle.

Det største hinderet for at denne metoden skal få full effekt er den frie og kritiske presse. Men den kan man enkelt avfeie som irrelevant, ved å kalle den for «fake news» eid, kontrollert og redigert av en liten gruppe mennesker som bruker den utelukkende for å oppnå egne mål.

I dag omgis vi av så mange falske narrativer at det er vanskelig for noen og enhver å danne seg et bilde av hva som er det fulle og hele fakta. Hovedskyldig i dette er ikke dem som sitter og koker dem sammen, men alle dem som ukritisk deler dette videre og som ikke engang tar seg bryet med å utøve selv et minstemål av kildekritikk.

Selvsagt kan vi alle komme i skade for å ha et svakt øyeblikk der vi videreformidler «nyheter» hvor vi ikke kjenner grunnkilden, men det er noen grupper som skiller seg ut.  Til sammen utgjør de en uhellig treenighet av nyttige idioter, som ved sine handlinger skader både vestlige interesser, demokrati, menneskerettigheter og frihet.

De bidrar til at folkeretten rives i fillebiter og reduseres til en historisk fotnote i fortellingen om vår sivilisasjon. Og sist men ikke minst: De skader vårt land og vårt folk.

Så hvem er da disse nyttige idioter? Å svare på dette blir som å legge sin egen nakke på blokken og stille øks til disposisjon for dem som måtte ønske en. Men dette MÅ sies, så da får det bare stå til…

Klassiske konspirasjonsteoretikere er kanskje den gruppen som i størst grad henter sine nyheter på youtube. Mange av disse tror i fullt alvor at dersom noen har laget en video og postet den på nettet, så må innholdet være sant. (Med mindre det er en video som fremstiller USA i et positivt lys, eller som avviser diverse UFO teorier som tøv). Disse menneskene vil aldri kunne snus med fornuft eller fakta.

Den andre og kanskje mest voksende gruppen (og dette er skremmende) finner vi i kristenkonservative miljøer. I en del av disse finnes en voksende skare mennesker som åpent uttrykker sympati med for eksempel Russlands president Putin. Dette til tross for at han langt på vei har omskapt Russland til en eneveldig diktatur, fjernet ytringsfrihet, likvidert både politiske motstandere og journalister, invadert naboland og endret internasjonale grenser ved militærmakt, og forfølger homofile… Hvor ble det av nestekjærligheten oppi alt dette?

I all rettferdighets navn så må jeg presisere at det ikke på noen måte er likhetstegn mellom kristenkonservativ og nyttig idiot, men de trives i dette miljøet, noe ansvarlige kristenkonservative burde ta på alvor.

Den tredje gruppen i treenigheten er ytre høyre krefter i en rekke land i Europa. Disse har gjerne en glidende grense mot den kristenkonservative gruppen, men jeg velger likevel å ta den med som en egen gruppe ettersom vi her snakker om politiske partier med i det minste teoretisk mulighet til å komme i maktposisjon i ett eller flere europeiske land.

Vi lever som sagt i usikre tider, og hvordan verden ser ut om fem eller ti år er det ingen som i dag kan spå om. Det vi derimot kan si, er at etter enhver ødeleggende storm senker roen seg på nytt. Da vil hver og en av oss måtte gjøre opp regnskap for sin rolle i det som har hendt. Kanskje kommer det da et barn eller barnebarn og spør deg: «Hva gjorde du i årene før stormen kom? Hva gjorde du for å hindre at alt vi hadde av verdi skulle bli ødelagt?»

Vil du da svare:

«Jo, nå skal du høre. Jeg var en nyttig idiot, som satt på nettet og delte all den dritten som til syvende og sist startet stormen». Eller vil du heller være i stand til å si at du utøvde kildekritikk og prøvde å motvirke de falske narrativ som forberedte grunnen for uværet?

 

IKKE vær en nyttig idiot! Tenk, sjekk kildene og SÅ del!